Rita Karlsen, HRS
På kreativt vis prøver Klassekampen i dag å forklare oss hvorfor ingen møter opp til frivillige helseundersøkelse i kampen mot kjønnslemlestelse. Men reportasjen levner ingen tvil om at journalisten selv er motstander av helseundersøkelser også for jenters underliv (ikke bare gutters, som i dag). Vi husker da også hvordan Klassekampen angrep SV da de luftet ideen i 2008 om å innføre obligatorisk helseundersøkelser av alle skolebarn.
Det er synd at redaktøren Bjørgulv Braanen lar dagens reportasje slippe gjennom, da han selv har uttrykt et langt mer nyansert syn – ikke minst knyttet til hvordan debatten om helseundersøkelser er blitt seksualisert og om hvordan slike undersøkelser foregår. For øvrig en oppvåkning som Dagsavisen i samme tidsrom utviste.
Da Regjeringen i 2008 la frem forslaget om frivillige undersøkelser, omtalt HRS det som et passivt tiltak. På pressekonferansen avdekket dessuten Regjeringen at de ikke hadde så altfor mye kunnskap om kjønnslemlestelse, men vi antar at frivillige helseundersøkelser ble lansert for å stoppe maset om obligatoriske undersøkelser. Så kunne Regjeringen kjøpe seg enda mer tid (på bekostning av dem som lemlestes). HRS var skråsikker på at tiltaket ikke ville fungere, da de som har fått lemlestet sine jenter neppe frivillig vil bevise det. Og vi var sikker på at Regjeringens idé om oppfølging av dem som ikke frivillig møtte, ikke ville bli fulgt opp. Men kanskje enda verre; HRS oppdaget raskt at Regjeringen ikke var helt klar over hvilket tilbud den selv lanserte. Regjeringen kunne nemlig ikke svare HRS på om tilbudet var en klinisk observasjon eller en gynekologisk undersøkelse.
Nettopp sistnevnte er viktig, noe som vi også ser ut fra argumentasjonen i dagens reportasje i Klassekampen. I introduksjonen heter det ”Vi kan ikke vinne denne kampen uten foreldrene”. Sannhetsvitne for utsagnet er Sara Kahsay, jordmor ved Ullevål sykehus.
Tja, kan man fristet til å si, og så kan vi jo minne om at det nettopp er foreldrene som bidrar til at deres døtre lemlestes. Samtidig legger Klassekampen seg på en nedrig linje hva gjelder hvordan slike undersøkelser gjennomføres, igjen med henvisning til Kahsay:
Jordmor Sara Kahsay er en av dem som gjennomfører underlivsundersøkelser ved Ullevål. Hun sier til Klassekampen at det nesten er umulig å få barna til å ligge stille når ikke foreldrene er til stede.
– Barn liker ikke å bli holdt fast. De spør igjen og igjen: Hvorfor?
Kahsay, som i sin tid tok initiativ til en poliklinikk for behandling av kjønnslemlestede kvinner, mener det er avgjørende med godt samarbeid med familiene for å bekjempe det overgrepet kjønnslemlestelse er.
– Vi kan ikke overkjøre foreldrene. Det er de som har ansvaret for barna, og det er de som avgjør om barna skal omskjæres eller ikke. Vi kan ikke vinne denne kampen uten foreldrene, sier hun til Klassekampen.
Barna ligger ikke stille? Barn liker ikke å bli holdt fast? Hvis dette er Kahsays metode for slike undersøkelser kvalifiserer det til en nærmere undersøkelse av Kahsays profesjonalitet. For med dette er hun med på å opprettholde det som jeg håper er en myte, nemlig at helsevesenet ikke er kvalifisert til å foreta underlivsundersøkelser av barn. Samtidig ligger det innbakt i utsagnet at slike undersøkelser nærmest er et nytt overgrep på jentene (slik som også Legeforeningen har hevdet). At slike undersøkelser er ubehagelige er nå én ting, det er også ubehagelig å gå til tannlegen som Braanen påpekte, men derfra til å fremstille dette som en krenkelse av barn (noe også Rådet for legeetikk har gjort) er pinlig – og usant. Helsesøster Kari Gulla og barnelege Arne K. Myhre er blant den fremste ekspertisen i Norge på helkroppsundersøkelse av barn, og de har gjentatte ganger prøvd seg på myteknusing hva gjelder underlivsundersøkelser. Men de er selvsagt ikke interessante for Klassekampen.
Dessuten er det interessant at jordmor Kahshay synes å ha endret holdninger i sin kamp mot kjønnslemlestelse. Hun har nemlig flere ganger blitt intervjuet – også i Klassekampen – der hun har tilkjennegitt helt andre holdninger. For eksempel sa hun i mars 2007 i Klassekampen at hun var lei av seminarer mot kjønnslemlestelse og etterlyste mer penger for å få åpnet de stadig flere som ønsket det. Den samme Kahshay bekreftet for øvrig i februar 2007 overfor Dagsavisen ryktene om at omskjærere turnerer i Norge på turistvisum for å omskjære jenter. Den gang mente hun at helsepersonell og lærere måtte gjøre mer for å varsle hvis de frykter at noen er i fare for å bli omskåret eller har blitt omskåret.
Men nå skal vi beskytte foreldrene? Vel, jeg forbeholder meg retten til å tro at Klassekampen kan ha vært vel kreative i intervjuet med Kahshay.
Tilbudet om de frivillige undersøkelsene ble startet opp høsten 2009 gjennom skolehelsetjenesten i Lier og Drammen og i enkelte bydeler i Oslo. Ifølge Klassekampen skal det ha vært på et dialogmøte om Regjeringens arbeid mot kjønnslemlestelse 26. mai (nei, HRS var ikke invitert, til tross for at vi er den organisasjonen som har jobbet mest med problematikken) at det kom fram at ingen av dem som hadde fått invitasjon til undersøkelsen hadde takket ja til tilbudet. Klassekampen har fått dette bekreftet av Helsedirektoratet. Klassekampen skriver videre at Regjeringens intensjon var at prøvetiltaket skulle gjøres permanent og landsdekkende fra 1. januar 2010, men det er nå utsatt.
Så skal Klassekampen prøve å forklare oss hvorfor ingen foreldre har samtykket i å la barna sine undersøkes. Det kan vel synes åpenbart for de fleste av oss, men ikke for Klassekampen. De henter derfor inne advokat Thomas Wyller som sannhetsvitne. Wyller er blant annet advokaten til en av familien HRS har anmeldt for lemlesting. Og igjen må Klassekampen ty til løgn for å få reportasjen til henge sammen med eget standpunkt:
Advokat Thomas Wyller ser ikke bort ifra at det har en sammenheng med at foreldrene som får tilbudet, som i første rekke kommer fra afrikanske land som Somalia og Gambia, allerede har lav tillit til helsevesenet og myndighetene. Wyller har representert somaliske foreldre, som har opplevd at barna deres er blitt utsatt for tvangsundersøkelse beordret av politi og barnevern, uten at de har samtykket, eller at undersøkelsen har påvist kjønnslemlestelse.
I saken som Wyller representerte der HRS var anmelder, var den aktuelle jenta kjønnslemlestet. Problemet var imidlertid at helseundersøkelsen ikke kunne fastslå med 100 % sikkerhet at lemlestingen ikke var utført før jenta innvandret til Norge, og det til tross for at legen mente at det antakelig var skjedd innenfor de siste to årene. Men antakelig er ikke godt nok. Det kan tyde på at politiet omtrent er nødt til å ta overgriperne på fersken for å være sikker på at det kan bli dom i en kjønnslemlestelsessak.
Men advokaten Wyller, som sikkert tjener gode penger på slike forsvar, er nok ikke spesielt interessert i treffsikre tiltak som obligatorisk helseundersøkelser. Det vil antakelig føre til både færre og mange tapte saker.
Og Klassekampen fortsetter med å argumentere for at dette ikke handler om så mange (kanskje Klassekampen burde foretatt en opptelling av andelen jenter i Norge fra eller med opprinnelse fra land der lemlesting er vanlig praksis, andelen begynner å bli betydelige?).
Det har ikke lyktes Klassekampen å få en full oversikt over antallet slike tvangsundersøkelser. Tallene som har versert i media har variert fra 30 til 50. Wyller mener dette uansett skaper mye uro i miljøer som er relativt små.
– De føler seg stigmatisert som gruppe, sier Wyller og legger til at mange også er redde.
– Jeg tror mange takker nei til en slik undersøkelse, fordi de har liten kunnskap om et moderne helsevesen, og ikke vet hva dette går ut på, sier han.
Wyller kan tro herfra og til evigheten, men vi får bare håpe at det ikke etableres noen politikk på slik tro. At mange er redde sier ikke noe om hva de er redde for. Mitt stalltips er at de er redde for å bli straffeforfulgt fordi de har sørget for å lemleste døtrene sine. Dette ville blitt avdekket ved helsekontroll av alle barns underliv, på lik linje med andre organer som øyne, hals og nese.
Men Klassekampen gir seg ikke. De går deretter til Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) for å høre hva de mener. Klassekampen kunne jo samtidig spurt OMOD hva de har gjort i kampen mot kjønnslemlestelse? Ingenting, så langt meg bekjent. Derimot har OMOD bedt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) vurdere underlivsundersøkelsene opp mot diskrimineringslovverket. Det kunne de spart seg, for det har nemlig HRS gjort tidligere, og svadasvaret fra LDO har jeg dessverre ikke foran meg. Men OMOD hadde sikkert likt det. For leder av OMOD, Akhenaton de Leon, ”håper og tror at det verste hysteriet rundt kjønnslemlestelse har gitt seg, og at myndighetene nå vil etterspørre mer kunnskap før de innfører drastiske tiltak.”
– Jeg opplever at vi nå er i en justeringsfase. De ti siste årene er det blitt brukt flerfoldige millioner på å bekjempe omskjæring, samtidig som vi ikke har noen funn på at det skjer i Norge. Det er ingen tvil om at søkelyset på problemet har hatt en forebyggende effekt, men mange politikere ser ut til å ha glemt at vi lever i en rettsstat, sier de Leon.
Akhenaton de Leon må gjerne definere kampen mot kjønnslemlestelse som ”hysteri”, men det legitimerer ikke at han selv tyr til løgn. Vi vet at norske jenter lemlestes, men vi vet ikke omfanget. Også tidligere har de Leon påstått at det ikke finne påviste tilfeller av kjønnslemlestes i Norge, noe HRS har korrigert ved pressemelding – også til Klassekampen. Men det passet nok ikke inn i verken OMODs eller Klassekampens kampanje.