Hege Storhaug, HRS
Det ligger i kortene: svært mange på den politiske venstresiden har islam langt opp i halsen. Venstresidens typiske hang til ateisme ligger til grunn for påstanden. Også islams nedrige kvinnesyn og alt av overgrep mot både kvinner og homofile som følger i islams kjølvann, bereder grunnen godt for venstresidens avsky for islam.
Hvis jeg med dette skulle være i nærheten av en sannhet, hvorfor er det da så taust fra samfunnsrefserne på den politiske venstresiden overfor den mest påtrengende og menneskefiendtlige ideologien i vår tid?
At typisk maoister og marxister kan tolke islam inn i sitt totalitære politiske prosjekt, skal jeg la ligge i denne omgangen. Det interessante er at fremtredende personligheter våger å stå frem og si rett ut at de ikke våger å kritisere eller harselere med islam. Finn Graff gjorde det 6.januar 2006 i Politisk Kvarter i NRK. Hans Rotmo repeterer øvelsen i samme kanal nå 7.mai Rotmo går langt lengre enn Graff:
”Hvis jeg skulle sagt det jeg faktisk mener om islam, så er jeg ikke langvarig på denne kloden, nei.”
(…)
”Det blir farlig om jeg skulle finne på å gjøre med islam som jeg har gjort med kristendommen.”
(…)
Han mener det er vanskeligere å kritisere islam fordi han selv ikke er muslim.
Har ikke alle religioner godt av å bli sett med et kritisk og skrått blikk?
– Jo da, men det tror jeg de må gjøre selv, nede i sentrale strøk. Det vil sikkert ikke bli oppfattet som særlig opplysende om det kommer fra meg. Det skal jeg holde meg langt unna, sier Rotmo.
En annen grunn til at Hans Rotmo er redd for å si sin mening om islam er at han er sikker på at islam vil bli en rådende religion i Norge.
– Norge blir jo muslimsk i løpet av 50 til 100 år, sier Hans Rotmo til NRK.
Det er bare snakk om tida og veien før alt som heter norsk folklore og kristenkultur blir en relikt, sier artisten.
– Dette er du overbevist om?
– Ja. Det er bare å fremskrive kurvene på befolkningsstatistikken. Sverige og Frankrike kommer til å merke dette først.
Hans Rotmo har ofte blitt assosiert med den politiske venstresiden i norsk politikk. Han tilstår at uttalelsene hans av mange vil kobles i en helt annen politisk retning.
– Ja, men kloke tanker kan komme fra de rareste miljøer. Dette kommer av at alle andre er redde. Du kan bare se på Statistisk sentralbyrå. De må jo være livredde som ikke tør fortelle hvordan det faktisk blir.”
Først; må man være kristen for å kritisere kristendommen? Jeg har aldri hørt en eneste samfunnsstemme påstå noe i den retningen. Likeledes; må man være kommunist for å kritisere kommunismen? Spør Jonas, Jens, Erna eller Siv, og du får svar på tiltale. Og videre; må man være muslim for å kritisere islam? Ja. Skal man tro Rotmo og dets like. Den logiske bristen ligger åpent i dagen. Bristen blir enda mer grotesk når Rotmo påstår at islam vil dominere vår kultur om noen årtier. Hvor er hans samfunnsansvar? Gir 62-åringen blaffen i sine etterkommere, fordi han vet at den dagen graven venter han er Norge sånn noenlunde et kristenkulturelt og harmonisk land med samme velferdsnivå som i dag? Altså; han rammes ikke av utviklingen.
Rotmo har ingen grunn til å være stolt.
Finn Graff faller inn i samme kategori. Det samme gjør ikke minst ledelsen i SV. Har du noen gang hørt et skjevt ord om islam fra Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken, Inge Marte Thorkildsen eller Heikki Holmås? Hvis ja, gi meg beskjed. Jeg erindrer ingen islamkritikk fra nevnte hold. Jeg erindrer dog at Lysbakken ikke utstår oss som tillater oss å kritisere islam.
Jeg spurte for øvrig en meget sentral Ap-politiker for et par år siden om følgende: ”Hva tenker du om innvandringen fra den muslimske verdenen?” Svarte kom så kontant og krast at jeg regelrett kvakk: ”Hva har de bidratt med”? Jeg bare spør, jeg, hva har de bidratt med?” I den videre ”dialogen” var det ingen tvil om at vedkommende hadde ytterst lite til overs for islam – mildt sagt. Men å si det høyt og tydelig – å ta frihetskampen her og nå for fremtidens skyld – nei, se det er en helt annen skål. Man våger ikke, eller man orker ikke å ta ubehaget som man på autopilot forventer vil komme.
At sikkerhetstjenesten i Sverige nå nekter å gi Lars Vilks beskyttelse – uten økonomisk kompensasjon – faller inn i samme mønster. Vilks defineres indirekte som et hår i suppa. Kunne han ikke bare holdt kjeft, så hadde vi sluppet alt ståket og bryderiet med han? Det er her vi er ved kjernen: så lenge nesten hele eliten – uansett politisk tilhørighet – velger å stryke islam med hårene, tvinges Robert Redeker, Lars Vilks, Kurt Westergaard, med noen flere, å leve et liv i ufrihet, vel vitende at dagen i dag kan være den siste i deres liv.
Hadde eliten derimot våget å komme ut av skapet, så hadde det vært så mange ”Westergaarder” der ute, at voldelige islamister hadde svimet rundt med konstant syrespreng i muskulaturen. Eliten lar salamitaktikken råde grunnen. Bit for bit spises Europa opp. Bit for bit. Og det går hele tiden raskere enn hva de mest pessimistiske blant oss trodde. Hele tiden.