Rita Karlsen, kortskallet nordlending med en dæsj sameblod
Hvem er vi? Er vi et produkt av biologi eller sosiale årsaker?
«Hjernevask» på NRK prøver kanskje ikke å gi så mange svar på spørsmålene, men de utfordrer en rekke av de svarene som har befestet seg som mer eller mindre sannheter.
Selv er jeg et teoretisk atypisk produkt av min rase. Jeg kommer fra en arbeiderfamilie nordpå hvor ingen av mine foreldre eller besteforeldre hadde høyere utdanning. Min mor tok grunnskoleeksamen samme år som meg. På det som da het gymnasiet lærte jeg at langt de fleste av oss blir et produkt av våre foreldre. Det kunne jo skremme vettet av de fleste av oss. I tenårene var jeg sikker på at det eneste jeg ikke ville bli, var et produkt av mine foreldre. Ingen av dem tjente spesielt godt heller. Som tidlig antagonist til det meste, utfordret jeg også meg selv. For gymnasfagene falt stort sett nokså lett for meg, men jeg slet litt med realfagene, matematikk og fysikk, da disse krevde systematisk jobbing. Det hadde jeg jo ikke tid til, det var jo altfor mye annet på tapetet; daglig jobbing på kiosken (hvor skulle jeg ellers få lommepenger?), daglig trening og sosialt samvær. Men vi lærte oss jo tidlig forhandlingens kunst; Asbjørn tok matteoppgavene mine og jeg tok norskstilene hans. Mot eksamen oppdaget vi begge at dette hadde frigjort mye tid for oss, men særlig smart var det ikke. Jeg bestemte meg således for å ta et oppgjør med meg selv, og søkte meg inn på universitetet – ja, på matematikk. Der ble jeg presentert for det som ennå fremstår som et hat-objekt; en lærebok i matematikk som het ”Calculus” på over 500 ”matpapir-sider”. De var flortynne og 30 sider fremsto som én, og slik opplevdes fremdriften også. På toppen av det hele ble det kontinuerlig henvist til gymnaspensumet, og med krum rygg måtte jeg pløye meg gjennom hele dette pensumet på nytt, ja, opptil flere ganger.
Nei, det var ikke verdt det. Interessant var det heller ikke, men jeg måtte bevise for meg selv at det ikke var matematikken i seg selv som var bøygen, men meg selv. Slik sett var det kanskje ikke så underlig at det mest interessante med mattestudiene var et studentprosjekt vi iverksatte (ved universitetet i Tromsø), som hadde som målsetting å få flere jenter til å studere realfag. Slik våknet min interesse for først studentpolitikk, senere politikk. Og min ergrelse over det norske utdanningssystemet våknet. Senere gikk denne ergrelsen over til nærmest sinne. Jeg ble mildt sagt oppgitt over hvordan den norske grunnskolen så effektivt tok livet av lærelysten til langt de fleste elevene. Etter studier både i data og statsvitenskap, innså jeg at mitt engasjement for utdanningssystemet måtte få et utløp. Jeg tok derfor lærerhøyskolen, i et håp om å endre det råtne systemet fra innsiden. Jeg skal ikke si så mye om lærerhøyskolen, annet enn at det gikk raskt opp for meg hvorfor norsk grunnskole kan fremstå som et mareritt både for den ene og den andre. Etter endt lærerhøyskole gikk veien tilbake til universitetet, denne gangen Oslo, hvor jeg tok embetsstudiet i pedagogikk. Som øverst i pedagogikkens næringskjede måtte det da være mulig å få gjort noe med systemet!?
Vel, noe gikk galt på veien. Jeg var plutselig blitt fanget i akademias nett. Jeg ble akademiker, og befant meg således i et forvirret kaos av teoretiske konstellasjoner der virkeligheten skulle forstås og forklares ut fra samfunnsvitenskap, naturvitenskap eller humaniora. Sannheten ble ståstedet. Som forsker lærte jeg å bli en racer i å bygge vanntette skott mellom fagfeltene. Pedagogikken fikk jeg kanskje minst bruk for, den ble som en vitenskapelig smultring; mye rundt og ingenting i midten. Statsvitenskapelige teorier ble derimot mer anvendelig, kanskje ikke rart da jeg jobbet med kvalitetsutvikling av høyere utdanning, og selv mattekunnskapene kom til sin rett med min interesse for metode.
Da jeg gikk ut av akademia var det lettere å få øye på hjernevasken. Og man gjenkjenner den lettere i møte med andre felt. Innvandrings- og integreringsfeltet, for eksempel. Eller kanskje riktigere sagt; i alle fall på innvandrings- og integreringsfeltet, fordi det er så politisk betent. Kampen om ”sannheten” får stor betydning, i det den raskt kan føre til politisk handling.
Ett av de mest ømtålige tema innen innvandring og integrering, er rasisme. I 2000, da HRS oppsto som organisasjon, hadde såkalte antirasistiske organisasjoner slått seg stort opp i Norge. I møte med stortingspolitikere og regjering var den eklatante forklaring på langt de fleste utfordringer i det flerkulturelle Norge, nettopp rasisme og fremmedfiendtlighet. Men at innvandrere selv både kunne være bærere av de samme holdninger eller utnytte slike holdninger, det var det knapt noen som hadde tenkt på. Bildet var med andre ord usedvanlig svarthvitt, og den etablerte sannheten var at hvite undertrykker sorte og dermed ble politikken deretter: Norge tilrettela for ikke å diskriminere. Dette er gruppetenkning på sitt verste, og de som blir skadelidende er individet. Når ingen ser individet, så forsvinner respekten og aktelsen for den enkelte, og resultatet blir like banalt som å ta i bruk kortskaller og langskaller.
I gårsdagens «Hjernevask» ble vi igjen introdusert for skalleforskningen, eller det som kalles fysisk antropologi. Dette sorterer under såkalt raseforskning, som forteller at kranieform er utgangspunktet for markante forskjeller mellom nordeuropeiske og slaviske folkegrupper. Kortskallene hadde forholdsvis brede hoder, var kortvokste og mørke i hår og hud, som typisk passet til praktisk arbeid. Langskallene hadde smalere og mer langstrakte kranier, de var høye og lyse, som typisk passet til å få kortskallene til å gjøre jobben. Jeg er altså en atypisk kortskalle som dertil har møtt mange atypiske langskaller. De er kanskje ikke så lyse, men er drivende ledertyper og passer således inn i raseteoriens unntak som bekrefter regelen?
Hadde jeg hatt et gjøkur, hadde det nok gitt lyd nå. Men det eneste uret jeg har, er evnen til å prøve å forstå hva som er Harald Eias drivkraft med programmet. Hvorfor gå inn i slike betente spørsmål som Eia gjør, og i særdeleshet det som omhandler rasisme? Som Aftenpostens Knut Olav Åmås så treffende sa det i programmet; bare det å snakke om raser når det gjelder mennesker, vekker ubehag. Jeg er helt enig. Sikkert på samme måte som mange opplever ubehag over ord som neger eller pakkis. Men som den samme Åmås også kom til i gårsdagens program, og som etter mitt syn er det vesentlige: Det er ikke forskningen og kunnskapen i seg selv som eventuelt er det farlige, det er hvordan den blir benyttet.
Flere av mine venner og bekjente omtaler seg selv og sine som neger eller pakkis. Selv må jeg ta meg sammen for ikke å benytte disse ordene i ”gal sammenheng”. Det vil si i sammenhenger der det kan bli mistolket eller misforstått. Det handler om trygghet. Når jeg er sammen med ”negrene eller pakkisene” er de Carl, Iftikahar eller snekkeren, sykepleieren og uansett er det individet som er det viktige, ikke deres gruppetilhørighet. Hvis noen kaller dem ”neger” skal det kvalifisere til negativ reaksjon, altså nok et element av undertrykkende karakter. Derfor harselerer mange av dem med disse begrepene selv. De opplever slike vinklede begreper som personlig hemmende i sin ”farlighet”.
Men akkurat på dette punktet er det de såkalte antirasistiske organisasjonene finner sin næring. ”Noe”, eller kanskje så mye som mulig, må gjøres tilnærmet så rasistisk som mulig. Derfor er antirasistiske organisasjoner reaksjon på Eias program som et svar på hjernevasken:
– En ting er å ta opp dette i en seriøs sammenheng. Men sånn som Eia presenterer det, kan det ikke forsvares.Trond Thorbjørnsen er leder i SOS Rasisme, og med i den kontroversielle episoden av «Hjernevask». Han er svært kritisk til at NRK sender programmet, og gir også uttrykk for det i sendingen.- Jeg mener Eia går langt i å antyde at menneskers skjebne er forutbestemt, sier han til Dagbladet.
– Du mener han sprer rasisme?– Ja, han sprer rasisme når han viser til at mørkhudede skal være dummere enn andre. Det kan fort feste seg hos folk, og som vi vet er det skumle tradisjoner for slike tankeganger, sier Thorbjørnsen.
( … )
Oddvar Akhenaton de Leon er leder for Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD). Han reagerer kraftig på problemstillingene som tas opp, og mener de kan appellere til fordommer og uvitenhet.- Hvis dette er underholdning i Norge i dag, har vi et langt stykke igjen å gå. Mange vil nok føle det som ganske avskyelig og støtende at vi fortsatt diskuterer dette, sier de Leon.Leder Kari Helene Partapuoli ved Antirasistisk Senter sier at hun «selvfølgelig er helt uenig i at det gir mening å klassifisere personer etter hudfarge på en intelligensskala.»Men hvis det likevel på en eller annen måte skulle være mulig, ville det dukke opp umulige problemstillinger, mener hun:- Man kommer fort inn i absurditeter. Hvordan skal man dele mennesker? Det blir et fryktelig målearbeid.
Men hvem er det egentlig som driver med slikt ”målearbeid”? Er ikke de antirasistiske organisasjonene de fremste målbærerne av nettopp slik målearbeid? Hvem snakker mest om hudfarge, om annerledeshet, om klassifisering av mennesker enn akkurat dem? Antirasistisk senter synes til og med å oppfatte muslimer som en rase.
Hvis man skal tolke Eias program inn i konteksten at det kan spre rasisme, skal man være svært vrang. Jeg registrerer også at det er opprettet en Facebook-gruppe under tittelen ”Vi som mener at Harald Eia sprer rasisme i 2010!”, og at den har tre medlemmer. Så det er kanskje mer taktikk enn realiteter når Eia sier han tar kritikken på alvor. For det finnes uten tvil rasisme i dette landet, men jeg tror fortsatt at de som er de fremste sprederne av rasisme nettopp er de antirasistiske organisasjonene. Deres gruppetenkning gir seg utslag i deres handlinger.
Vi vet alle at det eksisterer IQ-forskjeller, men i hvilken grad det systematiserer seg mellom grupper er kun interessant i den grad noen gjør bruk av det på grupper. På en jobb jeg søkte engang, ble jeg introdusert for en IQ-test. Det het etterpå at resultatet tilfredsstilte opptak på ett av de beste universitetene i USA. Men først senere fikk jeg følgende tilleggsinformasjon: Det var kun mørkhudede som måtte ta den aktuelle testen for opptak ved det aktuelle universitetet, som igjen hang sammen med at dette universitetet er pålagt å ha en viss andel mørkhudede studenter. De hvite derimot oppnådde kun inntak ved gode nok karakter.
Nei, det nytter ikke å la andre gjøre oppgavene for deg. På eksamens dag har en kun seg selv å stole på. Og jo mer noen har klart å bevege deg og tenkningen din, jo bedre kvalifisert er du til å forstå og tolke den komplekse virkeligheten. Bare synd at Norge bruker millioner på millioner hvert år på forskning som langt på vei har som formål å underbygge seg selv, mens Eia klarer å røske opp og fillriste etablerte forestillinger – kun ved å stille spørsmål. NRK: Hjernevask 6:7