Hege Storhaug, HRS
Selv om vi ikke kjenner alle fakta, vet vi allerede nok til å kunne si at kjønnslemlestelse finner sted også mot barn bosatt i Norge. (…). Loven som setter straff mot kjønnslemlestelse har virket siden 1995, og Oslo-politiet har til sammen mottatt 15 anmeldelser i perioden. Tradisjonell etterforskning møter nye utfordringer i disse sakene. Vår erfaring er at det er svært vanskelig å fremskaffe fellende bevis, blant annet fordi oppdagelsesrisikoen er liten. For etterforskningen vil det derfor kunne være av avgjørende betydning å kunne fastslå med sikkerhet utreise- og innreisetidspunkter til landet, og å kunne konstatere sikker identitet på de reisende (vår utheving).
I Aftenposten i dag utdyper Rohde hva hun mener med å kunne ”fastslå utreise- og innreisetidspunkt til landet,” og ”sikker identitet på de reisende”:
Bruk av ID-skanning eller fingeravtrykk ved inn- og utreise vil kunne gjøre etterforskningen mye lettere, sier Rohde. Hun understreker at dette i så fall bør gjelde alle utreisende, ikke bare de med bakgrunn fra land der kjønnslemlestelse er utbredt.
Dette får OMODs de Leon til å gå ut med feilaktig informasjon, samt å benytte muligheten til å stemple arbeidet mot kjønnslemlestelse som ”heksejakt”.
”Norsksomaliere utsettes for en heksejakt.”
De frivillige helseundersøkelsene som ble innført for barn i risikogruppen for kjønnslemlestelse (30 prosent kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet eller mer), omtaler de Leon slik:
Praksisen bærer preg av at man er skyldig inntil det motsatte er bevist. Strengt tatt burde Obama vært stoppet på Gardermoen, ettersom han har kenyansk bakgrunn, sier de Leon.
Hva gjelder påvist kjønnslemlestelse av jenter i Norge, sier de Leon:
”(Det) finnes ikke ett eneste tilfelle av påvist kjønnslemlestelse.”
OMOD kan verken beskyldes for faglig etterrettelighet, seriøsitet eller empati med ofre for et grotesk rituelt overgrep. Jeg undres: hvilket arbeid har OMOD nedlagt i forhold til kjønnslemlestelse? Ingenting annet enn å kritisere ethvert tiltak som ikke handler om informasjon, dialog og holdningsarbeid, så vidt jeg har registrert. Altså kun synsing.
Dem om det. OMOD kom på trykk i avisen, og det var vel det som var målet.
HRS sendte imidlertid ut pressemelding i dag for i det minste å korrigere OMODs feilinformasjon, og der vi på bakgrunn av konkret erfaring med saker om kjønnslemlestelse støtter Rohdes påpekning av behovet for å bedre grensekontrollen. I dag synes det nemlig å være svært enkelt å ta barn ut av landet på andres pass for å skjule at reisen handlet om å lemleste barnet.
Pressemelding: Kjønnslemlestelse er avdekket av norske barn
Organisasjonen OMOD påstår i dagens Aftenposten at det ikke er påvist ett eneste tilfelle av kjønnslemlestelse av norske barn. Lederen av OMOD, Akhenaton Oddvar de Leon, sier dette til avisen: ”Vi har hatt tre handlingsplaner mot kjønnslemlestelse, og brukt millioner av kroner på tiltak. Allikevel finnes ikke ett eneste tilfelle av påvist kjønnslemlestelse.”
Dette medfører ikke riktighet.
I Norge har vi fire påviste tilfeller av kjønnslemlestelse av norskfødte jenter. Per i dag foreligger det en siktelse i Oslo av et foreldrepar som er mistenkt for å ha sørget for lemlestelse av fem døtre. Alle jentene er født i Norge.
Historikk
De to første tilfellene av kjønnslemlestelse ble avdekket og bekreftet ved Ullevål sykehus i slutten av år 2000. En mor av gambisk herkomst anmeldte ektemannen for å ha sørget for kjønnslemlestelse av tvillingdøtre født i Oslo. Jentene var ifølge moren 6 måneder gamle da de ble tatt til Gambia og lemlestet. Da anmeldelsen forelå var jentene 3,5 år gamle. Saken ble omtalt i Dagbladet. Moren hadde på tidspunktet for anmeldelse skilt lag med ektemannen. Da hun i 2001 gikk tilbake til ektemannen trakk hun anmeldelsen, og Oslopolitiet henla saken.
I august 2005 anmeldte Human Rights Service to forelderpar til Oslopolitiet for kjønnslemlestelse av døtre. I den ene familien handlet det om én norskfødt Oslojente på den gang åtte år. Politiet ved Finn Abrahamsen fant den gang anmeldelsesgrunnlaget svakt og ujenta ble derfor ikke undersøkt av kyndig helsepersonell. To år senere ble jenta imidlertid undersøkt og Ullevål sykehus konstaterte kjønnslemlestelse. Da hadde imidlertid jenta fylt ti år, og foreldelsesfristen trådte i kraft, da foreldrene hevdet at jenta ble lemlestet tre måneder etter at hun ble født i Oslo. Jenta ble lemlestet i Gambia, ifølge foreldrene. Denne saken er for øvrig bredt omtalt i NRK-journalisten Tormod Strands bok Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse (2008). HRS har også omtalt denne saken på Rights.
I den andre saken HRS anmeldte i 2005, som handlet om kjønnslemlestelse av fire jenter i alderen fem til 11 år, alle født i Oslo, var samtlige jenter sendt til Gambia av foreldrene i 2003. Politiet jobbet intenst for å få jentene tilbakeført til Norge. Saken ble tatt opp på stats- og riksadvokatnivå uten at norske myndigheter lykkes med å få jentene tilbakeført. Dette er situasjonen i dag også. I 2008 bestemte norske myndigheter seg for å undersøke foreldreparets to yngste jenter, som bodde sammen med foreldrene her i Norge. Jenta på den gang tre år var ikke lemlestet, men det var jenta på fem år (sistnevnte hadde da også vært i Gambia, førstnevnte ikke). Faren ble varetektsfengslet av Oslo tingrett fredag 6.juni 2008, som var en historisk fengsling i Norge, mens moren slapp fengsling grunnet komplikasjoner i hennes 7. svangerskap. Etter noen uker var faren en fri mann igjen, men har altså fremdeles nektet å hente døtrene tilbake til Norge. Straffefritt så langt. Men denne saken er ikke henlagt og omhandler altså siktelse for utført kjønnslemlestelse av fem døtre.
HRS leverte en rekke anmeldelser til Oslopolitiet i fjor knyttet til kjønnslemlestelse. I prosjektet vi jobbet med den gang for å avdekke kjønnslemlestelse blant somaliere, opplevde vi kontinuerlig et betydelig problem med identifisering av både foreldre og barn. Vi erfarte også at barn kunne tas ut av Norge for kjønnslemlestelse på et annet barns pass.
HRS mener derfor at tiltakene Hanne Kristin Rohde ved Oslopolitiet foreslår, er tvingende nødvendige å innføre. Politiet og norske myndigheter sloss mot vindmøller. Det ligger i sakens natur at eksempelvis blant somaliere, der det et rundt 98 prosent kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet, vil det være utopi å tro at en så kulturelt avgjørende praksis skulle forsvinne helt ved migrasjon. Det ville være en like feil tankegang som å påstå at arrangert ekteskap ikke forekommer blant norskpakistanere.
Kjønnslemlestelse har stått øverst på HRS sin dagsorden fra vi startet opp i år 2001. Vi har en godt kvalifisert mening om at de tiltakene myndighetene har satt i verk, det vil si såkalte myke tiltak som har handlet om informasjon, holdningsarbeid og dialog, er viktige, men ikke tilstrekkelige. Som tidligere barneombud og lege, Trond Viggo Torgersen, og tidligere statsråd Karita Bekkemellem, mener vi at helkroppundersøkelse også av jentebarn må gjeninnføres, en undersøkelse som ble fjernet i 1993 av norske myndigheter i kjølvannet av Bjugn-saken.