Rita Karlsen, HRS
Aftenpostens omtale av Århusmodellen er en relativt ukritisk tilnærming til et kontroversielt tiltak. Å busse elever som har integreringsbehov til mindre innvandrertette skoler, løser kanskje noen problemer, men det skaper garantert nye. Da både i forhold til de elevene som må ta belastningen med å forflyttes fra nærmiljøet, men som kanskje igjen skårer noen bedre i opplæringen, og i forhold til de elevene som nærmest blir en medhjelper i undervisningsøyemed, men som kanskje igjen får mer kjennskap og nærhet til elever med innvandrerbakgrunn. I Aftenpostens reportasje får vi høre fra fornøyde foreldre og barn med innvandrerbakgrunn, men vi hører ingenting fra ”andre siden”. Saken er for øvrig også omtalt i danske Berlingske.dk.
I Norge støttes busse-ideen av Elvis Nwosu (bydelspolitiker i Oslo for Ap), mens Jan Bøhler (leder i Oslo Ap) og SVs Audun Lysbakken (integreringsstatsråd) vil vurdere ideen. Oslos skolebyråd, Torger Ødegaard (H), er fullstendig motstander, eller som Aftenposten skriver: ”Ødegaard nekter å se etnisk delt skole som et problem.” Lysbakken mener at byrådet i Oslo ikke forstår at det eksisterer klasseskiller i Oslo.
Men det kan synes som om det er Ødegaards innstilling som støttes av forskning. Ny forskning avdekker nemlig at det er lavere prestasjoner på blandede skoler. Hvilket må kunne kalles et lite passende politisk funn.
I presentasjonen på Radio Netherlands Worldwide (RNW) heter det:
I årevis var den «perfekte skolen » definert ved å ha det riktige forholdet mellom svart og hvit, innvandrere og innfødte, rike og fattige. Nå har imidlertid nyere nederlandsk forskning utfordret denne myten. Elever på blandede skoler får gjennomgående lavere karakterer enn sine jevnaldrende i overveiende homogene skoler.
Det er den nederlandske sosiologiprofessor Jaap Dronkers som har gjennomført forskningen på fordeler og ulemper med etnisk mangfold i skolene. Han har sammenlignet 15 år gamle elevers prestasjoner i språk, matematikk og fysikk i 15 vestlige land. Dronkers ble selv svært overrasket over at elevenes karakterer var omvendt proporsjonal med etnisk mangfold.
”Jeg tolker lavere elevprestasjoner på blandede skoler til å bety at en stor del av energien er brukt på å bygge bro mellom de ulike kulturelle gapene mellom elevene. Resultatet blir at lærerne ikke er i stand til å fokusere godt nok på undervisningen. Det handler mer om å forholde seg til den ene eller andre kulturen. Det bruker opp den tid og energi som kunne vært benyttet til undervisning.»
Studien har ingen data fra Nederland, men gjelder omliggende land som for eksempel Danmark, Belgia og Tyskland, og Dronkers mener således at funnene også er gyldig for Nederland (det sies ingenting om data er hentet fra Norge, men uansett regner jeg med at funnene på samme måte vil være gyldige for Norge).
Det heter videre at den etniske sammensetningen på nederlandske skoler er et svært sensitivt spørsmål i Nederland. Eksistensen av homogene skoler er generelt sett på som uønsket. Men nå viser det seg altså at så lenge segregering fører til homogen elevmasse, er effektene ikke nødvendigvis negative.
Et annet bemerkelsesverdig funn er at elever med muslimsk bakgrunn gjør det gjennomsnittlig dårligere enn andre elever.
”Dette kan verken forklares ut fra deres sosioøkonomiske bakgrunn eller utdanningssystemet. Så hva er årsaken? Det er godt mulig at de blir diskriminert, men det gjelder også for ikke-muslimske elever. Folk vil kanskje si: de er barn av arbeidsinnvandrere, men det er også italienerne. Den gjenstående variabelen er religion.»
Ikke alle er enig med professor Dronkers’ konklusjoner. Den nederlandske forfatteren og pedagogen Anja Vink mener Dronker legger for mye vekt på kultur og religion. Hun argumenterer for at sosioøkonomiske forhold er allment akseptert som svært avgjørende for elevers skoleprestasjoner:
”Vi fokuser på hudfarge, kultur og religion, men utelater at disse elevene kommer fra fattige familier. Dette kan også gjelde for fattige innfødte barn. Hadde man sett på en «hvit søppelskole” ville man fått de samme resultatene. Det ser man i provinsene Friesland, Groningen og Limburg.»
Vink, som også har skrevet en bok ”svarte skoler” i Nederland mener at konklusjonen om at muslimske elever gjør det dårligere enn gjennomsnittet, krever en nærmere forklaring:
«Det kan være tilfelle med marokkanske og tyrkiske barn, men barn av afghansk, iransk og irakisk opphav gjør det oftere bedre på skolen enn innfødte barn. Dette skyldes at de har høyt utdannede foreldre.»
Professor Dronkers er enig i at etnisk mangfold kan ha positiv effekt på elever av høyt utdannede foreldre: «I så fall er det en ekstra verdi.» Dronkers legger til at elever med innvandrerbakgrunn fra ikke-muslimske land som Kina, Sør-Korea og India også er positive unntak fra regelen.
Jeg betviler at samme type forskning ville sluppet gjennom ”sikkerhetskontrollen” i Norge, relatert til funnet om muslimske elever. Jeg vet heller ikke om Dronker i sin forskningsrapport foretar de samme nyanser som over, hvilket jeg håper, men det skaper uansett noen nye utfordringer – nemlig at det pekes presist på mer og mindre vellykkete grupper. Om Dronkers resultater er riktige, etterlater det noen ubehagelige sannheter. Samtidig vil det være umulig å iverksette de riktige tiltakene – og unngå de gale – hvis vi ikke gjør forsøk på å finne sannheten. Og skulle det være slik at blandede skoler gjør det dårligere enn homogene, er det så homogene skoler vi skal trakte etter? Mye kan tyde på det – hvis det er skoleprestasjoner vi snakker om, men utfordringen er vel at skolene i Norge har et så langt større ansvar enn bare å være en kunnskapsprodusent. Det er ingen enkel balansegang, men det tyder kanskje på at man må ta et valg – og ikke bedrive skyggeargumentasjon.