Rita Karlsen, HRS
Jeg har stor sans for SVs Heikki Holmås, det har jeg hatt siden jeg møtte han for syv-åtte år siden. De politiske samtaler jeg har hatt med Holmås har vært interessante, han er en real fyr, lytter og tenker, gjør seg opp meninger – og noen ganger er de også sammenfallende med HRS. For eksempel tildelte jeg han en politisk stjerne da han gikk inn for helseundersøkelser også av jentebarns underliv, men den røsket jeg fra han igjen da han gikk imot aldersgrense for henteekteskap.
Men Holmås vet at hans politiske integritet kan straffe seg. Da han kritiserte hijab på jentebarn og ikke avviste hijabforbud i grunnskolen, ble partipisken raskt hevet. Men paradoksalt nok ikke fra SV-leder Kristin Halvorsen, hun var tvert om langt på vei enig med Holmås. Har de så skjønt noe som resten av partiet ikke har skjønt?
Neppe. Det hele handler antakelig om det sedvanlige: partipolitikk.
SVs strategi i Det Nye Norges om lag 30-årige historie har handlet om å bekjempe all rasisme, diskriminering og hetsen – fra ytterste høyre. Jeg har vel knapt noen gang hørt noe fra SVs kant hva gjelder innvandring og integrering der det ikke samtidig tas kraftig avstand fra FrPs politikk, eller mangel på politikk som SV sier. Men det er vel ingen av oss velgere som tror at FrP og SV en gang vil hatt en one-night-stand hva gjelder dette feltet, så man kan jo begynne å lure på hvorfor det er så påtakelig at SV til stadighet trekker denne skillelinjen frem?
Selvsagt har SV skjønt det. Det er den om ”folk flest”. I tiår etter tiår har SV, godt hjulpet av sine politiske meningsfeller i akademia og media, lovprist det multikulturelle prosjektet og fortalt hvor vellykket det er. Nå har derimot tiden innhentet dem. Utfordringene er blitt så åpenbare at de ikke lenger lar seg skjule. Det betyr ikke at alt er galt, langt ifra, men det gale har fått utvikle seg faretruende langt. Flere og flere gjør seg erfaringer og ”folk flest” velger ikke SV, men erkefienden FrP. Men så lenge SV sitter i armkroken til Norges største parti, Ap, tillater de seg også å ta Aps stemmer til inntekt for seg selv. Derimot vet de like godt som alle andre, at Ap bare har inngått et fornuftsekteskap med SV. Ekteskapet har aldri hatt noen gnist, og skilsmissen i seg selv vil verken bli opprørende eller uventet. Når SV blir singel igjen, blir de på nytt hensatt til en posisjon med begrenset makt. Det krever mer enn rundt 6-7 prosent av velgerne.
Da må de endre politikken. Den må samsvares mer med ”folk flest”. Oppdragelsesprosjektet har strandet, da må SV gjøre noe ”oppsiktsvekkende”: De må tørre å ta diskusjonen.
Mange tenker sikkert: Endelig. Samtidig kommer til å få smake sin egen medisin. De har malt seg inn i et hjørne med å definere dem som har tatt debatten for ekstremister. Nå må SV gå over gulvet før malingen er tørr, og det kommer til å sette merker.
Derfor trenger SV bistand. I dagens Dagsavisen går Per Østvold, styreleder for den radikale tankesmia Manifest Analyse, i forbønn for SV ved å fortelle at ”vi må ta folks hverdagsopplevelser alvorlig.” Østvold tar utgangspunkt i Det Nye Oslo:
SVs hovedgrep i integreringspolitikken – en mindre klassedelt by hvor alle skal ha rett til utdanning, jobb og bolig – druknet i hijabdebatten foran Oslo SVs årsmøte for ei uke siden. Men jeg er ikke av den grunn enig med dem som hevder at debatten om religiøst begrunnede plagg ikke bør prioriteres. Den føyer seg inn i en stor og viktig diskusjon om kulturelt og livssynsmessig mangfold på den ene side, og krav fra religiøse og politiske grupper om ensretting og tvang på den annen side.
Vi må selvsagt respektere voksne menneskers rett til selv å velge hvordan de skal kle seg. Men denne valgfriheten må også omfatte retten til å velge bort religiøse hodeplagg. Og fortsatt er jeg ikke trygg på at den friheten er like selvfølgelig i alle miljøer.
Da var hijabutspillet pakket inn og ut i ett og samme grep, og vi kan ta fatt på Østvolds egne erfaringer som om det er et generelt fenomen:
Kulturelle forskjeller må vi uansett lære oss å leve med. Og jeg er blant de mange som mener at innvandringen har beriket det norske samfunnet. Jeg ønsker meg ikke tilbake til det etnisk hvite og kjedelige Oslo som jeg flyttet til i 1970.
Det er bare at hvis nå noen hevder at ”det etnisk hvite Oslo” ikke var kjedelig, så vil de raskt bli beheftet med at de mener at innvandringen ikke har beriket Oslo. Problemet er bare at det ikke er snakk om ett enten-eller. Det er her sammenhengen mellom (type) innvandring og integrering kommer inn. Dit er derimot ikke Østvold og hans like kommet enda.
Men selv Østvolds lovprising av det multikulturelle prosjektet er blitt beheftet med et ”men”:
Men vi kan ikke overse at vi står overfor betydelige liberale utfordringer i det flerkulturelle Norge. Debatten om ytringsfrihet og Muhammed-tegninger er i denne sammenheng alarmerende. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, moralpoliti på Grønland, manglende respekt for likestilling mellom kvinner og menn og for seksuelle minoriteter og overrepresentasjon av nordafrikanere i deler av kriminalitetsstatistikken er andre eksempler.
Men et ”men” fulgt av et annen ”men”, nøytraliserer kanskje det hele?
Men dette gjelder et mindretall. De fleste som innvandrer til Norge, blir integrert i samfunnet, skaffer seg jobb og bolig og er glade for å leve i et liberalt og demokratisk samfunn.
Så til den bitre innrømmelsen som ingen må tro er noe glideflukt mot høyre – til det driver visstnok venstresidens en ensom kamp for sosial utjamning?
At det flerkulturelle samfunnet også kan ha sine negative sider, har venstresida lang tradisjon for å lukke øynene for. Først og fremst ønsker vi å framstå som tolerante og som antirasister. Men jeg er overbevist om at det er feil å lukke øynene for det som er negativt. Vi kan ikke bli så paralysert av fremmedfrykt og rasisme i samfunnet at vi svikter våre egne verdier. Vi må ta folks hverdagsopplevelser alvorlig, og være tydelige i verdidebatten.
Da vil det også bli enklere å få gjennomslag for at veien til integrering går gjennom et mindre klassedelt Oslo, der alle sikres utdanning, jobb og bolig. De viktigste skillelinjene i Oslo går tross alt ikke på etnisk opprinnelse, men på hvem som er for og hvem som er mot sosial utjamning.
Østvolds avslutning bevitner at han bare sånn halvveis har tatt problematikken inn over deg. For hvordan kan han slå fast at de viktigste skillelinjene i Oslo ikke går på etnisk opprinnelse? Det sier kanskje noe om hva Østvold mener er det viktigste skillelinjene, men personlig tror jeg han tar feil. De viktigste skillelinjene grunner seg faktisk i etnisk opprinnelse, ikke minst relatert til dem som ikke internaliserer grunnleggende verdier som likeverd, likestilling, trosfrihet og ytringsfrihet. Ja, det er assimilasjon av verdier. Akkurat på samme måte som assimilasjon av rettigheter, om de så er økonomisk fundert eller knyttet til for eksempel religionsfrihet eller menneskerettigheter. Deretter; Østvold hevder at skillelinjene går på hvem som er for og hvem som er mot sosial utjamning. Var ikke det vel bombastisk? Det handler vel ikke om at noen er imot sosial utjamning, men heller om at det ikke er enighet om hvordan man skal oppnå sosial ujamning. Det er en vesensforskjell, og ligner mistenkelig på det vanskelige i innvandrings- og integreringsdebatten: Når man ikke engang er enige om problemene, kan man se langt etter tiltakene.