Rita Karlsen, HRS
Det er alltid gledelig med talenter, ja selv Norske Talenter på TV2 kan få meg rørt til tårer. Men som alt annet kan talenttilværelsen ha sin bakside, for eksempel ved alt man kanskje må forsake. Velger man talentveien selv, er det sikker mest moro. Fullt så moro er det ikke om man opplever at det står noen bak og pisker frem de unge håpefulle.
Dagens mattetalenter, presentert under ”Mattetalenter går mot strømmen” i Aftenposten, handler visstnok om at 16 av 38 finalister hadde minoritetsbakgrunn, og det samme hadde seks av ni finalister. Ikke vet jeg hvordan journalist Olga Stokke tenker, men i presentasjonen ligger en noe uttalt ”de er ikke så dumme som vi tror, nei, faktisk er de langt bedre enn oss”. Kanskje er det bare jeg som får denne følelsen, men det minner meg om en samtale HRS hadde for flere år siden Erna Solberg (H). Solberg var da kommunalminister, og samtalen dreide seg om at HRS uttrykte bekymring for at en rekke barn med innvandrerbakgrunn ble holdt tilbake i foreldrenes opprinnelsesland. HRS hadde selv vært i Pakistan og besøkt en rekke skoler, både barne- og ungdomsskoler og videregående skoler av ulik karakter, og vi opplevde at elevenes skoleerfaringer var høyst forskjellig. En rekke av disse skolene tilbød barna skolering i naturvitenskapelige fag og islam, og da som det eneste. Opplæring som kan karakteriseres under ”tenke selv” eller lære de samme elevene kritisk tenkning, var fraværende. Den bit av historie som elevene fikk presentert gikk under islam-opplæringen, og var stort sett omskrevet historie som passer til grunnideen med Pakistan – ikke den reelle historien.
I en slik kontekst var mange av barna flinke i eksempelvis matematikk, da særlig hva gjelder formler og løsningsalternativer etter på forhånd gitte regler. Men de samme elevene kunne i liten grad løse en praktisk matematisk oppgave, hvilket lærere på videregående nivå også klaget over.
Mange av elevene vi snakket med, fortalte om en beinhard skolehverdag bestående av pugging eller messing av islam med tilhørende straffereaksjoner. Andre fortalte om en gørr kjedelig skolehverdag som for dem var totalt uinteressant, de skulle jo likevel til Vesten som voksen (der foreldrene, eller far, bodde).
Skoleledere i Pakistan fortalte at spesielt jentene var flinke og pliktoppfyllende elever, mens det for guttene var enten eller. Dessverre mente de samme at mange av jentenes kunnskap aldri ville komme til samfunnets nytte, verken der eller her, som igjen hang sammen med familiens ståsted. Mange ender nok bare som ekteskapskandidat, ble vi fortalt.
I samtalen med Solberg fortalte vi om disse erfaringene, og foreslo at Norge lager rutiner og systemer for å teste barn og unge som returnerer til det norske utdanningssystemet etter mange år i utlandet. Da både for å avdekke om de samme barna har fått noen utdanning, og eventuelt hvilke kunnskapshull, og eventuelle styrker, som kunne avdekkes. HRS mente at det er bekymringsfullt hvis mange ender opp med å bare kunne tall og formler, og i liten grad kjenner til fag innen humaniora og samfunnskunnskap. Men Solbergs reaksjon var at det bare er fint at unge vender tilbake med gode naturvitenskaplige kunnskaper; ”som er mangelvare i Norge.”
Jeg er ikke forundret over at et flertall av ”mattetalentene” har såkalt minoritetsbakgrunn. I Aftenposten heter det:
Rishi Phatak (15) drømte om å bli rickshaw (sykkeldrosje)-sjåfør da han var liten i India. Nå er han en racer i matte, men vet ikke helt hva han skal bruke det til. Han går i 10. klasse på Hauger ungdomsskole i Bærum.
Tord Ekern (16) skulle bli kryptolog da han var liten. Nå har han seks i matte, selv om oppgavene han får på skolen ofte er kjedelige. Han har ikke bestemt seg for studievalg når han er ferdig på Oppegård videregående om et par år.
Sadaf Afsheen Khan (18) har bodd to år i Norge etter en oppvekst i Pakistan. Når går hun første året på Oslo katedralskole og drømmer fortsatt om å bli lege, eller kanskje psykiater.
Ingen av dem vedkjenner seg noen forkjærlighet for matematikk, likevel var de forrige helg blant vinnerne i Albert-konkurransen i regi av Det Norske Veritas (DNV) og Abelia. DNV har arrangert mattekonkurransen siden 2002 for å stimulere realfagsinteressen i videregående skole.
Ifølge landsjef Kristen Ulveseter i DNV var årets finaleoppgaver vanskeligere enn tidligere år. Rundt 200 var med i de innledende rundene. Etter navnene å dømme har 16 av de 38 finalistene minoritetsbakgrunn, og seks av vinnerne.
Ulveseter synes det er spennende at en så stor andel av finalistene og vinnerne har utenlandsk opprinnelse. Han observerte at flere av elevene med minoritetsbakgrunn hadde familien i kulissene enn de etnisk norske elevene.
Tord og Rishi er begge vokst opp med høyt utdannede foreldre. Tords foreldre arbeider med dataprogrammering. Rishis mor har mastergrad i matematikk, faren, som også har høyere utdannelse, jobber med kvalitetssikring i DNV. Sadafs foreldre har grunnskole, moren er hjemmeværende og faren er daglig leder på bensinstasjon. De er opptatt av at datteren skal ta høyere utdannelse.
Resultatene fra nasjonale prøver i 2009 viser at innvandrerelever og norskfødte elever med innvandrerforeldre i snitt skåret lavere enn øvrige elever på de fleste prøvene (lesing i engelsk og norsk, regning). Ulike forskningsstudier viser at innvandrerbefolkningen i gjennomsnitt presterer svakere i grunnskolen enn resten av befolkningen. Likevel blir ikke forskere overrasket over at det er nettopp elever med minoritetsbakgrunn som dominerer i en mattekonkurranse.
Heller ikke forskere i pedagogikk lar seg forundre så mye over matteresultatene:
Svein Sjøberg, professor i naturfagdidaktikk, Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo, sier at realfag har høy status i asiatiske land.
–Slik var det også i Norge for 30–40 år siden, før vi ble mette og trette. Nå er det ikke lenger kamp om en plass i arbeidslivet for å forsørge familien, de unge er mer opptatt av selvrealisering.
Han viser til at Albert-vinnernes prestasjoner viser at minoriteter ikke er noen homogen gruppe, og at det antagelig er større spredning i kultur og bakgrunn blant minoritetene enn i den etnisk norske befolkningen.
–Det kan også være lettere å gjøre det godt i matematikk. Hvis man ikke er på innsiden av norsk kultur, og ikke kan kodene, tradisjonene eller ordtakene, er matematikk og fysikk de fagene hvor de kulturelle barrièrene er minst. De er universelle fag, sier Sjøberg.
NOVA-forsker Anders Bakken og forsker Liv Anne Støren ved NIFUSTEP (Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) støtter Sjøberg:
( … ) det er store forskjeller innad i innvandrerbefolkningen. De ser at ungdom med minoritetsbakgrunn ofte velger naturvitenskapelige og teknologiske fag, dessuten medisin.
–Mange undersøkelser viser at ungdom med minoritetsbakgrunn bruker mer tid på lekser og har høyere utdanningsambisjoner enn barn av etnisk norske foreldre, sier Støren.
Hun påpeker at foreldrenes utdanningsnivå har mindre betydning for skoleresultatene til unge med innvandrerbakgrunn. En grunn er at innvandrede foreldre sannsynligvis er opptatt av at barna deres skal bruke utdanningsmuligheter de selv ikke fikk.
Heller ikke ”minoritetsbakgrunn” mattetalentene synes det er så rart at de ligger i øvre sjikt:
De tre matteknekkerne har ikke tenkt mye over det, men synes heller ikke at det er så veldig rart at såpass mange finalister og vinnere i konkurransen har minoritetsbakgrunn. Både Sadaf og Rishi, som begge har gått på skole i Asia, påpeker at elevene jobber hardere der.
–Det er stor forskjell på matteundervisningen her og i Pakistan. Pensumet vi har i første videregående, hadde jeg i 7. klasse i Pakistan, med unntak av sannsynlighetsregning, sier Sadaf.
Rishi nikker. Syv år gammel kom han til Norge fra India hvor han allerede hadde gått tre år på skolen.
–Ja, det er stor forskjell. Det jeg lærte av matte i 1. og 2. klasse i India var nok til at jeg klarte meg bra til 5. og 6. klasse her. Det er strengere der, elevene lærer mer, det er mer konkurranse mellom elevene, forteller Rishi.
Denne ”strengere utdanningen” kjenner vi igjen fra egen historie, og det synes å være liten tvil om at pendelen har svinget for langt andre veien i et land som Norge. Nå skal ingenting pugges lengre, og aller helst skal elever fra 1.klasse lære samarbeidets kunst og løse alt i grupper. Problemet er selvsagt at dette lett skaper elever som utnytter andres kunnskaper heller enn å lære selv, noe ingen av dem er tjent med. Men kanskje noen av mattetalentene blir å finne igjen som lærere i norsk skole? Det er jo lov å håpe.