Rita Karlsen, HRS
Når en blir utsatt for skitne kampanjer i media, en strategi som særlig Dagbladet og Klassekampen synes å ha spesialisert seg på, er det én ting en kan være sikker på: jo mer dritt du prøver å forsvare deg mot, jo mer kommer i rekyl. Og du innser tre sentrale ting: 1) Hvem som har integritet og hvem som er dine venner. 2) Man kan ikke renvaske seg i trykksverte, og 3) media gir seg aldri, uansett hvor dårlig sak de har.
Som ung og lykkelig statsviterstudent lærte jeg blant annet om rettsstaten Norge. Lykken har siden fått seg et par stygge sår, noen er av en karakter som ikke lar seg lege, men som en lærer seg å leve med. For rettsstaten Norge kan ikke ivareta den enkeltes rettssikkerhet og rettferdighet. I så fall må du hete Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Olav Thon, Celine Middelfart, Øystein Stray Spetalen eller lignende. Med andre ord; enten tilhører du den øverste maktelite eller så har du en lommebok som tilsier at her vil du motstand finne. Vi andre skal liksom bare finne oss i dritten media finner ut at de vil produsere.
Hørte jeg PFU (Pressens faglige utvalg)? Disse mediefolkene som er satt til å påse at media forholder seg til sine egne presseetiske regler? Jo takk, etter at PFU forklarte (knyttet til klagesakene vi hadde i PFU pål fjorsommernes Dagblad-kampanje mot HRS) at de ikke er sannhetssøkende (”vi er ingen rettsinstans, må vite”), og at når Dagbladet sier at de har gjort et grundig kildekritisk arbeid, ja, så tar PFU for gitt at avisen snakker sant, innså jeg at å klage til PFU er som å spille Lotto. Bare langt mer tidkrevende, mer kostbart og eventuell gevinst er uten betydning.
Hva gjør en så hvis media har bestemt seg for å skitne en til?
Svarer i media? Tja, er du heldig så får du kanskje tilsvar på trykk – hvis da ikke samme media har bestemt seg for at saken fra deres side er ”avsluttet”, eller at tilsvaret ditt kan publiseres (om en ukes tid) hvis du forkorter det fra 4000 til 1000 tegn. Andre medier vil selvsagt heller ikke ha det, de har jo ikke skrevet noe om saken. Men du kan banne på at hvis en eller annen journalist skal ha tak i deg for en kommentar i en drittsak, så haster det så skrekkelig at de knapt har tid å presentere seg i telefonen. Og spørsmålene deres sitter langt løsere enn de har tid å lytte til dine svar. Eller enda verre, svarer du ikke slik de ønsker, så skriver de bare noe annet. Og tar du ikke telefonene, ville du ”ikke gi kommentar”, eller de ringer ikke i det hele tatt – de bare fastslår at du ”ikke var tilgjengelig for kommentar”. Jeg har knapt nok opplevd mer grenseløs atferd enn blant journalister, om man kan kalle dem det, enn de som er på kampanjetur (for øvrig poengterte PFU overfor HRS at kampanjejournalistikk ”ikke er ulovlig” – de unnlot derimot å si noe om etikken i det).
Men én ting er nå media, noe helt annet er det inntrykket som sitter igjen i offentligheten og som folk – som tydeligvis ikke evner å være særlig selvstendig – tar til seg som en mer eller mindre ”sannhet”, i alle fall noe må jo være sant, sant? Nei, sier du kanskje, ingenting var sant. Det hele var basert på løgner og oppspinn, det er bare tøv. Men hvem skal du si det til? Media er jo vekk når drittstøvet har lagt seg.
Og nei, vi har ikke glemt den famøse kronikken Ny Tid publiserte av Ali Farah – og at samme avis i 2007 kåret Kohinoor Nordberg til ”Årets nordmann”. Og Dagbladet levnet ingen tvil om hvilken side de stod på, for eksempel i Trude Ringheims kommentar Slik Ali ser det. Men på mange måter er tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken likevel heldigere enn mange andre, selv om jeg ikke tror han opplever det slik selv. For tross i at Schjenken sto i en stormbyge av dimensjoner mens det hele stod på, så var det én mann, en journalist som turte å tenke selvstendig. Journalisten Kjetil S. Østli i Aftenposten A-magasin lot seg ikke kneble av kollektivets klamme hånd, og skrev en særdeles god reportasje om hvordan Schjenken ble stemplet som rasist. Senere, noe også Schjenken bør være glad for, er han blitt tildelt flere dommer for ikke å være rasist.
Men for Schjenken er det likevel vanskelig å leve med det som skjedde. Til NTB forteller han hvorfor han vil gå til sak mot Dagbladet for ærekrenkelser:
– Men det som fortsatt henger igjen er pressens feilaktige og ensidige dekning av saken. Jeg har tenkt lenge på dette, om jeg skal la det fare, men har kommet til at det kan jeg ikke. Jeg må ta også dette oppgjøret, melder VG Nett.
I samråd med advokat Carl Bore skal Schjenken ha bestemt seg for å gripe fatt i påstander og formuleringer i Dagbladets lederartikler.
– Det er flere formuleringer i flere ledere. Enkelt forklart er fellesnevneren at jeg fremstilles som rasist. Når vi velger å angripe lederartiklene, er dette fordi det er her avisen fremsetter sine egne meninger. Det blir derfor en annen juridisk vurdering enn om vi hadde stevnet avisen for den redaksjonelle omtalen, der det er andres meninger som formidles, sier Schjenken.
Men Dagbladet har da intet gjort noe galt, ikke noe som ligner kritikkverdig, kan jeg tenke meg. De har jo bare brukt ytringsfriheten (antakelig på samme måte som religionsfriheten; vi tror hva vi vil og det har vi også lov å uttrykke).
Sjefredaktør Lars Helle i Dagbladet sier at avisen har hatt samtaler med Schjenken og hans advokat om denne saken i mer enn et år.- Det er ingen grunn for oss til å beklage, vi har ikke stemplet ham som rasist og kommentarene i avisen ligger opplagt innenfor ytringsfrihetens rammer, sier Helle til NTB.Han påpeker at dette er en meget prinsipiell sak for avisen, men kan ikke kommentere mer før det foreligger en stevning fra Schjenken og hans advokat.
Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at Schjenken vant denne saken. Kanskje det kunne fått Dagbladet og andre medier til å tenke seg om to ganger før de kaster seg på svart-hvitt historier med forutinntatte holdninger om det svarte offeret og den stygge hvite mann. Men jeg er redd for at det eneste Schjenken kommer til å sitte igjen med er en slunken lommebok, der selv ikke de velfortjente 100.000 kronene fra Medieofferfondet (etablert av Øystein Stray Spetalen etter konfrontasjon med Dagbladet) bringer han særlig langt. Og skulle han nå likevel være så heldig at han vant frem, ja, så skulle det ikke forundre meg at Dagbladet hadde gått konkurs innen den tid. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at Dagbladet kommer aldri til å innrømme noe som helst. Men hvis Schjenken derimot kommer til å ha en Stray Spetalen ved sin side…