Hege Storhaug, HRS
Da jeg hadde Aftenposten på telefonen i går, var det en kamp. Rett og slett. Journalisten nektet å forholde seg til de faktiske forholdene, nemlig at IMDi og Audun Lysbakken hadde droppet den lenge bebudede rapporten om ”granskningen” av Amal Adens påstander om HRS. Det til tross for at jeg sendte avisa skriftlig hva IMDi skrev til oss samme dag:
”Forhold som trengs å avklares nærmere i forbindelse med vurdering av fremtidig tilskudd, vil bli tatt opp i eget brev i forbindelse med søknaden om driftsstøtte for 2010, og på bakgrunn av rapporteringen for 2009. En gjennomgang av opplysningene i saken viser at dette er mer hensiktsmessig enn å utarbeide en rapport.”
Smak nøye på ordene: En gjennomgang av opplysningene i saken viser at dette er mer hensiktsmessig enn å utarbeide en rapport. Til dette kan tilføyes: Rapporten eksisterer. Den ble til og med lekket til media, nærmere bestemt Aftenposten, i begynnelsen av mars. Da ble det slått stort opp at ”HRS beskyldes for lovbrudd i ny rapport” (som for øvrig ikke medfører riktighet, noe ikke minst journalister kjenner godt til, da de titt og stadig setter på opptakeren).
Men nå heter det altså at det ikke ”hensiktsmessig” å utarbeide en rapport. Kanskje det menes at det ikke er hensiktsmessig å publisere rapporten? Det er i så fall noe annet. Dessuten kan en spørre seg; ikke hensiktsmessig for hvem?
I klartekst kan ikke IMDis kuvending tolkes som annet enn at rapporten er vraket. I gårsdagens samtale med Aftenposten fikk jeg etter hvert gehør for at, ja, det ser ut til at rapporten er kastet i søpla. Men at dette kunne kalles for noe som ligner på stalinistiske metoder, nei, det kunne jeg ikke få lov til å bli sitert på! Jeg skulle altså ikke få stå innen for mine egne påstander som informasjonsleder, som dertil ble kontaktet av avisen og bedt om å uttale seg.
Hva skal man kalle dette? Først en bebudet rapport som vrakes, og deretter sensur fra medias side.
Regjeringens håndtering av saken og det sentrale og særdeles oppsiktsvekkende poenget – nemlig at en rapport Regjeringen selv har bestilt, droppes av samme Regjering når rapporten foreligger – tror jeg de fleste er enige med meg i burde vært medias vinkling. Men ikke for en avis som eksempelvis Aftenposten – som skal være vår fremste i trykksverten. Burde ikke den første telefonen fra redaksjonen gå til statsråd Lysbakken, med spørsmål: Hvorfor vraker dere en rapport dere selv har bestilt? Jeg mer enn antydet det for journalisten – som ikke akkurat «tente» på ideen.
Nei, at rapporten forsvant rett foran nesen vår (og medias), er helt uinteressant for Aftenposten. Avisa har altså intervjuet IMDi – men etterspør ingenting (!)knyttet til det som kan betegnes som skandaløst; en rapport som ”forsvant”, og erstattes med noen spørsmål til HRS – som vi utvilsomt har svart på tidligere nettopp i vårt tilsvar til IMDis rapportutkast. Og nå skal disse spørsmålene presenteres som ”kritiske spørsmål til HRS”…? Kanskje IMDi burde stilt de samme spørsmålene til alle organisasjonene som de forvalter statsstøtten til?
HRS er altså bedt av IMDi om å svare på fire spørsmål. Dette handler om hva som er HRS’ holdning til lydopptak av ansatte, hvordan vi ser på provokative metoder, hva vi mener om ansettelse av informanter og hvordan vi arbeider i forhold til kjønnslemlestelse. Når disse er besvart skal statsstøtten vår til endelig vurdering.
Jeg skal innrømme at jeg ble så paff i går da jeg leste IMDis oversendelse på e-post, at jeg satt som et stort spørsmålstegn og måpte og smålo forfjamset, litt sånn i sjokktilstand. Kan de bare gjøre dette? Bruke trekvart år på en ”granskning”, sende oss utkast til rapport for kommentar, bebude rapportens ankomst uka før påske, og så – vips – ligger rapporten i søpla. Med statsrådens velsignelse (eller kanskje kommando)?
Kanskje IMDi (og Lysbakken?) heller burde vært så ærlige at de sa det rett ut: Vi har gjort alt vi kunne for å finne noe å ta HRS på, men vi fant ingenting. Derimot ”frifinner” vi dem ikke – vi stiller dem bare noen ”nye” spørsmål. IMDi har rett i én ting; det blir ny mediemat – og Aftenposten tråkker rett i salaten.
Kanskje vel så interessant; gitt alle påstandene Aden har kommet med, så synes vi det mangler noen spørsmål fra IMDi. Er de for eksempel ikke interessert i hva HRS mener om korrupsjon? Jamfør at Aden har påstått at vi bedriver med kriminelle handlinger ved å betale småjenter 1.000 kr for å si at det kjønnslemlestet og tvunget til å bruke hijab.
Jeg er glad jeg ikke har oversikt over hvor mye ressurser som har gått med i HRS til denne balladen. (Det har derimot daglig leder Rita Karlsen, og hun er ikke blid). Ei heller vet jeg hvor mye ressurser det har kostet IMDi og Lysbakkens administrasjon. At dette er hån overfor skattebetalerne og en vannvittig resurssløsing, er det derimot liten tvil om. (Karlsen har forhåpninger om at hennes gamle arbeidsplass, Riksrevisjonen, får med seg noe av galskapen…).
For dette er altså statsforvaltningen og den politiske ledelsen i Norge anno 2010. Hadde det vært kritisk fornuft og sannhetssøken – og ikke politisk jakt – som hadde ledet an, ville dette ha skjedd: IMDi lyttet til lydopptakene av Aden på HRS sitt kontor tidlig høsten 2009. Etter den ganske sjokkartede opplevelsen, burde IMDi umiddelbart kontaktet politisk ledelse med følgende beskjed: Adens påstander kan ikke medføre riktighet, tvert om. Avblås saken ved en kort og konsis pressemelding. Punktum.
Hvor dette nå ender, er ikke godt å si. HRS vil selvsagt gjerne ha rapporten på bordet i full offentlighet. Vi gjentar det gjerne: Vi har ingenting å skjule.
Hvis IMDi (og BLD) tror at rapportens død og raske begravelse betyr at den vil hvile i fred, kan den heller vise seg å bli et gjenferd.
Så da spør vi statsministeren, Regjeringen, alle på Stortinget: Dere ba om granskning, ”alle” tok det veldig alvorlig, granskning ble iverksatt, som ble noe nedtonet, deretter helt borte. Godtar dere dette? Hvis dere godtar denne prosessen: hvilket svar har dere da fått?
Ikke siden Blücher seilte inn mot fastlands-Norge for nøyaktig 70 år siden, har det vært slik en snørik og kald vinter som i år. Knapt noen gang før har vel våren vært så velkommen og etterlengtet i vår tid. Nå er den her. Skynd dere og nyt den, før noen i denne galskapens tid skulle finne på å ta den ifra oss. God helg til dere alle.