Rita Karlsen, HRS
HRS begynner å bli vel vant til å kjempe flere kamper på en gang. Som politisk tenketank innen innvandrings- og integreringsfeltet hadde vi ikke forventet at alt ble rosenrødt – særlig fordi HRS arbeider etter mottoet at vi ikke skal kritisere hvis vi ikke også har forslag til løsninger. For det er nemlig langt enklere å kritisere, enn selv måtte komme med en løsning. Og særlig hvis man også ønsker at løsningen skal være innenfor ansvarlige rammer. Derfor er det ikke så sjelden at det nettopp er våre løsningsforslag som skaper liv og røre, akkurat som ethvert politisk parti sine forslag møter motbør eller støtte. HRS har stor tro på at det er ved uenighet man beveger verden raskere fremover, dog fordrer det redelighet og saklighet. For det er stor forskjell på meningsforskjeller og uredelighet. Det er vel kanskje derfor HRS til stadighet forsøkes å skitnes til. Vi tillegges titt og ofte meninger og holdninger som ligger milevis fra realitetene. Det kan derimot synes som om at når vi ikke kan tas ved saklige argumenter, så benyttes skitne metoder. Det er således mer enn gledelig at det ikke gikk denne gangen heller.
Heldigvis er heller ikke alle kampene like uredelige, tvert om er mange både lærerike og nyttige, både for oss og våre målgrupper. Men er det noe det siste årets kamp mot Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har vært, så er det nettopp uredelig.
Som kjent startet det i fjor sommer gjennom kampanjer i Klassekampen og Dagbladet, da Amal Aden fremmet en rekke påstander om HRS’ arbeidsmetoder. Det handlet om alt fra kriminelle handlinger som at vi bedrev korrupsjon (betalte småjenter for å si at de var kjønnslemlestet eller tvunget til å gå med hijab), vi tvang Aden til å drikke vodka som integreringstest (hvilket skulle tilsi at en avholdsmann som statsråd Storberget ikke er integrert?), vi tvang henne til å spise svinekjøtt, og skulle visstnok bruke Aden ”som vårt fremste våpen for å utrydde islam” (hvilket vi noe ironisk har påpekt er et særdeles ambisiøst mål gitt verdens 1,5 milliarder muslimer). Nå har vel de aller fleste som har sett eller møtt Aden skjønt at det nok ikke bare er å tvinge henne til noe som helst, og hun har da også en rekke ganger utpekt seg selv til en kriger som ikke gir seg. Men disse latterlige påstandene, sammen med at undertegnede drikker på jobb og at informasjonsleder Hege Storhaug er psykisk syk og bedriver selvskading, at HRS har ”egen spaningsvirksomhet” (som Klassekampen titulerte det) i forhold til jenter som lemlestes, ja alt ble villig lyttet til, siden det var en somaliskfødt kvinne som sa det? Litt sånn av typen ”se, hun snakker”? (Hvilken ufattelig rasistisk holdning grunner ikke det seg i?)
Om så media fant dette interessant, så burde IMDi grepet saken på en annen måte. IMDi har lyttet til lydopptakene vi har av samtaler med Aden, og vet beviselig at hun lyver. Men av en eller annen grunn har det ikke vært sannheten IMDi har vært mest opptatt av, men HRS. Hva vet vi – kanskje IMDi ble instruert til en slik (uheldig) fremgangsmåte, men de har da også tapt slag etter slag. Først resignerte de med at det var en granskning av HRS (uten at de kunne fortelle hva det egentlig var), deretter kastet de rapporten i søpla (den var ”ikke hensiktsmessige” – for hvem?), så ble det kjent at det ikke var grunnlag for å kreve tilbakebetaling av tidligere støtte (hvilket vi aldri fryktet), og nå kommer altså årets bevilgning (hvilket vi har vært trygg på hele tiden). Gjett hvorfor? HRS har ingenting å skjule, tvert om driver vi en redelig og suksessrik virksomhet, der sistnevnte spesielt henspeiler seg på at stadig flere politiske partier og politikere (på ulike nivå) nærmer seg HRS’ forslag til tiltak.
IMDi, kanskje med beskjed fra BLD, måtte jo en gang sette en sluttstrek og gi oss pengene. Dermed tikket det i dag inn et tilsagnsbrev, om lag fire måneder for sent. Ikke vet jeg om taktikken har vært et forsøk på å kjøre oss konkurs eller bare utmatte oss, eller kanskje begge deler, men IMDi har i alle fall klart å frata oss mye verdifull tid som heller kunne vært brukt til relevant arbeid.
Så nå skulle vi vel egentlig sprettet champagnen over den ”endelige frifinnelsen” og at økonomien er trygget en tid til. Men, dessverre, vi regner vi ikke med at kampene er over. Det går vel over i en ny fase, noe Lysbakkens skyggerapport er et bevis på. Denne utviklingen anser jeg som langt farligere, fordi Lysbakken bruker noen nederst på rangstigen (NGO-er) til å løfte inn politikk på øverste nivå (FN). Det er bare å håpe at ”mellomleddet” (Regjeringen og Stortinget) er observant på hva som foregår. Det var da også derfor vi i går sendte en appell til statsminister Jens Stoltenberg. For om Lysbakken får det som han vil, tør vi påstå at det første som ryker er organisasjons- og ytringsfriheten i Norge. Da skal du motstand finne, Lysbakken – også i HRS. Men vi skal spille med åpne kort, som alltid.