Hege Storhaug, HRS
Ifølge Aftenposten skal shariaråd i Norge ”kun” behandle familierettslige spørsmål, ikke strafferettslige forhold. Avisen lister opp forhold som arv (kvinner halvparten ”verdt”), skilsmisse (mannen uinnskrenket rett, mens kvinner må trygle og dokumentere både det ene og andre, som impotens, uakseptable vold, mangel på forsørgelse, osv), tvangsekteskap (tja, hva er tvang etter sharia? Aksepteres stilltiende samtykke når jenta er jomfru – for eksempel), og familievold. Dette siste punktet er definitivt ikke familierettslig, men strafferettslig, hvilket jeg er overbevist om at Knut Storberget er skjønt ening i. Det var jo nettopp vold mot kvinne og barn som løftet han tilbake i statsrådsstolen i fjor etter tøffe hijabrunder i media. Storberget kommer aldri til å akseptere et formelt shariaråd, er mitt tips. Heller ikke dagens Regjering. De brente fingrene sine på politihijaben, de vet hvilket krutt som ligger i dette spørsmålet, og til og med den politisk ytterliggående Audun Lysbakken, vil nok ha problemer med å svelge at imamer skal bestemme om en norskfødt kvinne kan skille seg eller ei etter lover og regler fra den arabiske ørkenhalvøya i det første årtusenet.
Vi er derimot ikke i tvil om hvorvidt sharia benyttes på bakrommene i moskeer i Norge eller ei. Jeg vil anta at med opprettelsen av Islamic Cultural Centre i Oslo i 1974, den første moskeen etter at innvandringen begynte fra den muslimske verdenen, ja, så var også sharia på plass i Norge i moskeens bakrom. Sharia er jo islams kjerne. Fjern sharia, og islam vil bli til nusselige støvdotter i de tusen hjems kroker. Dette så vi jo også da TV2 kjørte skjult kamera på imamer i spørsmålet om kjønnslemlestelse. Alle tre imamer (to gambiske, en somalier), resonnerte etter sharia. Ikke etter kritisk fornuft. Fakeba Jagana tok kaka, der han også røpet at han hadde to koner som han sjonglerte med mellom Norge og Gambia.
Nettopp sharia som islams kjerne er hva som gjør islam så uhyre problematisk. Tillat og forbudt. Tillat og forbudt. Tillatt og forbudt. Enten det handler om mat, sex, drap, giftermål eller bønn. Hele livet kan man leve i sharia fra man står opp til man legger seg. Det er en grunn til at universitetsstudier av islam handler først og fremst om å snoke rundt i eldgamle tolkninger av nettopp det forbudte og det tillatte.
At Domstolsadministrasjonen mener det bare er et tidsspørsmål før shariadomstol er et faktum i Norge, får de selv stå til ansvar for. Måtte Gud forby at administrasjonens spådom går i oppfyllelse. Burde ikke heller Domstoladministrasjonen rope et høyt varsku? Domstolen kan da ikke mene at Norge skal etablere lovverk som klistrer den gule stjernen på muslimske jenter og kvinner, slik Hitler gjorde i 1935, da Nürnberglovene ble innført?
Av og til er det slik at jeg skulle ønske hinduer, buddhister og andre minoriteter i Norge også presset på for eget lovverk. Av den enkle grunn at da hadde det muligens vært enklere for myndighetene å si: hallo! One nation, one law.
Det er påfallende at muslimske ledere ikke synes å oppleve at deres krav om ”one nation” – ummaen – er å gå litt over streken. Kanskje fordi det overhodet ikke er over streken – etter islams doktrine?
I Storbritannia ble Muslim Arbitration Tribunals (MAT) i 2008, ikke i 2007 som Aftenposten skriver. Dessuten; som rights har formidlet tidligere, har sharia vært operativt i flere tiår på de britiske øyene.
Storbritannia har lokale shariaråd fungert i mange år, men i 2007 ble Muslim Arbitration Tribunals (MAT) etablert. Med anerkjennelse fra Storbritannias justisdepartement og erkebiskopen av Canterbury har shariarådene fått offisiell rett til å dømme i sivilrettslige – ikke strafferettslige – saker etter den britiske Arbitration Act av 1996. De dømmer i saker om økonomi, skilsmisse, familievold, arv og tvangsekteskap – innenfor rammene av britisk lov.
– Det er sannsynlig at dette vil komme i Norge. Det overrasker meg ikke om det allerede finnes. Imamer gir i dag råd til muslimer, og det er naturlig at de bruker sharia fordi det er den rettslige tradisjonen de er vant med, sier direktør Tor Langbach i Domstoladministrasjonen.
I vår besøkte han Muslim Arbitration Tribunals i London. Der løser stadig flere muslimer konflikter med islamsk lovgivning i stedet for å gå til britiske domstoler. Hovedkvarter ligger i London, Birmingham, Manchester, Bradford og Nuneaton. MAT opplyser at de arbeider med å sette opp en ny avdeling i Skottland. Foreløpig har de ikke fått henvendelser fra Norge, men har hatt besøk av muslimer fra både Belgia og Nederland.
På sin hjemmeside forsikrer MAT at de tilbyr «en ekte og sann mulighet til å løse konflikter i henhold til islams hellige lov vel vitende om at resultatet som er bestemt av MAT vil være bindende, og lar seg håndheve». Det forutsetter at begge parter ønsker det.
Kritikerne frykter parallelle lovsystemer. De mener at kvinner risikerer å bli presset av familien eller andre i sitt miljø til å føre konflikter for shariarådet fremfor britisk rett, fordi kvinner kommer dårligere ut enn menn i islamsk lovgivning. Kvinner arver for eksempel halvparten av det menn gjør. Skilsmisse er ikke så lett å få for kvinner.
Her bekrefter Islams Råd Norge at sharia er et faktum på bakrommene i Norge. Rådgivning… Selvsagt etter shariaa påbud og forbud, som at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en ikke-muslim. Hvis meg den imamen (og muslimske talspersonen) som mener noe annet.
Også norske imamer bruker mye av sin tid på rådgiving. Det bekrefter Senaid Kobilica, leder av Islamsk Råd Norge (IRN), og hovedimam i den bosniske menigheten. Imamer som Aftenposten har snakket med, kan tenke seg shariaråd som dem i Storbritannia – innenfor rammene av norsk lov.
Apologetene mener nok at shariadomstoler er et uunngåelig faktum. Tiden må bare ”bli moden”; «de» må altså bare bli mange nok og sterke nok. Hvordan sharia skal kunne ”harmonere med norsk lov”, og hvordan skal norsk lov være i front, mens det må tas ”hensyn til sharia”? Ja, det må være dagens uløselige gåte å gruble på.
Allerede for ti år siden skrev islamekspert Kari Vogt i boken Islam på norsk at spørsmålet ikke er om islamsk lov anvendes, men hvordan, av hvem og i hvilke saker. Ifølge Vogt tok Islamsk Råd Norge initiativ til å opprette shariaråd i Norge, men tiden var ikke moden.
Senaid Kobilica sier at IRN hverken har vurdert saken prinsipielt eller tatt stilling til eventuelt mandat eller retningslinjer for en slik instans. Han understreker at den eventuelt må harmonisere med norsk lov.
Han mener at den britiske ordningen i realiteten ikke er noe annet enn en rådgivnings- og meglingsinstans, som også kan fungere som voldgiftsinstans der begge parter ønsker dette.
– Slike meglingsinstanser kan ha noe for seg for å systematisere og kvalitetssikre arbeid som allerede gjøres i regi av moskeene, sier Kobilica.
Marokkansk Trossamfunn og World Islamic Mission (WIM) er åpne for at shariaråd etter den britiske modellen er veien å gå, men de understreker at norsk lov må ha siste ordet. Også imamen i Minhaj-Ul-Quran, Sadagat Ali, kan tenke seg shariaråd. Imam Najeeb Naz i WIM påpeker at sharia pålegger muslimer å respektere lovverket i det landet de bor.
– For meg som muslim i Norge er det norsk lov som gjelder, men vi må ta hensyn til sharia, sier Jamal Moussaoui, forstander i Marokkansk Trossamfunn.
At sharia er en viktig del av muslimers liv merker også norske dommere og domstoler i stadig større grad. Doktorgradsstipendiat Katja Jansen Fredriksen i Bergen har gjennomgått saker som har vært oppe i det norske rettssystemet.
– Sharia påberopes også i norsk rett i dag. I norske rettsavgjørelser, særlig i familiesaker, ser jeg at muslimer argumenterer på samme måte i norske domstoler som de ville i en shariadomstol i muslimske land.