Rita Karlsen, HRS
Europeerne stoler mindre på hverandre og ennå mindre på deres regjeringer i kjølevannet av den økonomiske krisen. Dette ifølge tall fra EU’s arbeidsmarkedes og levevilkårsagentur, Eurofound, som skal offentliggjøres en rapport senere i sommer.
Tallene forteller at det mellom 2007 og 2009 er skjedd et fall på hele 12 prosent i europeernes tillit til sine regjeringer. I tillegg er tilliten folk imellom på retur, om enn ikke i like stor grad. Men talsperson fra Eurofond, Måns Mårtensson, sier til Kristeligt Dagblad at tendensen bare vil fortsette:
– Tilliten kommer til å gå ned på flere forskjellige områder. Hvor mye, er vanskelig å si. Men det er helt sikkert en forandring i gang i samfunnet, sier Mårtensson.
Tallene er hentet fra den seneste Eurobarometer-undersøkelse fra EU-kommisjonen med tall fra 2009 som er sammenlignet med tallene i European Quality of Life Survey fra 2007, hvor hele 31.000 europeere deltok.
I og med at tallene skriver seg fra 2009 hadde man ennå ikke et fullstendig overblikk over konsekvensene av for eksempel den igangværende krisen i Europa med tilhørende (tøffe) tiltak samt masseprotestene i Hellas og Spania. Likevel er de nettopp disse to landene som kan notere seg for det aller største fallet hva gjelder tillit til regjeringen. Den økonomiske nedturen i Irland, som var ett av krisens første offer, fremtrer også klart i tallene:
– Irland er et av de land hvor folk har tapt mest tillit til deres politikere. Det henger sammen med den enorme boblen som bristet og en økonomi som har gått under. Folk skriker etter lederskap, og det synes det ikke som de får, sier Mårtensson.
Også Danmark følger den nedadgående trenden. Men i motsetning til EU-gjennomsnittet, hvor langt flere har tapt tillit til politikerne enn til hverandre, er det en jevn nedgang på alle parametre fra den usedvanlige høye plasseringen som Danmark normalt inntar på tillitsbarometeret. Dermed mister Danmark tittelen som EU’s ukronede tillitsmester, både når det gjelder tillit til regjeringen og til hverandre. De er nå på andreplass i begge kategorier, slått av henholdsvis Luxembourg og Finland. Samtidig er Danmark stadig dem som stoler mest på sine folkevalgte politikere i parlamentet. Fra dansk forskerhold er ikke tillits-fallet særlig overraskende, snarere tvert om: det forventes ytterligere tillitsfall.
– Det ville ikke være nogen overraskelse for mig, hvis tilliden til regeringen er faldet yderligere, når vi ser de næste målinger, sier Lars Torpe, lektor på Aalborg Universitet, hvor han forsker i demokrati og sosial kapital.- Det er tal, der over tid er forholdsvis stabile, men de svinger alligevel i situationer, hvor folk føler sig uretfærdigt behandlet,» sier han.
Christian Bjørnskov, lektor ved Handelshøjskolen i Århus, advarer om at denne type tillitstap på lengre sikt kan gi store problemer.
– Når man mister tilliden til, at politikerne gør det rigtige, så holder man op med at deltage i den demokratiske proces, og så begynder man at ordne ting uden for systemet, sier Bjørnskov.- Et demokratisk system hviler på, at man kan stole på dem, der varetager det. Og det er den tillid, der er under pres, sier han.
At tillitstap kan få alvorlige følger for et lands styresett, er vel verdt å få med seg. For den økonomiske krisen, som Norge på mange måter har unngått på grunn av enorme oljerikdommer, er likevel et varsel om andre tider. For også i Norge er det blitt viktig å påpeke at det ikke er oljen, men arbeidshender som er den viktigste kapitalen. Derfor bebudes da også ulike former for innstramningstiltak, om enn i mildere form enn vi ser i de fleste andre europeiske land, for å sikre en god og rettferdig velferdsstat på sikt. Men det spørs om vi tror på det. Vi sløves av stadig å bli påminnet det enorme oljefondet, og vi registrerer at vi ”bare” har en arbeidsledighet på tre prosent (hvilket neppe er et realistisk tall knyttet til våre registreringssystemer; merk at Norge har rundt 700 000 i arbeidsfør alder som er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet). Til sammenligning har Sverige en arbeidsledighet på 10 prosent, noe som også benyttes som forklaringsvariabel på en rekke utfordringer landet står overfor; for eksempel at ungdommer brenner ned ulike forsteder, sist nå opptøyene i Rinkeby.
Men er denne forklaringen god nok? På Politisk Kvarter i dag var professor Grete Brochmann invitert til å si noe om hendelsen i Rinkeby og Sverige. Brochmann trakk også frem arbeidsledighetstallene, som hun mente er en indikator for å forvente nye opptøyer i fremtiden. Ikke minst fordi det som hovedregel vil være innvandrere som utgjør den største, og mest økende, arbeidsledighetsgruppen i krisetider. Hun satte dette i sammenheng med innvandringshistorien til Sverige, Danmark og Norge i etterkrigstiden, og særlig etter 1970-årene.
Brochmann setter Sverige og Danmark som ytterpunkter, med Norge i midten. Men mens Norge tidligere stort sett kopierte Sveriges innvandringspolitikk på 70-årene og fremover, har Norges politikk den siste tiden fulgt mer i danske spor. Det er i så fall en endring av dimensjoner. For mens Danmark i hele perioden har ført en relativt restriktiv kontrollpolitikk basert på grunnleggende verdier i det danske samfunnet, som også har gjort seg gjeldende på innvandringsområdet, har Sverige latt skuta seile sin egen sjø, ja sågar langt på vei benektet at Sverige har noen særegne verdier som er verdt å ivareta og videreføre. Og mens danskene krever strengere og strengere tiltak for å bli dansk statsborger, blant annet ni års botid og bestått statsborgertest, eksisterer det ingen slike tiltak i Sverige utover fem års botid. Sågar kan en innvilges svensk statsborgerskap uten å kjenne identiteten til vedkommende, kommenterte Brochmann. Den høye innvandringen til Sverige har også medført en høy ghettofisering, med tilhørende problemer. Resultatet er blant annet at de danske velferdsordningene står sterkere i Danmark enn i Sverige, og Danmark har langt mindre opptøyer enn i Sverige.
At Norge i større grad kopierer den danske modellen vil på sikt kunne ha stor betydning for velferdsstaten Norge. Skal vi beholde en velferdsstat på noenlunde samme nivå som vi kjenner den i dag, kreves det at politikerne nå legger grunnlaget for de neste 20-30 år. Men det vil kreve to sentrale ting: 1) At vi fremlegger konkrete og reelle tall på bordet, og 2) At vi fører en offentlig bred debatt om utfordringene. (Jf. HRS-rapporten ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten«, 2009).
Nettopp ved å se mer til Danmark vil Norge kanskje legge grunnlaget for å få tall på bordet og en slik debatt. For mens debattene i Danmark går friskt, har Sverige i årevis skapt et undertrykk som det bare er et tidsspørsmål før eksploderer. I Norge er det som kjent skjedd en bevegelse siste tiår, og selv SV har den siste tiden erkjent at de har vært på et feil og for ensidig spor. Vel, erkjent var kanskje vel sterkt sagt, men de har i alle fall erklært at de er gått inn på en ”tredje vei”, hvilket i praksis tilsier at de er kommet inn på samme vei som de fleste her i landet. Det vil antakelig SV tjene på, for det er politisk sett nokså uklokt å være på konstant kollisjonskurs med landets innbyggere.
I Sverige ser vi nå antydning til samme tendens, selv om media fortsatt er svært forsiktige. Det som har forstyrret det politisk ønskelige offentlige fokuset er Sverigedemokratene (SD). Partiet er ifølge svenske medier svært innvandrerkritisk, men vinner stadig større terreng blant befolkningen. En kan si hva en vil om SD, men det synes å herske liten tvil om at de har bidratt til å lette på undertrykket. Det er flere debatter og flere røster som taler det rådende og intetsigende ”utenforskapet” midt i mot. Dette er en debatt Sverige burde ønske velkommen, ikke minst av landets ledende politikere, da det nettopp vil kunne øke tilliten mellom politikerne og folket, og folket mellom.
Også i Norge må vi jobbe for at debatten videreføres, og det er nettopp slik jeg oppfatter VGs intensjon med serien ”Nye Norge”. Det er derfor beklagelig at noen, særlig Antirasistisk senter, velger å gå i strupen på slike tiltak. Bedre blir det ikke av at samme senter for noen år siden tok et svært så aktivt grep for å få satt i gang en debatt om at det bor en rasist i oss alle. Dét var en debatt de ønsket og som satte dem selv på agendaen, så da var det ingen motforestillinger. Nå gikk vel ikke det initiativet så strålende, og derfor har de nå ønsket å skape en ny ”undergruppe”: muslimene. Kritikere av islam er islamofobe og må fjernes fra offentligheten. Hadde Antirastisk senter jobbet like iherdig får å ”fjerne” islamistene, hadde deres budskap kanskje kunne tolkes som noe annet enn en strategi for å fremme seg selv.
Ønsker en derimot å ta en debatt om de faktiske realiteter, altså de ulike utfordringer og problemer som innvandring og integrering som beviselig eksisterer, får man tyn for ikke også å fokusere på det eller det. En slik kritikk er både meningsløs og ansvarsløs. Hvordan skulle vi for eksempel fått satt søkelyset på incest-problematikk, hvis en hele tiden skulle bli møtt med at man måtte huske på formidle at ikke alle barn opplever slik problematikk? Det er kanskje heller slik at Antirastisk senter og deres like burde være mer åpne og redelige for ulike offentlige debatter, heller enn å tolke og stemple andre som ”fandens budbærer”.
Hvis ikke, kan resultatet nettopp bli ytterligere tap av tillit, både til politikerne og borgerne mellom. Begynner folket å tvile på de ledende politikerne, kan det lett føre til forvitring av den demokratiske prosess og flere begynner å ta sakene i egne hender. Det vil få katastrofe følger, eller for å si det med journalisten og forfattere Claire Berlinski i Istanbul sine ord: En nasjon av konspirasjoner og paranoia.