Hege Storhaug, HRS
Kristin Halvorsen, nå skoleministeren vår, visste ikke om jødenes situasjon i dag i Norge og Sverige. Arild Stokkan-Grande er ikke stort bedre; ”jeg tror vi i hele samfunnet burde ha sett at dette var under oppseiling”, sier han til NRK. Dette minner meg om et mønster knyttet til innvandring og islam: politikerne vet ingenting før media avslører det eller bringer temaet til torgs, enten vi snakker om tvangsekteskap, æresdrap, kjønnslemlestelse, og så videre. Hva handler dette om? Dårlige rådgivere? Fordreid informasjon fra ”dem som vet hvor skoen trykker”; altså innvandrere i organisasjonlivet og i politikken? At man snur ryggen til problemene på autopilot og slik fortrenger ubehaget man selv som ansvarlig politiker har vært med å bringe til landet?
Vel, dette blir jo bare spekulasjoner, men som jeg dokumenterer i Rundlurt var allerede daværende statsminister Bondevik i Osloskolen i 2004 og snakket med jødiske elever som fortalte om fysiske og psykiske angrep fra muslimske medelever, og at de daglig fikk slengt ukvemsord etter seg som ”jødehore” og ”jævla jøde”. Aftenposten berettet også den gang at foreldre så seg tvunget til å flytte for å beskytte barna sine.
Her kan du, i folkeopplysningens navn, lese hele kapitlet om ”Europas nye jøder?” fra Rundlurt:
”Lite berører meg personlig og følelsesmessig dypere enn påstanden om at Europas muslimer er de ye jødene. Kanskje en del av svaret på mine sterke emosjonelle reaksjoner på denne påstanden, er at jeg vokste opp i et hjem der jødenes skjebne under Hitler var levende til stede gjennom historier foreldrene mine fortalte. Særlig én fortelling brant seg fast i mitt barnesinn den gang:
Mine nygifte foreldre tilbrakte en sommerdag i 1959 på Kjærstranda ved Stavern. Der får min mor en opplevelse hun aldri kommer til å glemme. På avstand ser hun en mann med tallinskripsjoner på underarmen. Forvirret spør hun min far om en forklaring. Og min far kan fortelle. Mannen på stranda denne dagen er Herman Sachnowitz, en av ni jødiske familiemedlemmer fra Larvik i Vestfold som ble tvangssendt til Hitlers konsentrasjonsleirer. Herman overlevde fordi han kunne underholde Hitlers forlengede armer med sine musikalske ferdigheter. Hans søster Frida gikk på samme skole som min far i Larvik den dagen i november 1943, da Gestapo hentet henne ut av klasserommet, og familien ble sendt til Tyskland med slaveskipet SS Donau. Frida og resten av familien Sachnowitz kom aldri tilbake.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg leste Herman Sachnowitz sin bok Det angår også deg, det samme gjelder dagboken til tyskjødiske Anne Frank, som sammen med familien sin søkte ly i Amsterdam under Den andre verdenskrigen, men som ble avslørt og forrådt. Bøkene gjorde uslettelige inntrykk, det samme gjorde besøket mitt i Amsterdam 8. november 2004, seks dager etter at Theo van Gogh ble drept på åpen gate av en nederlandsfødt islamist med marokkansk opphav. Etter å ha lagt ned blomster på drapsstedet, besøkte jeg museet Anne Franks Hus. To personer som levde i to ulike epoker i samme by, og med en felles skjebne: Begge ble ofre for ideologisk og voldelig ekstremisme. Dagen i Amsterdam gjorde et uslettelig inntrykk…»
Her er fortsettelsen (jeg hadde tekniske problemer som gjorde at resten av kapitlet må leses i denne artikkelen, gå litt ned i saken og resten er å finne der).