Hege Storhaug, informasjonsleder HRS (publisert i VG 30.04.2010)
Den groveste anklagen var av klar kriminell karakter, nemlig at HRS, som drives med statlige midler, bedriver korrupsjon. Vår lettelse var derfor stor da Regjeringen krevde granskning av påstandene.
Skuffelsen var om mulig enda større i styrke da det nå ble klart at det verken ble en granskning eller en rapport om forholdene.
Rapporten som var bebudet inntil det siste i klare ordlag fra ”granskeren”, Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), ble ”borte” i siste sving etter at IMDi hadde arbeidet med den i trekvart år. Nå påstår endog den nye statsråden for integreringen, Audun Lysbakken, at det ikke eksisterer en rapport.
Regjeringen ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) påla IMDi å etterprøve sannhetsgehalten i påstandene, brev datert 6.juli 2009. I desember fikk HRS utkastet til rapporten. Men allerede på side 1 kunne vi lese at dette ikke var noen granskning. Til det hadde ikke IMDi kompetanse. Istedenfor å overføre oppdraget til noen som hadde kompetanse, fortsatte IMDi med et arbeid vi ikke fikk vite statusen til. Dertil satt IMDi på solid informasjon som tilsa at påstandene om oss umulig kunne stemme (lydopptak HRS så seg nødt til å ta av en ansatt, Amal Aden, som vi forstod feilinformerte oss). IMDi forholdt seg altså ikke til bevis som raskt kunne avklart saken.
HRS fikk tilsvarsrett på IMDis rapportutkast. Der viser vi i detalj, og med ytterligere håndfast dokumentasjon, at anklagene er falske. Etter å ha mottatt tilsvaret vårt, skriver IMDi i en e-post (12.februar) til oss: ”Som tidligere presisert vil den endelige rapporten også inneholde IMDIs vurderinger/konklusjon.”
26.februar kommer en ny e-post fra IMDi etter at innspillet vårt er vurdert: ”Vi bekrefter å ha mottatt materialet, og har nå lest HRS sitt innspill. Vi ønsker å ha dette som et vedlegg til rapporten (…). Deler av innpillet kan også med fordel tas direkte inn i rapporten, og da med henvisning til vedlegget. (…) IMDi tar sikte på å ferdigstille saken i løpet av kort tid.”
I et sannhetssøkende perspektiv lovet dette godt, og like før påske bebudet media at rapporten var rett rundt hjørnet.
Den kom ikke.
Det gjorde imidlertid nye e-poster fra IMDi (8.april). Her het det at HRS skal svare på fire spørsmål, og videre: ”En gjennomgang av opplysningene i saken viser at dette er mer hensiktsmessig enn å utarbeide en rapport.”
Vi ble målløse. Nå har ”vi alle”, inkludert media og politiske parti, ventet i trekvart år på en avklaring i form av først en granskning, dernest en rapport, men så skal HRS heller svare på fire spørsmål som allerede er indirekte og direkte besvart i prosessen, fordi dette er ”mer hensiktsmessig”.
Hensiktsmessig for hvem?
Lysbakken skriver på bloggen sin at han er enig med HRS i at helseundersøkelser for å forebygge kjønnslemlestelse bør innføres, men at han ikke liker å være enig med oss: ”Jeg liker ikke prosjektet til Hege Storhaug. Hun svartmaler stadig det flerkulturelle samfunnet, og integreringen i Norge. Hun generaliserer og skaper et fiendebilde av muslimer i Norge som jeg mener er både misforstått og farlig. Hun sier hun jobber for kvinnefrigjøring, men i mangt og mye løper hun Fremskrittspartiets ærend (…).”
HRS og jeg kan vanskelig stå til ansvar for Lysbakken eller FrPs vei- og verdivalg. Lysbakken må imidlertid stå til ansvar for sine vei- og verdivalg som øverste ansvarlige politiske leder for integreringsarbeidet og dermed organisasjonslivet som mottar bevilgninger over statsbudsjettet på feltet.
Både sentrale medier og politikere som ønsket granskning har valgt å tie om rapporten som ”forsvant”. Det er åpenbart ryddig hos HRS. Men er det like ryddig i maktapparatet i Regjeringen?
Dette burde du statsminister Jens Stoltenberg, ha interesse for å undersøke – ikke minst i et rettssikkerhetsmessig perspektiv.