Rita Karlsen, HRS
Ifølge Klassekampens gjennomgang blir stortingskandidater med utenlandske navn strøket i tusentall fra valglistene.
Partiene som skiller seg ut skal være Ap, FrP, H og SV. Kandidatene som fremheves i denne sammenheng er Khalid Mahmood (Ap), Balasingham Yogorajah (Ap), Mazyar Khesvari (FrP), Ombir Singh Upadhyay (FrP), Afshan Rafiq (H) og Akhtar Chaudhry (SV). Samme tendens skal ikke være å finne hos partiene KrF, Venstre og Rødt.
Tydeligst er denne trenden i Arbeiderpartiet og Frp. Alle Aps fem innvandrerkandidater er strøket på over tusen lister. Selv ikke Balasingham Yogorajah, som i utgangspunktet sto på tredje siste plass på lista, slipper unna. Til og med han er strøket 1172 ganger.
Enda tydeligere er bildet i Frp. Fremskrittspartiet har bare to innvandrere på sin liste, men både Mazyar Khesvari og Ombir Singh Upadhyay er strøket over tusen ganger. Det er nesten dobbelt så mange strykninger som tredjemann på lista.
( … ) I Høyre er Afshan Rafiq strøket nesten fjorten hundre ganger. Foruten de tre toppkandidatene er det innvandrerkandidatene som blir strøket mest også på SVs lister. Aller hyppigst strykes Akhtar Chaudhry, med 588 strykninger. Til gjengjeld har innvandrerkandidatene ofte mange renummereringer, noe som kan tyde på at mange også flytter dem opp på listene.
Utfordringen er derimot at strykninger og renummeringer i seg selv sier lite. Hvem er det som stryker og renummerer hvem? Klassekampens fremstilling gir et intuitivt og ensidig bilde av at ”hvite” stryker innvandrere, og at innvandrere renummerer ”sine egne”. Denne fremstillingen bidrar ikke minst Aps Khalid Mahmood med:
– Dette har jeg erfart helt siden jeg stilte til valg til bystyret for første gang i 1983. Vi som er innvandrere blir strøket ikke på grunn av noe vi gjør, men på grunn av noe vi er, sier Khalid Mahmood når Klassekampen presenterer ham med tallene fra fjorårets valg.
Mahmood mener det er trist at denne type problemer ikke får større oppmerksomhet i media.
– I stedet setter man kritisk søkelys på kampanjene innvandrerpolitikere driver for å få sine egne til å kumulere dem oppover på listene, sier Mahmood.
Han tror politikere med innvandrerbakgrunn må være enda mer tykkhuda enn vanlige politikere.
– Det er veldig krevende å være politiker med innvandrerbakgrunn. Det handler ikke bare om å bli valgt, men også om å nå opp i partiene. Vi må innse at innvandrerpolitikere aldri får ta hele kaka, men må ta til takke med smulene, mener Ap-politikeren.
Mahmood mener dette viser hvor viktig det er for kandidater med innvandrerbakgrunn å ha stor oppslutning i sine egne miljøer.
– Hvis innvandrerpolitikerne ikke hadde den støtten og populariteten vi har blant våre egne, ville vi hatt ganske blendahvite kommunestyrer i Norge. Mangler man sterk støtte i innvandrermiljøene, faller man også ut av listen, sier han.
Nå har vel flere offentlige disputter og forsøk på å etablere ”innvandrerpartier” vist at det slett ikke eksisterer noe enhetlig innvandrergruppe, heller tvert om. Men Mahmood presenterer et bilde som skulle tilsi at ”innvandrere støtter innvandrere” – altså uavhengig av hva de gjør, men på grunn av noe de er. Dette er godt eksempel på vi-de-tenkning som har neppe særlig rot i virkeligheten. Mahmood blir heller ikke avkrevd hva han mener er smuler og hva som er kaka, men la oss anta at det handler om makt. Men i så fall kan det stilles spørsmål ved om det vil være rettferdig om for eksempel noen med pakistansk opprinnelse fikk forfordelt makt på bekostning av noen med polsk, irakisk, tysk, indisk eller svensk bakgrunn?
Vi-de-tenkningen slår også gjennom i forhold til mobiliseringer hos ”sine egne”, og det er kanskje derfor flere reager på slike kampanjer. Kanskje flertallet ønsker nasjonale partier som har nasjonale interesser i fokus og ikke spesielle forhold knyttet til etnisk opphav? Derfor er man heller ikke spesielt interessert i kampanjer som stimulerer til kumuleringer av innvandrere eller å endre valgloven, slik Mahmood ønsker seg:
Bystyrepolitikeren avviser at det kan være aktuelt med en kampanje rettet spesielt mot å kumulere fram innvandrere. I stedet håper han på endringer i valgloven.
– Det ville vært bedre om det bare var lov med positiv markering gjennom for eksempel kumuleringer. Nå som man har gjeninnført strykninger må innvandrere være forberedt på å bli strøket i hopetall, sier han.
2120 strykninger til tross, Mahmood nekter å gi opp.
– Vi kan ikke miste troa. Forhåpentligvis kan jeg og andre bidra til å bane vei, og gjøre det lettere for dem som kommer etter oss, sier han.
Selvsagt skal en ikke avvise at ”innvandrerpolitikere” (hvilket i seg selv er et avskyelig begrep) blir strøket eller renummerert i egenskap av navn eller opphav, men det vil i så fall slå begge veier – og dermed er vi like langt. Interessant har det også vært å vite hvordan situasjonen er for samtlige såkalte ”innvandrerpolitikere”, for eksempel stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap). Vi husker jo alle kampanjen hun ble utsatt for – på urdu – for at hun ikke skulle komme seg på Stortinget. Men det klarte de heldigvis ikke, og det er vi glad for.