Av Bruce Bawer
For mange år siden tilhørte jeg styret til National Book Critics Circle (NBCC) i USA, som årlige deler ut priser til bøker i flere kategorier. Det var om lag 25 av oss i rådet, så det skjedde ikke ofte at boken man selv likte best, faktisk vant. Det var mye uenighet, mye krangling, mye skuffelse. Men jeg hadde én seier. I 1990 klarte jeg å overtale mine kollegaer til å gi prisen i kritikk til en bok jeg mente var både innsiktsfull og banebrytende. Boken het The Content of Our Character. Tittelen referer seg til en setning fra en av talene til Martin Luther King Jr., hvor han hevdet at en persons verdi som menneske ikke burde baseres på hudfarge, men på moralske kvaliteter.
Forfatteren het Shelby Steele. Han var en svart mann, professor i engelsk og, på sin egen ydmyke måte, en revolusjonær skikkelse. Dette var hans debutbok, og hans tese var enkel, men provoserende. Svarte amerikanere hadde blitt diskriminert i flere århundre. Det var en skamplett for verdens første demokrati, et land som tross alt hadde blitt etablert på basis av frihet og likhet for alle. Men selv om Steele anerkjente at diskrimineringen hadde vært reel og ofte brutal, så argumenterte han med at det ikke gjorde svartes situasjon bedre i dag ved å diskriminere i deres favør på grunn av fortidens rasisme. Affirmative action – det vil si ”positiv diskriminering” – var etter hans mening nedlatende og, i det lange løpet, destruktiv.
Den røde tråden i hans forfatterskap har siden vært at altfor mange hvite mennesker i USA er plaget av skyldfølelser overfor sine svarte medborgere, og at altfor mange svarte mennesker har lært å utnytte de hvites skyldfølelser for egen karriereklatring. Dette mener Steele er et stygt og uverdig mønster. Et slikt forhold mellom mennesker er usunt for alle. Den friheten og den likheten som er lovet i Amerikas grunnlov kommer trolig ikke til å bli fullstendig oppnådd, påstår han, før landet blir fargeblind.
Den første boken gjorde Shelby Steele til en kontroversiell figur. Mange svarte amerikanere – og mange hvite på venstresiden – betraktet ham som en ”Uncle Tom”, det vil si en svart mann som forteller den hvite mannen det han ønsker å høre. Dette var en forutsigbar, men ekstremt urettferdig skildring av en intellektuell som kom med nye og utfordrende visjoner om raserelasjoner. Blant hans bidrag er at han har utviklet en svært nyttig typologi hva gjelder svarte amerikanere som opererer i det offentlige. Steele skiller mellom to grupperinger. Den ene heter challengers, det vil si ”utfordrere”. De stammer blant annet fra Malcolm X, Huey Newton og Black Panthers. En av de mest kjente medlemmene av denne gruppen i dag, er Jesse Jackson. Deres forhold til hvite amerikanere er bygget på å utnytte sistnevntes skyldfølelser i forhold til rase. Deres implisitte melding er følgende: ”Du vet at din rase har diskriminert min rase i flere århundrer. Jeg tar det for gitt at du er rasist med mindre du beviser det motsatte. Det er bare rettferdig at min rase tilbakebetales for vår lidelse, og det er selvfølgelig du som må betale – og bare ved å gjøre det kan du bevise at du ikke er rasist.” Med slike strategier har ledere som Jackson samlet inn millioner av dollar fra hvite mennesker til støtte for tvilsomme ”prosjekter” som angivelig skal hjelpe de svarte.
Den andre gruppen kaller Shelby Steele bargainers, eller ”forhandlere”. De stammer fra Martin Luther King Jr., for eksempel er Oprah Winfrey er en forhandler. Bill Cosby også. Og, ikke minst, Barack Obama. Deres implisitte melding til hvite amerikanere er bygget på følgende inneforstått forståelse: jeg vil oppføre meg som om jeg tar det for gitt at du ikke er rasist – at du faktisk er fargeblind – og du kommer til å være så takknemlig for dette at du vil like meg, se på mitt TV-program, stemme på meg, eller lignende. Mens ”utfordrerne” alltid snakker om rase, om å være svarte, om å være ofre og om fortidens lidelser, så snakker ”forhandlerne” så lite som mulig om dette temaet – og når de gjør det, så pleier de å fokusere mindre på fortiden og mer på de svartes egne plikter for å sørge for en bedre fremtid for seg og sine barn og for samfunnet som helhet.
Det var en ære å overrekke NBCC-prisen til Steele under prisutdelingen i New York for 20 år siden. Forleden traff jeg ham igjen over lunsj på en perfekt California-dag, varm og solrik. Beliggenheten var Monterey, en utrolig vakker småby 3-4 timer sør for San Francisco (med tog) og i nærheten av Palo Alto, hvor Steele jobber ved Hoover Institution ved Stanford-universitetet, som er kjent som ”vestkystens Harvard”. Monterey ligger på en halvøy med mye flott natur, og vi spiste på en elegant restaurant med høye vinduer som ga oss en panoramautsikt mot sjøen. Kort sagt, trivelige omgivelser. Men vi snakket om alvorlige emner. Ikke minst om islam, og om utfordringen den representerer for Vesten.
”De siste par årene har jeg tilbrakt litt tid i Afrika,” sier Steele til meg etter at vi har bestilt en kinesisk kyllingrett. ”I Niger, i Kenya. Det var ikke før da at jeg virkelig forsto hva sivilisasjonens sammenstøt handler om.” Før det, var han bare forvirret, sier han. ”Det var så mange tydelige selvmotsigelser. Muslimer var desperate etter å flytte til Europa – og så viste det seg at de hatet sine nye hjemland!”
Men nå mener han at han har et bedre overblikk av situasjonen. ”Min teori er at etter andre verdenskrig, da vi (ikke-hvite mennesker, journ. anm.) begynte med revolusjoner rundt om i verden, ikke minst borgerrettighetsbevegelsen i USA, så utfordret vi det hvite herredømmet. Og vi seiret mer eller mindre over det. Men da dette pågikk, så sto alle disse tidligere undertrykte menneskene overfor et problem. Hva gjør man så når man har vunnet sin frihet?”
Det triste faktum, etter Steeles mening, er at da mange ikke-hvite vant sin frihet i land som Sudan, var ikke seieren en lykkelig opplevelse for dem. Tvert imot. Istedenfor å oppleve stolthet, opplevde de skam. Ja, skam. Og tomhet. Hvorfor det? ”Fordi vi (ikke-hvite mennesker, journ. anm.) innså hvor langt vi lå bak dem som tidligere hadde undertrykt oss.”
Derfor er det naturlig, argumenterer Steele, at når muslimer kommer til Europa, så opplever de en lignende skam. ”De innser at de ikke kan konkurrere med innfødte europeere. Så selv om de ønsker å være i Europa, blir de ydmyket av sine egne omstendigheter. Og storsamfunnet vet ikke hvordan det skal formidles til dem at det bare er naturlig at de kommer til å ligge bak de innfødte i en stund.” Storsamfunnet tør heller ikke å si rett ut at én av hovedgrunnene til dette er ”at noen av innvandrernes praksiser er utdaterte med fem eller seks århundrer”. Steele mener storsamfunnet må finne en måte å kommunisere dette kritiske poenget til ikke-vestlige nykommere.
”Jeg sier alltid til svarte mennesker: selvfølgelig står dere bak de hvite. Hvis det ikke var slik, så ville det innebære at dere aldri hadde opplevd virkelig undertrykkelse!”
Så hva er resultatet av denne skammen, denne tomheten, som tidligere undertrykte mennesker opplever når de måler seg opp mot de som pleide å undertrykke dem? Det som skjer er dette: altfor mange av dem omfavner identitet – ikke sin identitet som enkeltindivider, men sin identitet som medlemmer av en gruppe. For eksempel, som muslimer – som medlemmer av ummaen. ”Og det er den identiteten som fyller opp den tomheten. Den identiteten kompenserer for ens skam. Man forteller seg selv: ’Jeg skammer meg ikke. Jeg har Allah.’” Og når dette skjer, ”er det eneste man har igjen, hat. Terrorisme, vold – alt for å dekke over at man ikke kan konkurrere i den vestlige verden, hvor man tross alt har valgt å være.”
Shelby Steele rister på hodet. ”Det fascinerer meg at vi har denne situasjonen i USA, og i Europa, hvor ingen kan si noe til ’den andre’ om virkeligheten.” Å kunne snakke om slike ting, synes han er avgjørende. Første skritt er at man må ”innrømme sin egen skam”. Ellers ødelegger man for seg selv.
Steele nevner Obamas seier i fjorårets presidentvalg. ”Han hadde aldri vunnet hvis ikke han var svart,” påstår Steele, som mener at mange hvite amerikanere stemte på Obama hovedsakelig for å demonstrere for seg selv at de ikke er rasister. Og den samme slags tenkning, mener han, står bak europeernes manglende evne til å handle fornuftig når det gjelder ikke-vestlig innvandring og integrering. ”Hvis de var hvite innvandrere,” sier han om de unge muslimene som herjer med folk i gatene i Paris, Amsterdam, Malmö – og Oslo – ville myndighetene ”ha slått hardt ned på deres handlinger umiddelbart!”
Vi nipper til vår Chardonnay. Utenfor vinduene stiger de høye blå bølgene og kolliderer voldsomt mot Stillehavskysten.