Hege Storhaug, HRS
Jeg har vært på reisefot. Flekkefjord er en av de vakreste perlene sør i landet, og de om lag 9 000 innbyggerne som hører til der er av det jordnære og vennlige slaget. Foredraget mitt handlet om innvandringen og de økonomiske og verdimessige konsekvensene. Det var de verdimessige konsekvensene som rammet folk i hodet og hjertet. Det kom derfor mang et rasjonelt og omtenksomt spørsmål fra salen som var dominert av medlemmer fra Rotary og Soroptimistene. Alle handlet om hva som må til for å snu utviklingen; hvordan stoppe overgrep mot Norges nye barn og ungdom. Folk bryr seg, folk blir dypt berørt av å minnes på at langt fra alle har det så fritt og godt som egne barn og barnebarn. Samtidig; det er nesten umulig for folk å ta innover seg hva som har skjedd etter at innvandringen fra særlig den muslimske verdenen startet så smått på slutten av 1960-tallet, for så å skyte kraftig fart på 1990-tallet. Myndighetene har skapt en tilstand der vi ikke har et a- og et b-lag, men et a- og å-lag hva gjelder menneskeverd og individets frihet. Kan noen eksempelvis forestille seg at vi har en tilstand i Nordland, der jentebarn rituelt lemlestes, der jenter og gutter ikke får dele felles arenaer etter skoletid, der de unge vet at ”valget” er å giftes bort eller å rømme fra sine nærmeste, vel vitende at flukten kan ende i himmelen? Hvordan hadde maktsentrumet i Oslo agert ved en slik tilstand? Delt ut brosjyrer til foreldrene? Delt ut brosjyrer til de unge om hvilke menneskerettigheter og friheter som er nedfelt i våre lovverk? Arrangert konferanser (som åpnes med lokal folkedans og ditto kulturelle innslag iscenesatt av lokalbefolkningen), der representanter for ulike grender får raust med taletid for å fortelle om hvilke tiltak de har satt i sving for å stoppe det ene eller andre uvesenet, og der statsråden på feltet avrunder seansen med en fjærbrusende tale: ”Så fantastisk dyktige vi er. Den nye handlingsplanen går straks i trykken. Ja, dette går definitivt den riktige veien. Vi må samles oftere. Vi satser alt nå på å nå våre mål om et inkludert Nordland i et Norge der menneskerettigheter råder grunnen på hver knaus, i hver fjord og hver bygd i landet.”
Når jeg selv eksempelvis blar tilbake i boken jeg skrev i 1998, Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug), får jeg en kraftig påminnelse om hvor lang vei jeg selv har gått; erkjennelser på erkjennelser om hvor dype konfliktene er mellom vår individbaserte kultur og kollektivismen som har vandret inn fra ikke-vestlige land. Det er en kulturkollisjon av dimensjoner som våre politikere neppe ante da de ga grønt lys for folkeinnvandringen. Det er nettopp kun enkeltindivid (de svært få) som klarer å manøvrere sin egen skute ut av kollektivets grep. Personer som snur ryggen til egen gruppe og den voldsomme konformismen som råder der, og som trer fullt og helt inn i det norske samfunnet. Ja, det handler om det unevnelige, assimilering verdimessig. Dette ordet til og med FrP-ere fryktsomt manøvrerer utenom.
I Hellig tvang lister jeg opp noen tiltaksforslag til slutt i boken. De oser av velmenthet – og naivisme. Jeg foreslår et temahefte om tvangsekteskap for å hjelpe de unge til å stå opp for menneskerettigheten til å gifte seg med den de måtte ønske. Jeg snakker om bokollektiv for unge som ser seg tvunget til å bryte med familien sin for å unnslippe vold og overgrep. For tolv år siden forstod jeg med andre ord ikke kraften i kollektivismen. Jeg forstod ikke hvilken dramatisk høye innvandring vi stod overfor som ytterligere ville styrke kollektivets makt over individet.
Jeg kunne fortelle forsamlingen i Flekkefjord om 4-årsregelen som ble nedfelt i Soria Moria-2. En av HRS sine største politiske stoltheter, altså kravet om at man må arbeide og/eller studere i fire år etter grunnskolen for å kunne hente en ektefelle til Norge fra land utenfor EØS-området, som er revolusjonerende i norsk politikk, og som også betyr at Norge skal føre det nest strengeste lovverket på området i Europa etter Danmark. Men følte jeg at min utlegging av denne regelen kunne gi et ærlig og oppriktig bilde av dagens situasjon og hva fremtiden kan bringe? Svaret har vel leseren forstått. Fireårsregelen føltes der og da som å pisse i buksene. Og det er nettopp det den er; kortvarig glede, før det blir enda kaldere. Det må med andre ord langt, langt kraftigere tiltak til for å begrense ekteskapsinnvandringen.
For; vårt politiske lederskap gjennom siste 40 år har latt det gå så alt for langt. Med åpne øyne har man latt ikke-vestlige kulturer slå dype røtter i det norske landskapet. Deres kollektivistiske kulturer har blitt sidestilt med vestlig frihetskultur; for hvem er vi til å mene at vi hadde noe bedre å tilby, enn si kreve noe som helst i retur for statsborgerskap og velferd? Jo, da, sånn tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og så videre, det er ikke bra, og det må dere slutte med, sies det i fra talerstolene, for prater vi nok om det, så går det bra til slutt.
Det er behagelig når det er stille. Det er behagelig å slippe å høre skrikene. Det er behagelig ikke å vite. Da kan vi heller fantasere og late som om, late som om det nettopp går den riktige veien; at alle handlingsplaner og justeringer av regel- og lovverk løfter barn, ungdom og kvinner med ikke-vestlig bakgrunn inn i det norske landskapet. Slik blir de heller ikke en del av det folkelige fellesskapet, de blir ikke bare frarøvet råderett over egen kropp, de får heller ikke en tilhørighetsfølelse til nasjonen, historien og tradisjonene våre.
Den samme Amerikabåten tok min ugifte mormor i unge år. Hun skulle være selskapsdame for rik slekt ”over there” i et år. Hun kom tilbake gravid. Vi er nå på tidlig 1930-tallet, og skammen som dette var den gang, den tok hun med seg i grava. Det er mulig hun fortalte til morfar, men ingen andre kjenner til hva som hadde ført til graviditeten.
I dag heller vårt politiske lederskap bensin på kollektivets bål. Innvandringen fra ufrie kulturer fortsetter og fortsetter, og de ulike gruppene vokser år for år – statistikkens tale kan ingen benekte. Vårt lederskap har latt Castbergsk ånd gå i glemmeboken; at vi har løftet de sårbare inn i frihet, og dermed også velferd, ved bruk av lovverket. I 1915 fikk derfor eksempelvis barn født utenfor ekteskap lovmessig rett på fars navn og arv, og barnets mor fikk rett til forsørgelse av barnefaren. Mange var imot denne sosiale revolusjonen en gang, det er ingen nordmenn i dag.
Det er denne ånden som må i førersetet. Og nå som det politiske lederskapet har latt det slingre i valsen i flere tiår, går selvsagt tankene til realpolitikkens far, Machiavelli, og hans ord i boken Fyrsten:
politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.
Jeg nekter å tro at det er for sent. Men jeg har erkjent at for å løse ondene i dag, må det ekstremt kraftig lut til.
I kveld skal jeg holde foredrag for Asker FrP om innvandringens konsekvenser økonomisk og verdimessig, der det særlig er etterlyst forslag til tiltak. Jeg tror mang en kvinne og mann i salen kommer til å få hakeslepp – for jeg kommer til å gå langt hardere til verks – i Castbergsk ånd – enn hva FrP har av løsningsforslag i sine program. Ikke minst knyttet til statsborgerloven, og mulighetene til å oppnå det røde passet, og hvorfor man også kan miste det samme passet.
I vår frihetskultur og respekten for individets navn.