Hege Storhaug, HRS
Vi har sagt det før, men det kan ikke gjentas for ofte: de mest vergeløse kvinnene som kommer til Norge og Europa, er de importerte unge kvinnene gjennom arrangerte ekteskap. De er helt og holdent avhengig av ektemannen og hans families gode eller onde vilje. Dette kommer tydelig frem gjennom tilfellet Aqila fra pakistanske Kashmir. 18 år gammel kom hun til England gjennom familieetablering med en britisk pakistaner. To år senere og som nybakt mor til en gutt, dopes hun ned og dumpes i Pakistan, utenfor foreldrenes hus og uten sønnen sin. Hun er da også fratatt passet og visumet til Storbritannia. Myndighetene frykter at fenomenet er økende:
Two years later, the young bride is stranded in her village in Pakistan after, a court has heard, being drugged and forcibly taken back by her husband and father-in-law without her newborn baby. Aqila, 20, was dumped outside her parents’ house in March without her passport and British visa, leaving her stranded with little hope of return, the High Court was told last week.
Her case highlights the plight of what is feared to be a growing number of women who come to Britain after marrying a British husband and are then abandoned back home without their children or immigration documents.
Advokater håper Aqilas sak vil føre til konkrete politiske tiltak overfor denne sårbare gruppen. Aqilas advokat har hatt minst 50 liknende tilfeller på bordet og kaller praksisen for ”skjult misbruk av kvinner”:
Lawyers hope that a ruling this week will expose the full extent of cases similar to Aqila’s and force the authorities to recognize the need for action to prevent mothers from being separated from their children. Her solicitor has dealt with at least 50 cases and says this is a hidden abuse of women from overseas who marry British men.
Aqila, who speaks no English, was forced to plead with the judge to reunite her with her tiny son via video link last Wednesday after the Home Office refused to allow her into the country even to attend the hearing.
The court’s Family Division must decide if Aqila was forcibly marooned in Pakistan in order to take her child or whether she willingly left him behind, stranded there because of an unfortunate set of unplanned events.
Advokater håper at justisminister Mary Hogg definerer “etterlatte ektefeller” som et fenomen. Dette vil I så fall gjøre det langt enklere for domstolen å hjelpe kvinnene legalt tilbake til de britiske øyene.
Justice Mary Hogg is expected to make a landmark ruling after Aqila’s legal team presented her with six other cases that illustrate the plight of scores of women brought to the UK after arranged marriages and dumped back overseas when they have given birth or their husbands have tired of them.
If Mrs Justice Hogg identifies «abandoned spouses» as a phenomenon, it could help British courts to reunite scores of children with their mothers forced to fight lengthy legal battles.
Last Friday Mrs Justice Hogg took the unusual step of allowing partial identification of Aqila because of the «public interest» in shining a light on this hidden issue. Aqila’s solicitor, Anne-Marie Hutchinson from Dawson Cornwell, has nine other «abandoned spouse» cases but has dealt with dozens more over the past five years.
Her barrister, Teertha Gupta, said: «We are asking the court to take judicial notice of these other cases and say something which will help young girls who find themselves in this situation. We hope also this will have a deterrent effect to stop families doing something without thinking it through.»
Motivet for å dumpe Aqila kan ha vært at etter fødselen av sønnen i januar i år, fryktet legene at hun ikke kunne få flere barn.
Les artikkelen hos The Independent I år 2000 dro en norskgambisk mor til fire barn sammen med ektemannen til Gambia. Det kvinnen ikke visste var at hans plan var å dumpe henne og barna der, gifte seg med ei 15 år gammel jente, og ta den nye barnebruden til Norge på kvinnens pass, fortalte hun HRS i år 2000. Da hadde vi gjennom kontakter blant gambiere og daværende Senter mot etnisk diskriminering klart å hente henne og barna tilbake til Norge. Blant annet dette skrev som journalist i Dagbladet 8.januar 2001, som da hadde anmeldt ektemannen for kjønnslemlestelse:
Kvinnen er den første innvandrermoren med afrikansk bakgrunn som forteller om de ulovlige forholdene. Etter at hun kom til Norge i 1991 gjennom ekteskap med fetteren sin, har hun levd et isolert og fattigslig liv. Hun forteller at hun aldri har hatt egne penger i hånda. Hun har aldri tatt buss eller trikk alene. Hun har ikke fått lov til
å lære seg norsk, og hun har vært avskåret fra kontakt med gambiere og nordmenn. Hun har aldri fått mulighet til å søke norsk statsborgerskap. Mannen er norsk statsborger.
– Ektemannen min sa: «Hvis du lærer det norske samfunnet å kjenne, kommer du til å gå fra meg,» forteller hun.
Lemlestet i Gambia
Etter at kvinnen fødte et jentebarn, har hun svært motvillig blitt med ektemannen på besøk til Gambia. Første gang var i 1998. Hun gikk til det offentlige med bønn om å stanse ektemannen i å ta dem til Gambia. Argumentet hennes var at det eldste barnet, som er autist, ikke burde tas ut av behandling. Hun fortalte ikke at hun også fryktet at jentene kunne bli omskåret.
– Omskjæring snakker man ikke med fremmede om. Og ville de forstått meg? spør hun.
Hun fikk ikke støtte. Begrunnelsen var at man ikke kan nekte en far å ta med seg barna ut av Norge. Hele familien dro til det indre Gambia, til et lite sted som ligger cirka 45 mil fra hovedstaden Banjul.
ven
(…)
I februar i fjor ville ektemannen at familien igjen skulle til Gambia på et seks ukers besøk. Hun ante ugler i mosen, og tok kontakt med en kvinne i hjelpeapparatet som kjente familien godt, og fortalte om sin frykt.
– Jeg sa at jeg trodde planen hans var å dumpe meg i Gambia, ta fra meg passet mitt, gifte seg med en ny kvinne, og nekte meg tilbakereise til Norge. Med bruk av mitt pass, skulle den nye kona komme til Norge. Men ingen kunne hjelpe meg, selv om de etter min anmodning tok bilde av meg før jeg dro. Mine protester mot å dra ble møtt med vold fra min mann. Til slutt ga jeg opp og ble med, sier hun.
I mai i fjor kom den første telefonen fra henne til en gambisk venn i Oslo. Hennes frykt hadde vært begrunnet, fortalte hun, og ba om hjelp til å kunne reise tilbake til Norge med barna. Hun hadde ikke nok penger til mat, hun og barna sultet og var syke. Dagbladet har lydopptak av disse samtalene.
Ble reddet
Den gambiske vennen gikk en flere måneder lang kanossagang i det norske systemet, og opplevde at Barneombudet ikke en gang svarte på henvendelsen.
Til slutt endte hjelperen hennes opp hos Senter mot etnisk diskriminering (SMED), som
tok saken på alvor. Men også SMED møtte veggen: Barnevernet kunne ikke hjelpe til tross for at alle barna er norske statsborgere. Sosialkontoret kunne ikke betale flybilletter for moren og barna. Utenriksminister Torbjørn Jagland og barne- og familieminister Karita Bekkemellem
Orheim hadde heller ikke penger på sine budsjetter. Da prøvde SMED siste mulighet; det ble skrevet nødbrev til norske millionærer. Pengene kom straks på bordet, og søndag 3. desember 2000 landet moren og barna i all hemmelighet på Gardermoen, iført sommerklær og sandaler. Det som skulle ha vært et seks ukers besøk i Gambia var blitt til ti måneder, og de ankom fire måneder etter at ektemannen reiste tilbake til Oslo.
Denne saken endte med at kvinnen gikk tilbake til ektemannen og trakk politianmeldelsen om kjønnslemlestelse, vold og frihetsberøvelse.
Under samtaler med ambassaden i Islamabad i 2004, formildet personellet betydelig bekymring for liknende tilfeller: unge kvinner som dumpes av ektefellen før de har oppnådd permanent arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, og kvinner som har inngått ekteskap med ne norskpakistaner, og etter bryllupet og hvetebrødsdager, reiser han tilbake til Norge uten kvinnen. Hun står fullstendig strippet igjen sosialt og rettighetsmessig. Dette tok vi opp i rapporten ”Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet”.
Ingen har kartlagt dette fenomenet i Norge, ei heller så vidt vi vet i andre europeiske land. Det ville vært svært fortjensfullt hvis Storbritannia nå satte temaet solid på dagsorden.
Og hva med integreringsminister Audun Lysbakken og innvandringsminister Knut Storberget? Er disse kvinnen et ikke-tema?
Og hva med Aps integreringsutvalg, som neste år skal legge frem ny innvandrings- og integreringspolitikk?