Rita Karlsen, HRS
Islamsk Råd Norge (IRN) løftes stadig vekk frem og opp i norske medier. Tankegangen er vel at IRN som paraplyorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge, ifølge dem selv representerer de i dag 41 medlemsorganisasjoner med over 60.000 muslimer som medlemmer, både har makt og myndighet til å gjøre noe med det meste – også hva gjelder holdninger muslimer bærer med seg.
Øh? Er det faktisk ikke det IRN og deres medlemsorganisasjoner driver med hele tiden? Er det ikke nettopp holdninger, verdier, rett og galt, livsstil, klesstil, hengivenhet til Allah og læren om hvordan man kan gå i Muhammeds fotspor, som er de muslimske menighetenes virke? Hvordan i all verdens navn kan da ikke IRN og deres medlemmer jobbe for å endre muslimers holdning til jøder uten å kreve mer penger fra staten?
Flere begynner å bli lei av IRNs stadige påpekning av hva enkeltpersoner (merk at de er standhaftig i påpekningen av ”jeg” eller ”min”, de taler sjelden i et ”vi”) måtte mene, og da gjerne også som ”norsk muslim” (ikke ”muslim”, fordi muslimer i ethvert land er pålagt å følge landets regler så lenge muslimer er i mindretall). En annen ting man begynner å bli lei av, er medias interesse for hva IRN eller imamer i en eller annen menighet måtte uttale seg om. Det interessante burde heller være hva islam forfekter om det ene eller andre, ikke at noen islamrepresentanter skal få bortforklare uakseptable holdninger eller peke på andre ”syndere” for å rettferdiggjøre seg selv. Jeg minner igjen om at IRN enda ikke har tatt stilling til dødsstraff for homofile, men venter på at det europeiske fatwarådet skal komme med en uttalelse. Bare på dette grunnlag burde IRN utspilt sin rolle.
Men, nei da. I dag igjen kan vi lese om IRNs Shoaib Sultan – og ”hans” holdning til jødehets fra muslimer:
– Min umiddelbare reaksjon er at dette er uakseptabelt, og at det er behov for systematisk holdningsendrende arbeid, sier generalsekretær i Islamsk Råd Norge etter at Dagsrevyen i helga viste reportasjer med eksempler på jødehat i Norge.
Og hvordan har så IRN tenkt å bistå til bekjempelse av dette?
– Vi trenger å vite mer, sier Sultan til Klassekampen.
– Konkrete tiltak krever bedre kartlegging av fenomenene. Det er viktig at en slik prosess også inkluderer kartlegging av alle typer hets mot minoriteter, inkludert muslimer, sier Sultan som tidligere i uka også gikk ut med støtte til Det Mosaiske Trossamfunds forslag om en kartlegging av hat mot jødiske skoleelever.
Hva slags tåkeprat er dette? Hva trenger man å vite mer om? Når det er fremkommet at muslimer hetser jøder må det en endringsholdning til, som kan inkluderes i enhver menighets arbeid. Det er faktisk bare å sette i gang umiddelbart. Ikke minst kan man starte med en gjennomgang av hva islamske tekster faktisk forfekter om jøder. Men den gang ei. Man vet jo hva det vil bringe med seg. Derfor må det skyves ut i intet – for hvilke andre ”konkrete tiltak” er det Sultan ser for seg? For det er ikke jødehetsen Sultan synes mest opptatt av, det er muslimhetsen. For i løpet av det siste tiåret har ulike muslimske talspersoner, med penger fra Saudi-Arabia og OIC i ryggen, fått boltre seg relativt fritt i Europa med påstander om islamhets, islamofobi, rasisme og krenkelse. Enhver kritikk av islam legges i denne skåla, og de har dyrket offerrollen som har vokst seg opp på maktens tinder
Og hva skulle så IRN gjøre? Jo, de benytter sjansen til å be om flere skattekroner.
– Hvilke konkrete tiltak er det Islamsk Råd selv kan gjøre?
– Vi kan først og fremst drive holdningsarbeid, gjennom å prøve å etablere arenaer for dialog med ungdommer, for å motvirke dårlige og uislamske holdninger generelt og jødehets spesielt. Men holdningsarbeidet er en kontinuerlig prosess som trenger å intensiveres, og derfor vil mye avhenge av ressurser – som dessverre er en stor mangelvare for Islamsk Råd Norge.
Så kunne det betimelige spørsmålet vært: Hvor stor mangelvare er ressurser i IRN? Hva er det IRN og medlemsorganisasjonene bruker pengene til? Hvilke inntektskilder har IRN og deres medlemmer?
Nei, slike fakta vedkommer visstnok ikke saken. Da er det bedre å se til det landet ”som bare har en eneste venn i denne verden”, som NRKs Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold uttrykker det, nemlig Israel:
– Sist vinter så man aggressive muslimske ungdommer som protesterte mot Israels krigføring i Gaza – Islamsk Råd Norge kan vel ikke ha vært helt uvitende om at det blant noen muslimer eksisterer en slagside mot Israel og jøder?
– Uttalelsene som kom fram i nyhetsinnslaget på NRK var nok særs mye grovere enn vi har sett før.
– Hvor stor del av forklaringen på episodene av jødehets tror du finnes i Israel/Palestina-konflikten?
– Konflikten er nok medvirkende til å nøre opp under slike holdninger, men konflikten kan selvfølgelig ikke unnskylde dette.
– Hva kan man gjøre for at muslimske ungdommer klarer å skille mellom kritikk av Israel og ren jødehets?
– Løsningen her er å gi korrekt islamkunnskap, og henvise til islamske prinsipper, deriblant at ingen er ansvarlige for andres dårlige handlinger. Det er dessverre mye uvitenhet som rår, og dette kan kun motvirkes med fokus på økt kunnskap.
Ja, hva kan vi gjøre for å skille mellom kritikk av Israel og ”ren” jødehets (finnes det noe som ikke er ”ren” jødehets)? Svaret på dette spørsmålet kan kanskje også gi en pekepinn på hvordan man kan skille mellom kritikk av islam og ”ren” muslimhets? Vel, svaret er ”korrekt islamkunnskap” – og at ingen er ansvarlig for andres dårlige handlinger. Hva er så den korrekte islamkunnskap hva gjelder jøder? Og hvordan kan man bidra til holdningsendring når man fraskriver seg ansvaret for ”andres dårlige handlinger”? Dette henger ikke på greip, men griper journalisten fatt i det?
Niks. Vi må bare atter en gang konstatere at den avdekte mobberen setter seg sammen med den mobbede og erklærer seg på lik linje som et offer:
Shoaib Sultan sier at hendelser som de Dagsrevyen rapporterte om i helga, sammen med tendensen til økende muslimhets i samfunnet, er svært negative for samfunnsutviklingen.
– Dette leder til polarisering, mistro og grobunn for ekstremisme fra flere sider.
Altså: det er avdekket at muslimer mobber jøder, og hvem er det så Sultan mener er ekstremisten? Er det igjen noen forvirrede sjeler som har misforstått islam? Ok. Hvorfor fortelles da ikke hva som er den ”korrekte islamkunnskapen”, eller må det igjen sendes forespørsel til fatwarådet? Erfaringen til Sara Azmeh Rasmussen er derimot at jødehatet ligger til salgs i moskeers biblioteker – ikke uventet subsidiert fra Saudi-Arabia, melder Vårt Land. HRS gjorde samme erfaringen i 2006 da vi gjorde en undersøkelse, først og fremst knyttet til kjønnsroller, som ble kommunisert av muslimske menigheter gjennom den litteraturen som formidles av menighetene, og verdigrunnlaget til deres tilsluttede religionspolitiske organisasjon og politiske parti i Pakistan. Verdier som er på kollisjonskurs, eller direkte lovstridig, med norske lover var gjennomgangstonen, og disse ble også forfektet gjennom sterkt subsidierte bøker og magasiner, eventuelt man kunne få dem gratis. Også billige hijaber var en ”salgssuksess”. Se HRS-rapporten: ”To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status” (2006).
Men IRN og deres medlemmer slipper unna med den ”korrekte islamkunnskapen”, det er kanskje derfor Klassekampens journalist prøver seg på om det hjelper med historiekunnskap?
– Etter hvert er det mange norske ungdommer som blir med på oppleggene til Hvite Busser og lærer om Holocaust på den måten. Burde den slags initiativ og annen beslektet undervisning vært styrket i skolene der det er høy andel muslimer?
– Dette kan hjelpe på den rene historiekunnskapen, men for å motvirke dårlige holdninger kreves det også god kunnskap om ens egen religion, sier Sultan og legger til at jødehets også er et problem utenfor muslimske miljøer.
Historie, tja. Men da må en kanskje først bli enig om hva som er den korrekte historien (”den rene historiekunnskapen”)? God kunnskap om islam – vi venter. Og så må vi ikke glemme at er det ikke bare muslimer som mobber jøder. Akkurat sistnevnte burde kartlegges – slik som synes å være Det Mosaiske Trossamfunds forslag. Men IRN frykter kanskje resultatet, som de håper vil ”veies opp” hvis det også kan avdekkes mobbing av muslimer? Det må virkelig kunne kalles å ta ansvar.
Hadde IRN tatt problemet på alvor hadde de prioritert tid og penger på dette, både i det daglige arbeidet, ved innsamlingsaksjoner hos medlemmene og de hadde søkt om økonomisk støtte fra pengesterke menn fra for eksempel i Saudi-Arabia. I Tromsø sponses nå en planlagt moske med 20 millioner kroner fra en velstående saudisk forretningsmann, og da diskusjonen om islamsenter ved UiO ble diskutert, da var det ingen som syntes å ha noe imot at en ”sjeik skulle spytte i kassa.”
Når vi hører om medlemssponsing og sjeiker eller utenlandske forretningsmenn som spytter i kassa for å motarbeide jødehat, da skal jeg begynne å tro på dem. Inntil da forholder jeg meg til IRN som en tåkefyrste.