Rita Karlsen, HRS
Problematikken med at norske skoler unødvendig plasserer såkalte minoritetsspråklige i det som på folkemunne kalles ”norsk II” (norsk som andrespråk) er kjent, men det er få som har gitt det et ansikt. Det gjør Shazia Sarwar i en kronikk i Aftenposten, som for øvrig ble tildelt andreplass i kronikkonkurransen, der hun forteller om ydmykelsen ved at hennes sønn ble definert til å tilhøre (minoritets)gruppen som trenger ekstra norskundervisning.
Shazia mener selv at hennes sønn snakker norsk godt som noen. Hun er født i Norge og sønnen er født i Norge, hvorvidt far er født i Norge sier ikke Shazia noe om, men i og med at hun betegner sønnen som tredjegenerasjon skulle det tilsi at også far er norskfødt. Mor påpeker at de aldri har snakket annet enn norsk hjemme, og det er slik sett ingenting som tilsier at hennes sønn skal behandles annerledes enn andre elever. Som hun sier; hans morsmål er norsk. Han har aldri sagt et ord urdu. ”Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.”
Shazia påpeker deretter at hun trodde ”testing” skulle slutte med hennes generasjon. For når en behersker språket, blir slik testing bare stigmatiserende og nedverdigende. Hun avviser heller ikke at noen kan lyve bedre språkferdigheter på sine barn, men mener at dette etter kort tid vil bli avslørt. Verre er det for dem som feilaktig plasseres i en slik hjelpetrengende gruppe – de minnes bare om at de ikke er fullverdige. Hun spør lakonisk: ”Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?”
Men det er kanskje i kronikkens avslutning at den virkelige essensen fremkommer:
Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.
Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.
Dernest har flere (mange?) med såkalt innvandrerbakgrunn beredt grunnen selv. Ikke minst handler det om dem som ikke tar ansvar for at deres barn lærer seg norsk. Men heller enn å pålegge de som bor i Norge å lære barna sine norsk, skal det tilrettelegges på, ja, en stigmatiserende måte. Integreringsminister Audun Lysbakken (SV) har nylig slått fast, for øvrig gjorde statsminister Stoltenberg det samme under sin tale til representantskapet i Oslo Ap, at denne regjeringen skal ”gjøre mer av det som virker” – hvilket i sakens anledning handler om gratis kjernetid i barnehagen i innvandrertette boområder. Dette følger samme ydmykende praksis som Shazia forteller om. Innvandrere, uansett generasjon, med annerledes navn og pigmentrikdom, kan hyle og skrike så mye de vil om at de er norsk som noen – men det vil de samme aldri bli før man legger bort de politiske tiltakene som dyrker forskjellsbehandling. Vi har sett det samme hva gjelder opptak til politihøgskolen. I iveren etter å få mer politi med såkalt minoritetsbakgrunn, senkes kravene ved opptak. Og ja da, det blir sikkert flere politifolk med annen etnisk opphav enn norsk, men det er et risikospill at vi også her vil få et slags ”politi II”, etter mal fra norsk som andrespråk.
En rekke eksempler kan føyes til listen, for eksempel: Hvor mye penger mottar Idrettsforbundet for å øke andelen innvandrere til idrettsaktiviteter? Hvem betaler for egne svømmekurs til innvandrerkvinner?
Ingen er i tvil om alle slike tiltak iverksettes ut fra de mest ”velmenende” hensikter, men de kan, som Shazia i dag beskriver, rett og slett bli ydmykende, og det er i alle fall ikke likebehandling.
Deretter er det et annet problem, nemlig foreldre med innvandrerbakgrunn som lar sine barn ha lange opphold i (foreldrenes) opprinnelsesland. Vi vet ikke hvor mange det er, men vi vet at det er et betydelig antall, og det tilsier igjen at det er skolen som blir sittende med ”problemet”.
Enklere blir det heller ikke av at mange såkalte andregenerasjon i Norge, de som er født her, henter ektefelle i utlandet. Deres barn blir regnet som ”norsk” i statistikken, men raskt som ”minoritetsspråklig” i skolen. Kanskje er de norsk som noen, kanskje er de mer utenlandsk enn norsk. Det avhenger av hvilke valg den enkelte familie har tatt.
Politiske tiltak, av ”diskriminerende art”, kan være nødvendig, men de må brukes med den største kløkt. Og uansett må alle med en eller annen slags innvandrerbakgrunn også ta sitt ansvar: Hva med å si nei takk til en rekke særordninger, og slik sett bevise sin fullverdige deltakelse i det norske samfunnet?
Likebehandling er også et todelt ansvar, for ingen er tjent med A/B-elever, A/B-politi eller en A/B-befolkning.