Den 21.april 2010 henvendte HRS seg til statsministerens kontor, da vi var underrettet om at du kjenner til at vi ble utsatt for en rekke beskyldninger sommeren 2009, først og fremst gjennom artikkelserier i Klassekampen og Dagbladet. Beskyldningene førte til at daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) ga Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i oppdrag å foreta en granskning av sannhetsgehalten i påstandene. Senere er som kjent dette feltet overført til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Kravet om granskning ble fremsatt med støtte fra en rekke ulike politikere, også HRS selv. Da vi henvendte oss til deg, var vi derimot havnet i ingenmannsland. Der er vi fremdeles, da saken fortsatt ikke har fått noen avslutning. Tvert om, kan vi heller si: For det er en rekke moment som tyder på at HRS nærmest utsettes for en statlig forfølgelse, og at vi opplever oss misbrukt for å sette en ”bestemt” politisk dagsorden.
Da IMDi startet opp sitt granskningsarbeid i juli 2009, var HRS svært fornøyd. Dette var nemlig tredje gangen vi ble utsatt for påstander som selvsagt ikke har latt seg dokumentere. Selvsagt henspeiler seg på at påstandene ikke er sanne. Også i første runden, i 2002-2003, var Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) involvert, og det til tross for at vi ikke da, i motsetning til nå, mottok midler fra dette departementet. Den gang tok daværende statsråd Laila Dåvøy (KrF) stilling til kritikken som ble fremsatt mot HRS. Vi kan jo legge til at Dåvøy aldri snakket med oss. Men nettopp denne handlemåten fra statsrådens side la grunnlag til å legge inn en sak for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité (KKK). Vi møtte i komiteen og fremla vår side av saken, hvilket medførte at KKK sendte spørsmål til statsråden. Statsråden svarte på spørsmålet, og hadde da fremdeles ikke skjønt at hun ikke hadde noen myndighetsansvar for en frivillig organisasjon som HRS. Kanskje var vi for snille den gangen, for vi skjønte at statsråden med dette var på vei til å skrive sin egen avskjedssøknad. Det førte til at vi tipset en av KrFs rådgivere på Stortinget, som vi hadde god kontakt med, at noen burde minne statsråden om hva som er hennes ansvarsområder. Det ble gjort, og på ”eget initiativ” sendte statsråd Dåvøy et brev til KKK der hun fraskrev seg alt ansvar for HRS, og påpekte at hun ikke tok stilling til kritikken av HRS. Dermed hadde ikke KKK noe å åpne sak på, og statsråd Dåvøy kunne fortsette i sitt virke. Med andre ord reddet vi statsråden, men vi reddet ikke oss selv.
Sommeren 2009 var det altså i gang igjen, men vi næret nokså raskt at IMDis granskning neppe ville bli så objektiv og uhildet som man burde forvente. Ett møte har vi hatt med IMDi (17.08.09), dertil et møte som vi aldri mottok noe referat fra. I tillegg nektet IMDi å gi oss innsyn i hva vi var beskyldt for, men henviste til at det ”handlet stort sett om det som sto i media” (det skulle senere vise seg ikke å medføre riktighet). Vi så oss derfor nødt til å ta advokat i sakens anledning, og advokatkontoret Elden henvendte seg til IMDi for å få mandatet for granskningen og grunnlagsdokumentene. Denne henvendelsen ble ikke besvart av IMDi, til tross for purring.
Den 10.desember 2009 mottar HRS IMDis rapport, som det nå heter er et rapportutkast, til kommentar. Dette for å ”sikre partsrettighetene” (se rapportutkast s.4), som IMDi uttalte det. I rapportutkastet understreker IMDi at dette ikke er noen formell granskning: ” Det har ikke vært tale om noen formell granskning (fotnote: gjennomgangen er utført av Analyse og tilskudd i IMDi), undersøkelseskommisjon eller lignende. IMDi er et forvaltningsorgan og har ikke kompetanse eller oppdrag mht etterforskning.” At IMDi avviser at dette er en formell granskning finner vi fullstendig ansvarsløst, og oppfatter det som et taktisk grep fra IMDI for å unnslippe de formelle kravene som en granskning forutsetter. Vi registrerer også at IMDI avviste at dette er granskning etter at advokatkontoret Elden henvendte seg til IMDI for å få innsyn i IMDIs mandat, der det i henvendelsen også ble henvist til krav for formelle granskninger. Det er jo videre en smule underlig at det fra IMDIs side avvises at det er granskning samtidig med som det påpekes at ”partsrettighetene” søkes ivaretatt. Nettopp partsrettigheter er et begrep tett forbundet til formelle granskninger. Vi minner også om at det var gitt klare uttrykk, og ønsker, fra ulikt politisk hold i media sommeren 2009 (jf. også fotnote 1 i IMDIs rapportutkast, s.3), at det skulle foretas en uavhengig granskning. Men om mulig enda verre: IMDi kan ikke fortelle oss hvilken status rapporten har, eller skal ha. Ikke skjønner vi heller hvordan IMDi mener å ha ivaretatt partsrettighetene ut fra hvordan prosessen har vært ført.
Til dette undrer vi oss også over hvordan et direktorat som IMDi har myndighet til å omgjøre et oppdrag gitt fra departementet, dertil uten å kontakte oppdragsgiver? For politisk ledelse i BLD har ved flere anledninger hevdet at dette er beslutninger som ene og alene er fattet i IMDi, ja, statsråd Lysbakken har sågar hevdet at ”BLD aldri har bestilt noen rapport fra IMDi” (den 11.mars ble det til og med så prekært å vise til at ansvaret lå i IMDi, at IMDi sendte ut en egen pressemelding). Men vel så interessant, statsminister: I alle andre sammenhenger der det ikke forefinnes kompetanse til å utføre et gitt oppdrag, så hentes denne inn. Det klarte da også IMDi å gjøre knyttet til at HRS hadde sikret samtaler med vedkommende som hevdet en rekke ting om HRS’ arbeidsmetoder. Disse lydopptakene har IMDi lyttet til, noe de senere fått tilsendt i kopi og transkripsjon. Lydopptakene forteller i klartekst at påstandene ikke er riktige. Men vet du hva som skjer? Jo, IMDi er ikke interessert i å avgjøre sannhetsgehalten i påstandene, de utviser derimot stor interesse for hvorvidt det er lovstridig å foreta sikring av samtaler med ansatte. Til dette innhenter IMDi ekspertuttalelser, ved Christine Ask Ottesen og Henning Jackhelln, som begge påstår i IMDis rapportutkast at lydopptakene er uetiske og langt på vei fastslår at det er lovbrudd. Og vel så interessant statsminister; akkurat denne biten av rapporten lekker til media. Den 6.mars slår Aftenposten opp at ”HRS beskyldes for lovbrudd i ny rapport”. Vår advokat Elden avviste 10.mars i Aftenposten at opptakene er ulovlige. Tvert om hevdet Elden at lydopptakene sikrer rettssikkerheten till begge parter – idet de bekrefter hvem som har rett. Elden stiller seg også undrende til at IMDi ikke synes interessert i sakens fakta. Den 15.mars støttes Eldens vurdering av professor Anne Robberstad ved Universitetet i Oslo i et leserinnlegg i Aftenposten. Robberstad fastslår at den juridiske vurderingen som Christine Ask Ottesen og Henning Jakhelln har utført for IMDi, ”svikter helt.” Hun påpeker videre at Norge har tradisjon for å sette hensynet til oppklaring av sannhet fremfor eventuelle lovbrudd, altså totalt motsatt av hvordan IMDi har håndtert prosessen.
Etter vår vurdering burde IMDi reagert som følgende etter at de hadde lyttet til lydopptakene: De burde kontaktet BLD og sagt at saken burde legges død øyeblikkelig, da med hensyn til alle parter. Når så ikke skjer, tyder det på at det er annen agenda.
Rapporten er for øvrig begredelig lesning. Det eneste positive som kan sies, er at den beviser at IMDi ikke innehar kompetanse til å foreta noen granskning. I rapporten omtales de omfattende prosesser HRS tidligere har vært gjennom knyttet til ulike påstander, men uten at vi på noen måte er blitt gjort oppmerksomme på en slik tilnærming. Til dette vil vi understreke at vi ville være de som ble mest fornøyd om det ble foretatt en grundig og objektiv granskning av samtlige beskyldninger rettet mot HRS, men det ville også krevd at vi ble gjort oppmerksom på et slikt valg. Kun slik kunne vi bringe til torgs våre dokumenter, vitner og erfaringer i de tidligere sakene.
I vårt tilsvar til rapportutkastet stiller vi oss også kritiske til at IMDi har fått i oppdrag å vurdere kritikken fremsatt sommeren 2009 for således å vurdere om HRS har brutt retningslinjene for tilskudd, men uten at IMDi tar utgangspunkt i disse retningslinjene. Dette forholdet blir faktisk bare nevnt i en linje i rapportutkastet fra IMDi, der det heter følgende: ”Gjennomgang av dokumenter vedr tilskudd til HRS i IMDIs arkiv 2006-2009 viser at alle formaliteter i forhold til krav stilt til organisasjonen som mottaker av tilskudd er i orden.” (side 7 i rapportutkastet). (Vårt tilsvar til rapporten er for øvrig publisert her).
Men kjære statsminister, det stopper ikke her. Den 8.april 2010 mottar vi en telefon fra IMDi, der vi skal bekrefte at vi er tilgjengelig på internett, idet IMDi skal sende oss en e-post, med vedlagt brev, om sakens utfall, og deretter sende ut en pressemelding. Pressemeldingen kommer et par timer etter telefonsamtalen, og er i hovedsak en blåkopi av brevet til HRS. ”Utfallet” er det at det ikke blir noen rapport, men at HRS nå skal besvare fire spørsmål. Det heter at det er ”mer hensiktsmessig” å stille oss fire spørsmål enn å utarbeide en rapport. Men vi har enda ikke fått noen begrunnelse for hvem det er mest hensiktsmessig for. Vi hadde imøtesett rapporten, inkludert IMDis konklusjon.
På dette tidspunktet tok vi altså kontakt med deg, statsminister (21.april). Vi presiserte at vi regnet med at du neppe hadde noen detaljert oversikt i saken, men var kjent med at du visste om anklagene mot oss. Vi påpekte at du er allment kjent for å være opptatt av likhet for loven og at regler er til for å følges, og håpet således at dette inkluderte HRS. Vi presiserte at vi opplevde oss meget urettferdig behandlet, men innrømmet også at det kanskje var vel optimistisk av oss å håpe på møte med deg. Denne innrømmelsen var ikke tatt ut av det blå, idet vi regnet med at statsministerens kontor ville videresende henvendelsen til det ansvarlige fagdepartement, altså BLD. Det håpet vi igjen ville få BLD til å kontakte oss i sakens anledning. Men den gang ei. Oversendelsen fra statsministerens kontor (30.april) til BLD er aldri blitt respondert på. Den 31.mai henvendte vi oss derfor selv til BLD, med forespørsel om møte med statsråd Lysbakken i sakens anledning. I henvendelsen viste vi også til oversendelsen fra statsministeren kontor. I dag er dette 14 dager siden, og vi har fortsatt ikke hørt et ord.
I mellomtiden har vi også prøvd å forholde oss til IMDi. Den 3.mai 2009 sendte vi svarene på de fire spørsmålene over til IMDi sammen med de dokumenter som HRS er pålagt å innrapportere, det vil si årsrapport, årsregnskap og revisjonsberetningen. (Til dette vil vi påpeke at vår regnskapsfører, på eget initiativ på grunn av hennes arbeidssituasjon, søkte om en måneds utsettelse på innlevering av regnskapet, noe IMDi innvilget). Den 18.mai sendte vi IMDi en forespørsel om møte, ikke minst for å få informasjon om hvordan vi skulle forholde oss. Vi minner om at nesten halve budsjettåret er gått uten at IMDi har hatt noen form for dialog med oss, selv ikke da prosessen med denne saken så til de grader skiftet kurs, og til tross for den svært langdrektige prosessen. Vi trenger nok ikke minne om at også vi som organisasjon har en rekke avtaler og forpliktelser vi må overholde. Men det kom ingen svar fra IMDi, til tross for at vi purret opp henvendelsen den 25.mai. Den 8.juni mottok vi derimot et brev fra IMDi, der det blant annet heter at de har gjennomgått HRS sin årsrapport, inkludert forsinket regnskapsrapport (en noe merkelig fremstilling da IMDi selv har gitt vår regnskapsfører utsettelse, der for øvrig vår regnskapsfører i søknaden påpekte at forsinkelsen ene og alene lå hos henne da hun hadde mottatt alt grunnlagsmateriale fra oss), og funnet dette i orden. Derimot er ikke IMDi helt fornøyd med alle svarene fra HRS og ber om utdypninger, dette altså over en måned etter at de har mottatt svarene. Dertil avviser IMDi å ha noe møte med oss, med henvisning til ”dokumenterbarheten” og at IMDi anser at i ”den pågående saken” er det best at den forløper skriftlig. Dette oppfatter vi som nok et bevis på usaklig forskjellsbehandling, ikke minst fordi IMDi selv besitter dokumentasjon som beviser at påstandene om HRS ikke er riktige. Den 9.juni besvarer vi IMDis henvendelse, og i skrivende stund (14.juni) har vi ikke hørt mer.
Det begynner derimot å skje andre ting, statsminister. At IMDi, uten noen styring fra BLD, til de grader kan endre kursen på et gitt oppdrag og dertil holde tilbake statsstøtten i (nå nesten) et halvt år, finner vi besynderlig. Men torsdag 10.juni begynte det å gå opp for oss hva som foregår. Da ble vi nemlig på nytt kontaktet av journalist Åse Brandvold i Klassekampen, nå i tilknytning til den såkalte ”skyggerapporten” om rasisme og diskriminering i Norge – bestilt og finansiert av Audun Lysbakken og BLD. I rapporten ”behandles” HRS i et eget kapitel under overskriften ”islamofobi”. Ifølge Klassekampen (11.juni) sa Kari-Helen Partapuoli, leder ved Antirasistisk senter, senteret som har hatt koordineringsansvar for rapporten, ved overrekkelsen av rapporten til Lysbakken på pressekonferanse 10.juni, at ”Norske muslimer opplever stadig mer islamofobi. Samtidig gir staten støtte til en islamfiendtlig organisasjon.” Rapportskriverne, der mange av dem er på samme budsjettpost som HRS, definerer oss som islamofobe – dertil uten noen gang å ha kontaktet oss, og mener at ”myndighetene må seriøst vurdere om HRS bidrar til integrering i lys av offentlige midler som gis av Regjeringen”. Rapporten skal Lysbakken oversende FN, som skal vurdere Norges innsats mot rasisme og diskriminering i 2011. Dagen etter, den 12.juni, følger Klassekampen opp saken. Her repeterer Klassekampens Brandvold igjen påstandene om HRS’ påståtte uetiske arbeidsmetoder. Til dette skal du vite statsminister at HRS inviterte den samme Brandvold fredag 11.mars 2010 for å lytte til lydopptakene, for at hun selv skulle forstå at hun refererer usannheter om HRS. Hun svarte på e-post samme dag at hun var bortreist, men skulle komme tilbake til saken mandag 14.mars. Siden har vi ikke hørt noe fra henne, altså før denne skyggerapporten omtaler HRS på en svært useriøs måte.
En ting er nå at deler av media ikke er sannhetssøkende, men vi hadde forventet oss mer fra en statsråd. Statsråd Lysbakken og BLDs, herunder IMDis, håndtering av HRS oppleves som usaklig forskjellsbehandling og som et uttrykk for statsrådens sterke ønske om å bli kvitt HRS. Det har ikke lyktes gjennom den snart ettårige prosessen som har foregått, og nå virker det som om saken skal vris til at meningsmotstandere skal definere hvorvidt HRS skal ha statstøtte eller ikke. Dertil synes det som om statsråden skal dytte FNs rasismekomité foran seg for å sette den norske politiske dagsorden, som da kanskje også vil være mer i tråd med Lysbakkens politiske ståsted – gitt hva man spiller inn til FN? I alle fall påpekte Lysbakken under overrekkelsen av skyggerapporten, fortsatt ifølge Klassekampen 11.juni, at ”Min erfaring er at hva norske organisasjoner spiller inn i stor grad legger grunnlaget for hva komiteen kommer med.” Det kunne med fordel vært lagt til; noen organisasjoner.
Men andre ord: Lysbakken bestiller en rapport som kritiserer visse sider ved Norge. Han leverer den til FN-komiteen som stiller krav om endringer i Norge på de påpekte punktene, som igjen bruker at FNs konvensjoner har forrang fremfor norsk lov. Kan et demokrati som Norges være bekjent av en slik fremgangsmåte? Dette tolker HRS til at Lysbakken, med FNs rasismekomité i bakhånden, skal forsøke å kvele organisasjoner han ikke er enig med. Det kan jo for øvrig legges til at Lysbakken har aldri vært i kontakt med HRS, verken som politiker eller statsråd.
Kjære statsminister; ikke la en statsråd kvele organisasjonsfriheten i Norge. Ikke la ytringsfriheten bli kvalt av Lysbakkens fremgangsmåte. Også Lysbakken har regler han må forholde seg til, og du som landets øverste sjef bør se nærmere på hvordan han forvalter disse.
I Klassekampen 12.juni vil for øvrig ikke IMDi svare på hvorvidt HRS oppfyller formålet med integreringstilskuddet, og henviser til BLD. Det er en forunderlig holdning, da nettopp hele prosessen i forhold til saken om HRS fra BLDs og IMDis side har vært at dette er IMDis ansvarsområde, ene og alene. Hvorfor er det så BLD som skal svare nå? Statsråden selv vil ikke svare, kanskje klok av skade knyttet til tidligere statsråd Dåvøys handlinger, men statssekretær Henriette Westrin svarer derimot – og hun finner ikke noe klandreverdig i IMDis (og BLDs) behandling av oss. Støtter du en slik tolkning statsminister? Vitner saken om god forvaltningsskikk? Og kunne du i så fall forklare oss hvordan behandlingen av HRS kan forsvares?
Avslutningsvis vil vi gjerne påpeke at kritikk av islam selvsagt både er legitimt og legalt, ja sågar nødvendig, på samme måte som kritikk av kristendommen har gjort verden til et bedre sted. Det er et faktum som mange muslimer støtter, også muslimer som er tilknyttet HRS. For øvrig imøteser HRS at våre såkalte islamofobiske holdinger forklares, da vi nettopp arbeider både med og for muslimer, ikke minst knyttet opp til muslimske kvinner og barns levekår og menneskerettigheter. Det er vel kanskje heller suksessen med dette arbeidet som opprører våre motstandere, da flere og flere politiske partier legger seg nærmere og nærmere HRS sine løsningstiltak. Ja, sågar SV er enige med HRS i en rekke tiltak, noe som har fått Lysbakken selv til å hevde seg i dårlig selskap (på sin blogg; I dårlig selskap).
Vi håper statsminister at du griper fatt i denne saken. Vår erfaring er at forvaltningsapparatet i denne saken ikke fungerer etter intensjonene. Vi håper du ikke lar dette gå upåaktet hen, og imøteser ditt svar.
Oslo 14.juni 2010
Med vennlig hilsen HRS v/
Rita Karlsen, daglig leder
(sign.)
Dette brevet er i dag også sendt statsminister Jens Stoltenberg, der vi påpeker at brevet også er publisert som et åpent brev til statsministeren på www.rights.no