Rita Karlsen, HRS
I går presenterte rights.no ny forskning fra Nederland som sier at homogene skoleklasser kommer best ut hva gjelder skoleprestasjoner. Forklaringen er like enkel som den er innlysende: jo mer tid og ressurser som kan benyttes til undervisning, jo bedre sjanser er det for å lykkes med faglige prestasjoner. Og motsatt: jo mer tid og ressurser en må bruke på elevers ulikheter, jo mindre tid og ressurser til det faglige arbeidet jo mindre sjanse for gode fagprestasjoner.
Denne utfordringen har alltid vært tilstedeværende i norsk skole, men den har skiftet karakter. Tidligere var skillet hovedsakelig mellom fattig og rik, og mellom elever som lett tok til seg teoretisk kunnskap og elever som var mer praktisk anlagt. Den strengt kunnskapsbaserte skolen, kjent som puggeskolen med hard disiplin, ble av sikkert velmenende nok pedagoger, definert mer i retning av det som vi i dag kjenner som enhetsskolen. Enhetsskolen hadde også det innebygde politiske prosjektet at det skulle bidra til å viske ut eventuelle klasse- og kunnskapsforskjeller.
Enhetsskolens grunnleggende ide har vært at alle elever skal få et skoletilbud tilpasset egne evner og ferdigheter. Måleenheten har vært konsentrert om gjennomsnittet, med resultat at elever langt under gjennomsnittet har fått en eller annen form for ekstraordinær undervisning eller støtte (eller i alle fall skulle fått det), mens de langt over gjennomsnittet stort sett har fått seile sin egen sjø (”de klarer seg jo så godt så uansett”). Utfordringen er selvsagt at ”gjennomsnittet” knapt eksisterer, og min erfaring er at enhetsskolemodellens ”suksess”, om en kan kalle den det, er at den stort sett har passet like dårlig for alle elevene. Kanskje, men bare kanskje, har den vært bedre for ”teorisvake” elever enn den har vært for alle andre typer elever, inkludert de praktisk orienterte elevene. Dette mener jeg grunner seg i at enhetsskolen aldri har klart å utfordre elevenes muligheter og evner – rett og slett fordi det ligger i enhetsskolens ”natur” med en måleenhet på gjennomsnittet.
Ved å gjøre enhetsskolen også til et politisk instrument, ble den dessuten fylt med mer og mer innhold. Det er vel knapt det tema som ikke anses som viktig i en skolehverdag, uten at man har tatt hensyn til at skolen også har sine begrensninger. I alle fall hvis en ønsker (gode) resultater.
Samtidig har enhetsskolen overlevd og til en viss grad med hell, noe som blant annet kan forklare hvorfor det ikke er blitt opprettet flere privatskoler enn det faktisk er blitt i dette landet (jo, privatskolereguleringen har vært streng, men ikke så streng). Overlevelsen skyldes heller at elevmassen har vært relativt homogen. Forskjellene har ikke vært så store at de har vært overskyggende for skolens viktigste oppgave; å være kunnskapsformidler. Og ved å legge flest mulig elever ”på midten”, oppnådde skolen en relativt strømlinjeformet organisering, både i undervisning og pensum, som har vært overkommelig, til tross for såkalt elevtilpasset opplæring og stadig nye oppgaver. For eksempel; hvor mange mattegenier tror du vi finner i dagens grunnskole? Jeg tipper det er hundrevis, men de er ”godt undertrykket” av det rådende regimet. Flinke elever belønnes gjerne med fri, eller benyttes som ”støttelærere”. Jeg vet ikke hva som er verst. Mindre flinke elever kan ikke nødvendigvis regne med den ekstraordinære støtten de har krav på, for har du for eksempel leseproblemer vil det gjenspeile seg i langt de fleste fag. Det blir for kostnadskrevende. Og da trenger jeg vel ikke nevne alle de elevene som har behov for kontinuerlig bistand, kanskje ikke engang av faglig karakter?
Likevel har det altså gått sånn høvelig greit. Nå går det derimot ikke like greit overalt, fordi elevmassen har blitt betydelig forskjellig knyttet til den økte innvandringen til Norge. Endret elevmasse betyr endret skolehverdag, både for skolens ansatte og de øvrige elevene. Men skolemyndighetene og politikerne har ikke vært oppmerksomme på at innvandringen ville gi slike ”resultater”. Det kan de ikke ha vært, når det er en ”nyhet” at stadig flere elevklasser har få eller ingen etnisk norske elever, jf. for eksempel dagens VG (Øst: Nesten ingen etnisk norske i 1.klasse og Vest: Nesten ingen fremmedspråklige i 1.klasse).
Lar vi oss så forbause over at de etniske norske barnas foreldre ønsker at deres barn skal ha en skolehverdag der de også møter andre etnisk norske barn? Lar vi oss forbause over at foreldre med barn med en eller annen innvandrebakgrunn, og med sterkt integreringsønske og/eller ambisjoner på vegne av barna, ønsker at barna skal få en skolehverdag i møte med også etnisk norske barn? (Dertil: Lar vi oss forbause av at det finnes ekstremt flinke elever med innvandrerbakgrunn?)
Tror vi foreldre er så korttenkte at de ikke skjønner at skoler med overvekt av elever med ulik innvandrerbakgrunn også tilsier at mye av skolens tid og ressurser går nettopp til å utjevne forskjeller? Og at sannsynligheten er stor for at det skjer på bekostning av skolen som kunnskapsprodusent?
Grunnskolen er blitt politikernes viktigste instrument i integreringen. Hvordan skal skolen takle også en slik utfordring uten at nødvendige endringer foretas?
Foreldre sender ikke sine barn til grunnskolen med den ensidige målsettingen at de skal bli integrert eller være ledd i et integreringsprosjekt. De har forventinger til skolen som kunnskapsformidler, og at skolen besitter metoder som tilsier at poden vil erverve kunnskap og utvikle egne evner. At sosial utjevning eller integrering er en del av dette prosjektet er kanskje greit nok, men går det på bekostning av opplæringen vil færre akseptere det.
Jeg opplever at mange foreldre ikke lenger stoler på grunnskolen. Derfor vil flere og flere foreldre flytte, enten familien eller barna, til områder der de stoler mer på skoletilbudet. Men den aller største veksten tror jeg vi vil se i at flere og flere foreldre tar sine barn til privatskoler – som det igjen vil bli flere og flere av.
Enhetsskolen makter ikke de store forskjellene. Det er politikernes ansvar og skyld.
Men politikerne famler. Det diskuteres løsninger med å busse (mindre vellykkede integrerte) elever til andre skoler, for slik sett å oppnå en ”bedre miks” og derav bedre integrering. For i skolehverdagen regnes det som uheldig at forskjellene er for store, mens det samme er en berikelse i samfunnet?
Det overordende svaret ligger ikke i skolen. Det ligger i innvandringspolitikken. Skal vi ha et velfungerende fleretnisk samfunn må vi innse at det er en sammenheng mellom andelen innvandrere, type innvandrere og integrering.