I dag snakkes det mye om islam, en religion som angår få mennesker her i landet. Hvorfor er nordmenn så opptatt av muslimer og andre kulturer, mens det snakkes så lite om Norges egne kulturelle og religiøse verdier? Mange ikke-vestlige flytter jo fra sine opprinnelsesland fordi de mener at det er betydelig bedre å leve her. For det var strålende sivilisatoriske elementer ved den vestlige kultur som dannet grunnlaget for fremveksten av stabile demokratiske stater i Europa. Parringen mellom den protestantiske etikkens vekt på de ti bud og kapitalismens oppmuntring til hardt arbeid og gevinst gjorde kulturen ledende. For alle verdier er ikke like gode. En rekke kulturer har verdier som er samfunnsnedbrytende og menneskefiendtlige. Noen idealer åpner for sosialt kaos der individets egoisme gis forrang på bekostning av god folkeskikk og dannelse. Andre verdier skaper samhold og setter sunne grenser som fremmer solidaritet.
En av årsakene til at man så raskt kalles sjåvinist eller rasist dersom man fremhever norske verdier, er 68’ernes politikk som har preget Norge de siste tiårene. Idealet var å tone ned vårt eget kulturelle ståsted. Man har hatt en forestilling om at straks den gamle kulturens etiske fundament var fjernet, ville den klasseløse sosialistiske utopi virkeliggjøres. Utfordringen har vært at man ikke nyanserte hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har nedbyggingen av samfunnsautoriteter som lærer, prest og lensmann bidratt til en historisk normoppløsning. Den tradisjonelle norske kulturens vekt på ansvar og selvdisiplin har blitt erstattet med en ekstrem-liberal grenseløshet som legitimerer en egoistisk livsførsel. Norge befinner seg i en dyp kulturkrise bak den vellykkede materielle fasaden. Oslo regnes som Europas narkohovedstad, skole og barnevern står uten sanksjonsmuligheter overfor respektløse barn og unge. I dagens hedonistiske klima idylliseres troløshet og mangel på integritet.
Slik pendelen svinger fra den ene ytterlighet til den andre, erfarer mange i dag hvilken selvutslettende kraft som ligger i de kulturradikales konsensustyranni. Utenrikspolitisk forsker Asle Toje kaller dette en kulturkamp mot den radikale overklassen. Den kulturkonservative trenden gir stemme til tanker som lenge har vært å finne i befolkningen. I sin kroniske reformiver har også 68’erne glemt at venstresideverdier slik som solidaritetens plikt og utjevningen av klasseforskjeller, kommer fra den europeiske kulturens kristne idealer. For hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, integritet, sparing og reinvestering? Forfatter Seth Kaplan understreker i Fixing Fragile States at det ikke er likegyldig hvilket verdigrunnlag en stat bygges på. Fordi det jødisk-kristne menneskesynet anser individet som splittet mellom onde og gode tilbøyeligheter, var grensesetting og hensynet til andre viktig. Han påpeker at både det humanistiske menneskesynet, menneskerettighetstanken, respekten for uenighet og troen på likeverd har sitt utspring fra kristen ideologi. Den protestantiske strukturen tillot individualisme og debatt, leseferdighet, trykkerivirksomhet og en aktiv presse. Slik oppsto kunnskapssamfunnet som ble en bærebjelke for økonomisk vekst. At religionskritikk var tillatt, holdt maktmisbruket blant kirkeledere i sjakk. Respekt for autoriteter opprettholdt ro og orden. Straffen for lovovertredelse var hard nok til at folk fant det klokest å holde seg på rett side av loven. Det var et stolt Europa som fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Religiøs etikk sto sentralt for fremveksten av et økonomisk system der fokus på individet la et moralsk alvor på den enkelte. Man vektla plikter, ikke bare rettigheter og forventet ærlighet og integritet. Den som brøt de sosiale reglene, ble strengt straffet. Fordelen med denne type individualisert konsekvenssamfunn var at samarbeid og tillit ble et avgjørende samfunnslim. Det er umulig å bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament. For hva skjer i en stat som glemmer sine historiske røtter og lar pendelen svinge så langt at det blir legitimt å lyve, stjele og bedra? Dersom trofasthet og solidaritet forvitrer, står bare en handlingslammende ansvarsfraskrivelse igjen.
Kronikk i VG 28.mars 2010. Gjengitt med Herlands tillatelse.
Hanne Nabintu Herland er bokaktuell med bestselgeren Alarm! Tanker om en kultur i krise