Rita Karlsen, HRS
Så er kanskje debatten om sharia i rettssystemet i gang også i Danmark. Som kjent har den eksistert i lang tid i Storbritannia, der rettsstaten har ”tapt” i og med at Storbritannia har innført en rekke shariadomstoler.
Men nå har noen professorer i Danmark også skjønt at ikke alle muslimer bryr seg nevneverdig om landets lover, særlig ikke når vi kommer til det familierettslige. Dette sier nok mer om lovreligionen islam enn om det danske rettssystemet, men det er tydeligvis ikke Jørgen S. Nielsen, professor i islam ved Københavns Universitet, Hanne Petersen, professor i rettskultur ved Københavns Universitet, og Lisbet Christoffersen, professor i religion, rett og samfunn ved Roskilde Universitet samt professor i kirke- og religionsrett ved Københavns Universitet, helt enige i. For disse handler det om muslimers manglende muligheter til å tre inn i en rettsstat, da de for evig og alltid er underkastet guddommelige sannheter, herunder de som er nedfelt i muslimsk lovgivning (sharia). Derfor har de tre professorer i jus og islam bidratt til en ny engelskspråklig bok om oppfattelsen av sharia i Europa – en bok som nettopp argumenterer seg frem til en løsning der sharia hensyntas i dansk rett.
– Det er et spørgsmål om basal retfærdighed. Hvis ikke der fra sag til sag udøves en fleksibilitet, hvor også folks kultur, religion og traditioner – herunder elementer fra sharia – tages i betragtning, udelukkes en del af borgerne i samfundet fra en ligeværdig adgang til retssystemet, sier Jørgen S. Nielsen til Kristelig Dagblad.dk.
Som et eksempel nevner Nielsen at mange muslimers inngår ekteskap etter islams regler. Deres ekteskap er altså i Nielsens øyne kun religiøst inngått og heller ikke godkjent av noe dansk myndighet. Men allerede her kan stilles spørsmål: Hva mener professoren med at ekteskapet kun er religiøst inngått? I så fall hopper han bukk over at islam nettopp er en lovreligion. Ekteskapet er med andre ord inngått etter islamsk lovgivning, og all den tid Danmark ikke er et muslimsk land er ekteskapet altså ikke godkjent etter dansk lovgining. Men Nielsen ser dette på en annen måte, for hvis kvinnen i et slikt ekteskap ønsker skilsmisse, er det altså ingen hjelp å hente hos myndighetene.
– Så hænger hun på den. Der bør domstolene se det som ethvert andet partnerskab og behandle skilsmissesagen på mere eller mindre almindelig vis. Ellers bekræfter man bare den kvindes undertrykkelse – helt i strid med vores grundprincipper, sier Nielsen.Men hvis dansk ret ikke anerkender hendes ægteskab, forhindrer intet hende vel i bare at gå fra manden?– Her kommer de kulturelle aspekter ind. Hvis hun bare går fra manden, risikerer hun at blive udstødt og miste sin sociale omgangskreds. Måske allervigtigst risikerer hun, at det bliver umuligt for hende at finde en anden mand inden for hendes eget samfund, fordi det stadig anser hende som gift, forklarer Jørgen S. Nielsen.
La oss så se litt på hva det er disse professorene mener bør hensyntas i dansk rett. Islams syn på skilsmisse er kort følgende:
Skilsmisse er sterkt uønsket innen islam. Det sies at skilsmisse er den rettigheten Gud har gitt menneskene som Gud misliker sterkest. Ved innføringen av islam ble kvinner formelt selvstendige rettsubjekter. Hun fikk arverett (halvparten av mannen) og hun fikk rett til å bestemme hvem hun ville gifte seg med. Men i motsetning til mannen, fikk hun ingen eller svært få rettigheter til å skille seg. Disse enten helt fraværende eller mangelfulle rettighetene, sliter muslimske kvinner med verden over den dag i dag. Muslimske menn derimot, nyter godt av deres nærmeste uinnskrenkede rettigheter til å skille seg på en ukomplisert måte uten å gå veien om domstolen.
Normer og regler knyttet til ekteskap og skilsmisse er et av fundamentene i islam. En ektemanns nærmest ensidige rett til skilsmisse har gjennom 1400 år stått som en urokkelig bæresøyle i islamsk familierett: ” (…) ektemenns rett til skilsmisse har i sine grunnprinsipper blitt stående nærmest uforandret ut fra den begrunnelse at de er utsprunget av den guddommelige rett og derfor ikke kan forandres. Selv om Koranen fraråder skilsmisse og maner til varsomhet i bruken av polygami, erkjenner den nødvendigheten av disse rettsinstitutter og regulerer dem rettslig ut fra denne nødvendigheten. Derigjennom fremstår reglene som evige og uforanderlige bud til menneskene (…). Det er derfor ytterst begrenset hva man kan tillate seg å endre i Sharias materielle rett og etter grunnlovens bud om at Sharia er hovedkilden til islamsk rett. Historien har i vårt århundre sett en rekke forsøk på avskaffelse eller modifikasjoner på polygamiinstituttet, likeledes på å bedre kvinners skilsmissesituasjon. Man har i visse henseende lykkes med enkelte reformer. Men grunnprinsippene er beholdt, og deres religiøse og symbolske status later til å være nesten umulig å rokke” (professor Tove Stang Dahl, 1992).
Og her om krav til pakistanske kvinner som vil skille seg (merk: en mann må aldri søke verken i byråkrati eller domsapparatet å få lov til å ta med seg skoene og gå, eller rettere sagt i pakistanske normer; han hindres ikke rettslig i å hive ut kona, og plassere en ny ved kjøkkenbenken):
I den pakistanske ekteskapskontrakten kan kvinnen få delegert rett til skilsmisse av ektemannen, men denne retten må nedtegnes av hennes mannlige familiemedlemmer eller hennes kommende ektemann. I tillegg skal det oppgis hvilke forhold som gir kvinnen skilsmisserett. Ytterst få menn delegerer skilsmisserett til kvinner i Pakistan. De må derfor gå til domstolen dersom ektemannen ikke aksepterer skilsmisse.
Uten skilsmisserett eksplisitt nedfelt i ekteskapskontrakten innvilger domstolen skilsmisse hvis ett eller flere punkt kan bevises:
· ektemannen har vært borte i fire år på ukjent sted,
· han ikke forsørget hustruen de siste to årene,
· han giftet seg med en ny kvinne uten å innhente tillatelse fra myndighetene eller sin første hustru,
· han er dømt til syv års fengsel,
· han var impotent da ekteskapet ble inngått og er fremdeles impotent,
· han har vært sinnssyk i minst to år eller lider av en kjønnssykdom,
· han utsetter hustruen jevnlig for fysisk og/eller psykisk vold,
· han lever et umoralsk liv og/elle tvinger hustruen til å leve et umoralsk liv,
· han hindrer hustruen i å utøve religiøs praksis,
· hustruen føler så sterk avsky for ektemannen at hun ikke kan leve sammen med ham,
· han innrømmer at han føler det samme for hustruen, som for sin mor eller søster.
Så ville det jo vært interessant hvordan de tre danske professorene mener at bevisbyrden til disse kvinnene skulle avgjøres i en dansk domstol, mens en dansk ikke-muslimsk kvinne kan kreve sin rett til skilsmisse uten en eneste begrunnelse eller bevis.
Men det er ikke bare innenfor ekteskap/skilsmisse professorene ønsker et parallelt rettssystem velkommen i Danmark, de mener at det danske rettssystem i høyere grad også bør ta hensyn til kulturelle og religiøse forskjeller på erstatningsområdet. Beskylder en mann for eksempel sin hustru for ikke å være jomfru ved ekteskapets inngåelse, er det en større krenkelse av en muslimsk kvinne enn av en kulturkristen dansk kvinne. Og det bør erstatningens størrelse ved en injuriesak avspeile, mener Jørgen S. Nielsen, som tilføyer at det er særlig innenfor det familierettslige området at det er bruk for et mer fleksibelt rettsvesen.
De fleste av oss vil rynke på nesen av slik forskjellsbehandling av et lands borgere, men er man først sunket ned en offer-tenkning i en religiøs kontekst, så synes det vanskelig å komme seg ut av den igjen. Men det merkelige er at det gang på gang er muslimer som ”offeret”. Merk professorenes tankegang om menns forhold til ”muslimsk kvinne” versus ”kulturkristen dansk kvinne”. Muslimske kvinner reduserer til kvinner uten valg, mens en kristen kvinne per definisjon er ”kulturkristen”, og der jomfrudommen for den førstnevnte er mer ærbart enn for den andre.
Nielsen påpeker videre at det ikke er ment at sharia skal inkorporeres som system, eller at det skal opprettes særlige muslimske familierettslige domstoler. Det heter at de kulturelle og religiøse hensyn skal tas inn i det eksisterende rettssystemet. Professorene Hanne Petersen og Lisbet Christoffersen, er helt enige med sin kollega.
– Det handler ikke om, at vi skal indføre sharias strafferet med stening. Men vi er nødt til at forholde os til, at der er mennesker, som lever på kant med det danske retssystem, som lever efter regler og normer, der udspringer af sharia, siger Lisbet Christoffersen og tilføjer:– Vi skal ikke anerkende disse parallelle retssystemer, men vi kan altså heller ikke tvinge folk til ikke at leve efter disse normer og regler. Derfor går jeg ind for en mellemløsning, hvor vi forsøger at skabe nogle koblinger – selvfølgelig kun på områder, hvor det ikke strider mod dansk retspraksis. Gør vi ikke det, udelukker vi nogle grupper i samfundet fra basale rettigheder.
Utelukker vi noen grupper fra basale rettigheter? Disse tre professorene argumenterer altså for forskjellsbehandling av muslimer og ikke-muslimer i den tro at alle skal få best mulig ivaretatt sine grunnleggende rettigheter i et land som Danmark? Retten til halvparten av menns arverettigheter? Retten til å måtte føre fire mannlige vitner som har sett voldtekten? Retten til at kvinners vitnesbyrd teller halvparten av mennenes? Retten til at homofile kan drepes?
Er det ikke noe som skurrer for disse professorene?
Heldigvis er justisminister Lars Barfoed (K) dypt uenig i forslaget:
– En retstilstand, hvor man inkorporerer hensyntagen til sharia, er helt uhørt i et dansk samfund. Det ville være et knæfald for de undertrykkende mekanismer, der er over for kvinder i den kultur, som vi simpelthen ikke ville kunne acceptere. Der er visse grundlæggende værdier i det danske samfund, som vi må stå fast på.
Men det betyr jo ikke praksisen i dansk rett, som i norsk rett, avviser alle elementer av sharia. Ifølge Katja Jansen Fredriksen, doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, møter norske domstoler stadig oftere argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling. Det er neppe særlig annerledes i Danmark. Det er vel nettopp dette som kan karakteriseres som snikislamisering.