Rita Karlsen , HRS
Etter at FrP foreslo i Stortinget å forby heldekkende ansiktstildekking ved burka og niqab, samt diskusjonen om å forby hijab på grunnskoleelever, har det vært diskutert hvorvidt en forbudslinje er riktig vei å gå.
På Buskerud Aps årsmøte skapte også forbundslinja debatt, der Martin Kolberg tok til ordet for å bruke lovverket for å beskytte den norske kulturen.
– Beskyttet ved lov
Kolberg henviste blant annet til tidligere lovendringer som har åpnet for kvinnelige prester og gitt homofile retten til å inngå ekteskap. – Hele det norske samfunnet er beskyttet ved lov. Hvis nødvendig må vi bruke lovverket for å beskytte den norske kulturen, sier Kolberg, og henviser til at dette er gjort mot kristendommen tidligere. Han understreker at det «selvfølgelig er grenser for hva vi kan bruke loven til»”. – Jeg mener for eksempel ikke at vi skal forby hijab, men noen her avviste jo hele bruken av tvang, sier han. – Venstresiden forsømmer seg og tar fra seg selv et viktig virkemiddel, mener Kolberg.
Ikke uventet er det innføring obligatoriske underlivsundersøkelser av unge jenter i risikogruppen for kjønnslemlestelse, og forslaget om å forby burka på offentlig sted, som skapte den høyeste debatten på årsmøtet. Innvandringspolitisk talsperson i Ap, Lise Christoffersen, har tidligere foreslått forbud mot burka og niqab i det offentlige rom, med henvisning til at det er kvinneundertrykkende og misbruk av religion.
Men årsmøtet klarte ikke å samles om noen forbudslinje, men kom heller frem til en ordlyd som kanskje bare er å kjøpe seg litt mer tid før en bestemmer seg. De vil nemlig heller at man ser ”på en endring i lovverket”.
Christoffersen var derimot ikke i tvil om at målet er å få til et fremtidig forbud mot burka og niqab, og gjennomføring av obligatoriske underlivsundersøkelser. Hun mener at det må en ny norsk lov til. Da hun ikke har tro på at bare lovendringer vil virke.
– Det holder ikke med den norske pekefingeren alene, sier hun. – Det er viktig å få til en dialog med både eldre ledere og innvandrerjenter som er berørt av dette, sier hun.
Stridens kjerne forble derfor hvorvidt tvang eller ikke er riktig vei å gå. Liungen Alexander Cascio, som sitter i fylkesstyret sammen med Christoffersen, var en av dem som uttrykte skepsis til å bruke tvang. Men til slutt støttet han forslaget om å se på en eventuell endring lovverket:
– Alle erkjente at forbud er et kraftig virkemiddel og at vi må utrede hva dette går ut på og hva vi vil oppnå med det, sier han.
Buskerud Aps årsmøte ordbruk vitner om et kvantesprang i norsk politikk. Hadde noen snakket om ”uønsket kultur”, ja, kanskje bare ”norsk kultur”, for kort tid tilbake, hadde det blitt ramaskrik. Når det dertil tas til orde for å beskytte den norske kulturen, er det nesten forunderlig at det er forbudslinja som skaper mest debatt.
Samtidig er årsmøtet noe på viddene hva gjelder underlivsundersøkelser av ”utsatte jenter”. Strengt tatt er alle jenters underliv ”utsatt” i den forstand at det er en del av kroppen som trenger vel så mye tilsyn som ører og hals. I dag blir gutters underliv undersøkt, dertil med fysisk berøring, mens det er frarådet fra Helsetilsynet å se på (klinisk observasjon av) jenters underliv. Denne forskjellsbehandlingen burde i seg selv få våre politikere til å kreve tilbake helkroppsundersøkelse av alle barn. At vi også har importert en problematikk som kjønnslemlestelse skulle slik sett bare være enda et godt argument for å tilby et optimalt helsetilbud også til jenter. Et tilbud til alle jenter ville dessuten frata motstanderne mot helkroppsundersøkelse argumentet om stigmatisering, samtidig med at det nesten er umulig og på en presis måte fastslå hvilke jenter som er utsatt for kjønnslemlestelse.
Men nettopp problematikken med kjønnslemlestelse vitner jo også om at en forbudslinje i seg selv ikke trenger å være optimalt. Vi har et eget lovforbud mot kjønnslemlestelse, men loven er sovende fordi vi ikke også er i stand til å iverksette de nødvendige tiltak som kan aktivisere loven. Slik sett kan man betrakte særloven mot kjønnslemlestelse som et politisk spill, der man ved lov har stadfestet avstanden til en uønsket praksis, samtidig som man gjemmer seg bak ”ukjente tall”. Det vises stadig til at kun et fåtall norske jenter lemlestes, men ingen vet hvor mange norske jenter som er utsatt for overgrepet eller som kan bli det. På samme måte brukes nå tall-argumentet om burka og niqab. Det omtales av flere som et ikke-problem, da så få ikler seg disse uniformene. Ser vi derimot på økningen av hijab i Norge, kan man kanskje også forvente en økning av burka og niqab. Men det er ikke antallet i seg selv som er det interessante, det er det prinsipielle. Vil vi ha et samfunn der kvinner er fullstendig tildekket i det offentlige rom? Vil vi ha hijab på småjenter?
Flere og flere sier nei, men politikerne synes rådvill: Vi vil ikke ha det, men vi vet ikke hva vi skal gjøre med det. Slike politikere bytter vi ut. Så velger vi heller dem som tør å ta skrittet fullt ut. Da er ikke et lovforbud i seg selv nok, uavhengig av om det kan innlemmes i en eksisterende lov eller om det må særlover til, vi må også vite hvordan eliminering av ”uønsket kultur” skal håndheves.