Hege Storhaug, HRS
Det er stille. Det til tross for at det er høysesong for kjønnslemlestelse av jenter fra Norge. Det til tross for at Regjeringen innførte det de mente var et treffsikkert tiltak i 2008: frivillige helseundersøkelser til risikogrupper. Jeg glemmer ikke pressekonferansen da tiltaket ble lansert, nemlig at de gruppene i Norge som kommer fra land med en utbredelse av kjønnslemlestelse på 30 prosent eller mer, skulle få tilbud om underlivsundersøkelse når barnet starter på skolen, i 5. og 10.klasse. Da sa daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt følgende på spørsmål på pressekonferanse om hva som skjer hvis foreldrene ikke møter opp med barna på helsestasjonen for underlivsundersøkelse:
Dersom tilbud om samtale eller underlivsundersøkelse ikke blir benyttet, må helsepersonellet vurdere om opplysningsplikten til barnevernet eller avvergelsesplikten inntrer. Er helsepersonellet i tvil, kan det være en god ide å diskutere saken anonymt med barnevernet, presiserer Anniken Huitfeldt.
Etter HRS erfaring følges ikke sakene med de ”uteblivende” barna opp. Ikke minst derfor er det så stille.
Jeg glemmer heller ikke da jeg spurte Huitfeldt og daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen på pressekonferansen om hvorfor ikke kurdere fra særlig Irak var inkludert i tilbudet, da det er områder i de kurdiske områdene med rundt 60 prosent kjønnslemlestelse. Det ble forvirring, dette var tydeligvis nytt for dem. Huitfeldt klarte å vri seg unna med å si at hvilke grupper som er aktuelle skulle hele tiden vurderes.
Arbeidet mot kjønnslemlestelse må kunne sies knapt å ha kommet seg ut av startgropa. Det må være ytterst pinlig å være i en regjering som er så tafatt – så handlingslammet av antakelig frykt for støy fra foreldre og de organiserte antirasistene hvis alt settes inn for å gi alle barn i Norge beskyttelse mot rituell lemlesting av kjønnsorgan.
Selv kjenner jeg at etter så mange års arbeid for disse barna (over 10 år), går luften litt ut av ballongen fra tid til annen. Uansett hva man gjør, det går så sakte, så sakte fremover. Men; det elendige resultatet av ”det treffsikre tiltaket”, må da få konsekvenser, eller?
En i Oslopolitiet sa for øvrig til meg ganske nylig: ”jeg tror vi må ta en omskjæring på fersken der og da for at vi skal kunne få en rettssak med fellende dom.” Ja, hvis han har rett, da kan vi vente antakelig herfra og til evigheten.
Skal vi tro Safia Abdi Hasse, sykepleier bosatt i Harstad, så kunne politiet tatt folk på fersken her i Norge. Abdi Hasse forteller til Fredrikstad Blad om to tilfeller av kjønnslemlestelse utført i Norge: en på et kjøkkenbord i Nittedal, utført på norsksomalisk jente, og en kjønnslemlestelse utført på et bad i Tromsø på en norskugandisk jente. Jeg tror på Abdi Hasse. Jeg undrer meg dog titt og ofte over hvorfor ikke det kommer anmeldelser fra folk som Abdi Hasse, norsksomaliske, norskgambiske, norskkurdiske organisasjoner osv. Er tanken: ja, ja, det har skjedd, det er irreversibelt, og foreldrene mente det beste med å ”omskjære” barnet?
The Guardian har vært i Nord-Irak og besøkt blant andre en eldre kurdisk kvinne der som anslår at hun har lemlestet 500 jentebarn. Hun har aldri opplevd at barnet har hatt noen problemer, sier hun, for ”det er så enkelt” å kutte med et barberblad.
The old Kurdish midwife’s hands trembled alongside a bowl that she positions to catch dripping blood. She picked up a razor blade and sliced through a corner of paper, mimicking the ritual cut she has performed at least 500 times, on young girls’ genitals.
«In the name of God, the most compassionate and merciful,» Naksheen Moustafa said. «That’s it! It’s simple. I have never had a problem with this procedure in all the time I have done it.»
Hun får nok ingen støtte Jiana på 17 år, som ble lemlestet to ganger på en og samme dag kun seks år gammel. Moren skylder på lemlestelsen for hvorfor Jiana utviklingsmessig er hemmet og for at hun er sosialt tilbakestående. Moren sier hun tar konsekvensene av Jianas tragedie.
But in a small home on the outskirts of the same village in northern Iraq, Jiana Ali Mohammed sat on the floor, her wide eyes staring into the middle distance. Jiana, now 17, underwent female genital mutilation twice as a seven-year-old; once by a midwife in the morning, and the second time later that day by her grandmother, who thought the job had not been done properly. Her clitoris and labia were sliced away, a procedure far more invasive than the symbolic nip described by Moustafa. Jiana bled for days and lost movement for a while in her lower limbs.
She is developmentally delayed and socially backward. Her mother, Nazeka Shemen, blames her daughter’s woes on the trauma of that day.
All four of her daughters before Jiana also underwent genital mutilation, but she said she would never put a new daughter through the ordeal.
«I have come to accept that it was wrong,» said Shemen. «I would not do this to another child and I regret doing what we have done. Everyone has done it in Rania, including me. It is not a practice that has been questioned until recently.»
Ingen steder i Midtøsten skal kjønnslemlestelse være så utbredt som i Nord-Irak, sies det. Jeg tror det er feil, da Verdens helseorganisasjon sier det er 97 prosent kjønnslemlestelse i charterturlandet Egypt. Men i deler av ”norske” områder i Nord-Irak er det rundt 90 prosent kjønnslemlestelse.
For 20 years, the village elder has been the woman that parents take their daughters to in Rania village, in Iraq’s north, to undergo female genital mutilation, arguably in greater numbers proportionally than anywhere else in the Middle East. Around 90% of adult women in at least eight villages in the Sulaymaniyah district alone are believed to been subjected to the practice.
Det har vært kjørt forebyggende program i stor skala i de aktuelle områdene. Likevel sendes svært mange jenter i hendene på omskjærere. Kanskje en indikasjon på hva som foregår blant aktuelle grupper i Norge også? For hvorfor skulle eksempelvis kurdere i Norge stoppe med å lemleste jentene når praksisen er en sentral del av deres identitet, den knyttes til religiøs praksis, det sosiale presset er sterkt, og det handler om å kontrollere jentenes seksualitet. Nettopp denne kontrollen av seksualitet kan tvert om forsterke ”behovet” for å lemleste jentene i et frigjort land som Norge.
Even now, after more than two decades of public awareness programmes in often impoverished villages, parents are still sending their girls in large numbers, believing it to be the fulfilment of a Qur’an instruction, which will cause the girls no harm and will instead help purify the family home.
Unlike elsewhere in Iraq, the practice of female genital mutilation became entrenched in the Kurdish north as a convention passed on through the ages.
Recent research by Human Rights Watch showed that there are at least four factors driving this: a link to Kurdish identity, a religious imperative, social pressure, and an attempt to control a woman’s sexuality.
The mix of motivations has combined to give the custom a hold that prevails in the face of rulings from leading religious figures, a move by Kurdish law-makers to outlaw it, and the scorn of conservative societies outside the north who look down on the Kurds‘ ways.
Nye studier kan imidlertid indikere en nedgang i praksisen.
Recent studies, including an Iraqi human rights ministry survey conducted last year, show that up to 23% of Iraqi Kurdish girls under 13 have undergone female genital mutilation. However, the report also reveals the figure is sharply higher among girls aged 14 to 18 (45%), suggesting an apparent recent shift in attitudes.
Slowly, mothers in Rania and, in some cases, the sheikhs who offer religious authority for the practice, are beginning to reassess their views. A key reason for this is the palpable harm that has been done to girls like Jiana.
There is evidence in Rania that comprehensive slicing of a girl’s genitals has been commonplace.
Others in the village say they have had no problem with the tradition. The Otthman family’s six daughters have all been attended to by Moustafa. «She came here with a ball of cotton and a razor,» said the girls’ mother, Basra Sayed.
«I believe that this is prescribed by Islamic tradition and should be done to both boys and girls,» she said. «The difference in our society has been that for the boys we get a doctor to do it, and for the girls we get a midwife.
Kurderne følger shafilovskolen, som påbyr lemlesting. Dette gjør selvsagt arbeidet mot kjønnslemlestelse ekstra vanskelig.
The best hope of eradicating female genital mutilation as a convention in the Kurdish north appears to rest with Muslim clerics. On that front, the prognosis appears mixed.
«We have seen some clerics prepared to accept that this is not sanctioned by religion,» said the director of Asuda’s Suleimaneya office, Khanim Latif. «But there are others who still say strongly that it is.»
Throughout Rania, there is a sense that more people than ever before are looking disapprovingly at the practice and, by extension, their society.
People here seem ready to accept change, but only if it is spelt out wholeheartedly by the clerics they have listened to for generations.
«We want the clerics to say, stop doing this,» said Jian’s mother. «We are waiting for this and the time is right to do it.»
The ageing midwife up the road also seemed willing to accept change.
«If a sheikh said today to stop this, I would stop it today,» she said, dropping the razor blade and cotton wool into her bowl.
Her voice trailing away, she added: «This has never hurt anyone, but if it could … I don’t want to be the one responsible.»
Det er ikke forbudt å lemleste jentebarn i kurdiske Irak. For Norges del kan man vel formulere seg ganske treffsikkert slik: det er forbudt, men sjansene for at loven får konsekvenser, er like liten som sjansen til å vinne i Lotto.
At Norge ikke klarer, evner eller våger å beskytte jenter mot dette barbariet, er egentlig så ufattelig at det er vanskelig å klare å ta innover seg. Personlig ser jeg frem til den dagen da myndighetene får erstatningssaker på bordet, og størrelsen på erstatningsbeløpet skal vurderes: selve det brutale overgrepet, (typisk) tap av klitoris, ødelagt seksualliv, og helseplager i underlivet generelt og også gjerne mentale plager. Det er godt vi fremdeles har milliarder av kroner på ”oljeboka”…