Hege Storhaug, HRS
Vi klarer stadig å forundres over Høyres verdibarometer når det kommer til innvandringsfeltet og islam. Det synes særlig å sitte en verdimessig kollaps i ryggmargen på partiet når undertrykking av muslimske kvinner og jenter er temaet, og når islam settes på dagsordenen. Den såkalte toleransen settes visstnok i førersetet, som fører til gode kår for en makaber intoleranse. Da Justiskomiteen på Stortinget i går behandlet FrPs forslag om å forby ansiktstildekning i det offentlige rommet, gikk Høyres medlem av komiteen, André Oktay Dahl, ut med følgende budskap: ”et burkaforbud (vil) aldri bli vedtatt”, men hvis det likevel skulle skje en dag, da skal Dahl ”kle seg i burka hver eneste dag”.
Vel, jeg synes han umiddelbart skulle teste en dag i dette mobile fengslet og kjenne på ensomheten, på sårbarheten og nakenheten. Kjenne hvordan det er å stenge medmennesker ute – og seg selv inne. Kjenne på den overveldende hjelpeløsheten. Ta en tur i banken med gitteret foran ansiktet og teste reaksjonene til ansatte og andre kunder. Sette seg på en kafé med en kaffe latte og prøve å lese dagens aviser. Og så videre. Jeg gjorde dette i en halv dag i Oslo våren 2007. Det var rett og slett en forferdelig opplevelse. Skikkelsen – eller spøkelset som kom vandrende – påførte til og med barn en redsel som fikk dem til å gråte.
Høyre kjører en segregeringspolitikk, det vil si at multikulturalismen er i front. Hijab på barn skal ikke røres. Foreldres frihet til å bruke barna som ideologiske fanebærere i de voksnes kamp mot frihetsverdiene våre, er deres selvfølgelige frihet og rettighet. Radikal islam (eller kanskje mer korrekt; det å gå til grunnkjernen i islam), er så godt som et ikkeeksisterende fenomen i Norge, derfor skal heller ikke trossamfunn som jobber for et mer og mer islamisert Norge røres. Vi tolererer jo litt avvikende holdninger, i toleransen og frisinnets navn, ikke sant? For det er jo såkalt religionsfrihet i landet vårt, eller? Så når Siv Jensen advarer mot en snikende islaminnflytelse, se det er virkelig et uttrykk for ekstremistiske holdninger. Fysj og fysj. At burka kobles til islam, som må kunne karakteriseres som en voldsom skittkasting på islam – i god Dagbladånd – nei, det ser verken Dahl eller hans like ut til å forstå.
Generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd, altså de som representerer kristenliberalistiske verdier, er av samme oppfatning ser det ut til. ”Det er ikke politikernes oppgave å definere hvordan en religion skal praktiseres,” sier hun til Nettavisen. Ja, ha? Så hun mener at et trossamfunn eller en imam som står for vigsel av jentebarn, skal ha frie tøyler til å fortsette praksisen? Det samme hva gjelder flerkoneri? Tvangsekteskap? Kjønnslemlestelse i tråd med shafiskolens påbud?
Jeg må si at jeg er ikke særlig imponert. Men Agøy tilhører dialogrekkene, som muligens har tvangsgiftet islam og kristendommen som to størrelser av omtrent samme slag?
Agøy mener også at forbud mot ansiktstildekning i det offentlige rommet ”kan bidra til å stigmatisere og mistenkeliggjøre den muslimske befolkningen i Norge”. Dette må kalles en total brist logisk, da det nettopp er hijab og burka som stigmatiserer og mistenkeliggjør muslimer. Den muslimske kvinnen påprakkes, eller prakker på seg selv, et plagg som definerer dem som underlagt mannen, og som definerer ikke-muslimer som annenrangs borgere.
Agøy påstår også at FrP har ”vikarierende motiv” for å foreslå et forbud. Hvem som er vikar for hva, får vi imidlertid ikke vite. Tenk hvis det faktisk er slik at FrP genuint mener det samme som meg, nemlig at burka og niqab er både kjønnsfascisme av verste slag, et sikkerhetsproblem, et utvetydig uttrykk for mangel på likestilling, samtidig som uniformene også er et utvetydig uttrykk for at den muslimske kvinnen er en handelsvare kun tilgjengelig for muslimske menn? Hva skulle disse tankene vikariere for?
Både Den norske kirken og partiet Høyre har en lang kanossagang i solidaritetens korridorer å gå. Nettopp derfor slo jeg på stortromma på Oslo Høyres ideologiseminar i 2007 – uten at trommeslagene synes å ha gjort særlig inntrykk. Her er et utdrag av hva jeg sa til forsamlingen:
”Så vidt jeg har forstått er enkeltindividets personlige frihet, individets ukrenkelighet og sosialt medansvar sentralt for Høyres ideologi. Frihetsverdier som likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet er således i sentrum for Høyres ideologi. Å mene hva som bør være Høyres politikk ut fra partiets ideologi og prinsipp, ville vel nærmest ha vært freidig av meg. Men det er interessant for meg at det påpekte verdigrunnlaget også gjennomsyrer HRS sitt arbeid, og også både tema og analyser i den siste boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser.” Derfor tar jeg utgangspunkt i denne boken når jeg nå skal peke på de sentrale utfordringene for dagens innvandring og integrering, og så kan dere ha Høyres ideologi og prinsippgrunnlag i tankene når jeg går gjennom de ulike momentene.
Først to avklaringer: Jeg er for innvandring, også fra ikke-vestlige land, men jeg er mot dagens hovedform for innvandring, nemlig henting av nye ektefeller, ofte slektninger. Denne innvandringen er beviselig svært integreringshemmende og stimulerer til parallelle samfunn, noe jeg kommer tilbake til. Dernest; flyktningpolitikk og innvandringspolitikk er to ulike tema, selv om de også henger sammen hva gjelder integreringen. Hovedstrømmen av nyinnflyttede de siste ca 30 årene, er imidlertid innvandrere, og innvandring og integrering er temaet i dag.
Utfordring nr 1: Den handler om kollektivistiske kulturer særlig fra muslimske land, der individet er uløselig knyttet til storfamilien, stamme og/eller klan, og der det ikke finnes en velfungerende demokratisk sentralmakt som sikrer individets frihet og rettigheter. Altså kulturer, og nå større og større miljø her i Norge, der individets personlige frihet er minimal, og der kvinner og barns rettigheter er sterkt begrenset. Særlig sentralt er æreskodeksen som i korte trekk medfører en ekstrem seksuell kontroll av jenter og kvinner. De er bærere av familien, klanen eller stammens ære – det vil si mennenes ære – gjennom plettfri seksuell vandel. Mennenes ære er igjen det samme som å ha respekt i omgivelsene, en respekt basert på frykt. En æreskultur er således en fryktkultur, der individ underkaster seg lover, regler og normer i frykt for represalier. Og denne fryktkulturen har slått dypere og dypere røtter i Norge fordi innvandringen har gått langt raskere enn integreringen. Norges store utfordring er således å bryte ned disse menneskefiendtlige strukturene.
Et eksempel: 1980-tallet og inn på 1990-tallet – jenter og kvinner var langt friere enn i dag. Fordi miljøene var små. Nå er miljøene blitt så store at opprinnelseskulturen har befestet seg i de ulike miljøene. Dette ses ikke minst gjennom kontrollen av jenter og kvinner.
I kollektivistisk kultur er det kollektivet som bestemmer medlemmenes giftermål. Slike giftermål har Norge lagt forholdene optimalt til rette for. Selv om kollektivistiske giftermål bryter med grunnverdier i demokratiet vårt – som likestilling, likeverd og religionsfrihet – har vi premiert transkontinentale kollektivistiske giftermål med innvandring og påfølgende statsborgerskap. Sannelig et kulturelt og verdimessig knefall.
(…)
Fra Høyres side fremheves særlig individets frihet som argument mot å legge restriksjoner på hentingen. Spørsmålet er: Hvor frie er individene i dagens ekteskapsmønster? Hvilke illiberale verdier importeres og slår røtter her ved denne hentingen? Hvor skal vår solidaritet være; med de som er gjort mest sårbare i umenneskelige system – som i denne sammenhengen er den store majoriteten – eller hos de langt, langt færre ressurssterke som kan oppleve å måtte utsette samliv et par år?
(…)
Utfordring 3: Kjønnslemlestelse. Rundt 7 – 8 000 jenter i Norge er i høyrisikosonen. Gruppen øker raskt. Helseundersøkeleser – klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan– vil beviselig ha forebyggende og avdekkende effekt, jamfør resultater fra Frankrike. Høyre sier nei. Krenkende, overgrep, sies det om å innlemme jentebarns kjønnsorgan i helseomsorgen. Det gjelder kun en liten gruppe, argumenteres det videre. Faren for testikkel retensjon hos guttebarn, og derav helseundersøkelser av alle gutter gjøres derimot. Og hvor mange guttebarn er det som har testikkelretensjon? I følge Medisinsk fødselsregister 3 promille (mørketall kan bety opp mot 6 promille). Hvor er likestillingsaspektet? Hvor er omsorgen for barn som risikerer å utsettes for rituelt overgrep med livsvarige konsekvenser?
Verdier i et liberalt og tolerant samfunn?
Min påstand er: Høyres frihetsidealer og liberalisme er ofret grunnet særlig omfavnelse av den multikulturelle ideologien.Integrering handler om verdier – at langt de fleste som kommer hit assimileres inn i det sekulære demokratiets frihetsverdier – særlig likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet – og selvsagt er det også viktig å få folk i arbeid og at man lærer seg norsk og har gode kunnskap om det norske samfunnet. Men det store integreringsslaget står ved verdienes skanse. Et par stikkord om den multikulturelle ideologien. Denne ideologien har betydd en så godt som ukontrollert innvandring og en velvillig holdning til utviklingen av først og fremst muslimske parallellsamfunn. Man har sett på kulturer som likeverdige, også verdimessig, og har hatt en ide om at ulike kulturer skal blomstre ved siden av hverandre, i fred og fordragelighet, og man har således stimulert til gruppetenkning – pakistanere, somaliere, kurdere osv skal få beholde sin kultur. Mulitkulturalismen ser gruppen, ikke enkeltindividene, og slik har kollektivistiske medbrakte verdier som ofte bryter med menneskerettigheter og frihetverdier fått blomstre videre her, det samme har medbrakte overgrepstradisjoner. Særlig for mange av Norges nye barn, unge og kvinner har den multikulturelle ideologen vært en katastrofe menneskerettslig og integreringsmessig. Jeg tenker da på hvordan praksiser som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap og annen æresrelatert undertrykkelse og sosial og religiøs ufrihet, har fått lov til å befeste seg på norsk jord. Konsekvensen ses også i form av oppsplitting av samfunnet og dets verdigrunnlag, som ikke multikulturalistene har oppfattet som et problem, tvert om har de sett oppsplittingen som såkalt berikende mangfold. (…)En motreaksjon til den multikulturelle ideologien er å legge vekt på samhold og gjensidig tillit borgerne imellom. En slik motreaksjon handler om at man ser det som avgjørende at innvandrerne tar del i et fellesskap som bygger på grunnverdiene i dette samfunnet: demokrati, høy grad av frihet (inkludert ytringsfrihet), kvinnenes likestilling, kritisk tenkning uansett autoriteter og dogmer.
(…)
Det verdimessig grelleste bildet i nyere norsk tid, er for meg fra regjeringskontorene og er knyttet til islamisme: Statsråd Erna Solbergs møte med Qazi Hussain Ahmad, en ekstrem islamist fra Pakistan:
Her siterer jeg direkte fra boken Men størst av alt er friheten: ”Det verdimessig grelleste bildet i norsk politisk samtid er fra regjeringskontorene. I august 2004 fikk Qazi Hussain Ahmad, den tidligere omtalte lederen for det ekstremistiske partiet Jamaat-i-Islami i Pakistan, innreisetillatelse til Norge. Tillatelsen fikk han til tross for at han som islamist av sikkerhetsmessige årsaker er nektet innreise til flere andre land, eksempelvis Nederland. Ahmad fikk dertil et offisielt møte med statsråden for integrering den gang, Erna Solberg, og Solberg tok imot ham i regjeringens kontor. Når avgjørelsen var tatt om å ha samtaler med en mann som står for en verdensomspennende islamsk revolusjon der muslimer står over andre mennesker, der kritikk av religion er blasfemi og straffes med døden, og der det forfektes et kvinnesyn som vi aldri har vært befengt med i kjent norsk historie, kunne man forvente at Solberg ville løftet den verdimessige fanen høyt. At hun i det minste rakk frem sin likestilte norske og kristenkulturelle hånd for å hilse på ham. Men nei, Solberg la den ene hånden inntil brystet og bukket – slik en islamist forventer at en kvinne hilser ham. Et mer illustrerende bilde på et verdimessig knefall på norsk jord har jeg aldri opplevd. Solbergs handling tolker jeg som manglende kunnskap om hvilken mann hun stod overfor. Eller hun utviste en – i demokratiets navn – misforstått gest overfor Ahmads norskpakistanske tilhengere. Gesten var i så fall en veritabel hån av hustruene til alle de pakistanske mennene som hyllet Ahmad under besøket i Norge, og et svik av samtlige norskpakistanere i Norge som er frihetselskere. Gesten kan også ha vært utslag av en misforstått ydmykhet. Når vi besøker andre kulturer følger vi denne uskrevne regelen: «When in Rome, do as the romans do». Solberg oppførte seg som om «Roma også er Norge», en total kulturell underordning på egen jord.”
Her er innlegget på seminaret, Våkner partiet Høyre?