Rita Karlsen, HRS
EUs regler og praksis er nedfelt i den såkalte Dublin-konvensjonen som tilsier at asylsøkere skal få behandlet sin asylsøknad i det landet de først søker asyl i. Dette har medført at geografisk nærhet til land som mange reiser fra, er blitt sterkt belastet med asylsøkere. Samtidig har land som ligger langt mot nord, som Norge, kunne returnere asylsøkere til førstegangslandet.
Belastende land har således måtte forholde seg til langt flere asylsøkere, hvilket er en økonomisk belastning. En skal vel heller ikke ha stor fantasi for å skjønne at jo flere saker, jo flere sjanser for feilbehandling.
Når så Hellas sin økonomi har kollapset tilsier det seg selv at også asylsystemet blir skadelidende. Derimot er det noe forunderlig ved kun å rette søkelyset på asylinstituttet. Som kjent er ikke alle asylsøkere like villig til å bidra til mest mulig effektiv saksbehandlingen, da de ikke kan eller vil identifisere seg.
Likevel skal den enkelte sikres en rettferdig og grundig saksbehandling. Uten ressurser vil dette ikke kunne opprettholdes. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg har da også grepet inn i flere saker og blokkert for utvisninger, nylig i Danmark av tre utviste asylsøkere som skulle hatt behandlet sakene sine i nettopp Hellas.
Ifølge danske Informationen fikk Hellas i fjor 20.000 asylsøkere, men har kun kapasitet til å innkvartere 811 personer. I 2008 skal Hellas ha behandlet 30.195 asylsøknader. Det skal også være meldt om vilkårlige fengslinger, politivold og manglende adgang tolker og advokater.
– Grækenland har et asylsystem, der i praksis ikke fungerer. Det er dybt mangelfuldt, og mange ender med at blive udvist uden en reel behandling, sier Thomas Gammeltoft-Hansen, som forsker i EUs asylpolitikk ved Dansk Institut for Internationale Studier.
Samtidig som ulike land har ulike økonomiske rammer i saksbehandlingen, har også de ulike landene ulike premisser for opphold. Ifølge Dublin-konvensjonen skal systemet bygge på likebehandling og en rekke minimumsstandarder uansett hvilket medlemsland asylsøkeren får sin sak vurdert. Praksis avdekker noe annet, og anerkjennelsesprosenten skal ifølge Informationen variere voldsomt fra land til land. For eksempel skal 93 prosent av asylsøkerne fra Somalia anerkjennes i Tyskland, mot Spanias syv prosent og Hellas sine null prosent.
Lignende mønstre kan konstateres for irakere, iranere og afghanere, og ifølge Bjarte Vandvik, generalsekretær i den europeiske samling av flyktningorganisasjonene ECRE, skal EMDs beslutning om å stoppe for tilbakesendelser til Hellas ses i sammenheng med dette. Det er med andre ord en juridisk kritikk av Dublin-konvensjonens praksis.
Et nytt system skal ha vært diskutert i EU i årevis, men landene er ikke kommet særlig langt. De sydlige land har vært meget kritisk overfor det store ansvaret de er pålagt, mens de land som ligger lengre vekk fra de ytre grenser ikke har ønsket å påta seg mer ansvar.
I Norge mottas de nye signalene fra EMD med skepsis. Justisminister Knut Storberget (Ap) frykter at asylstrømmen til Norge kan øke kraftig, med en tre- til firedobling. Storberget ønsker derfor en ny og bedre avtale for Europa raskt:
– Vi trenger en større grad av ansvarsfordeling i Europa for å ta vare på alle de som søker asyl her, sier Storberget til NRK.
Petter Eide i Norsk Folkehjelp sier til NRK at han håper Dublin-konvensjonen bryter sammen så raskt som mulig, slik at en ny avtale kan sikre likebehandling:
– Slik er det ikke med dagens avtale. Dermed er det egentlig ønskelig at Dublin-avtalen klapper sammen, mener han.
– Da er man nødt til å lage en ny avtale, en som gjør at land som Hellas og Italia får tilstrekkelige ressurser og blir satt under press, slik at de behandler asylsøkere på en ordentlig måte, sier generalsekretær Petter Eide.
Men det er også andre momenter med dette, hvilket ikke minst henger sammen med EUs pengebruk. For eksempel er budsjettet til European External Action Service (EEAS) på over 50 milliarder kroner – hvilket ikke imponerer Melanie Phillips (tips Snaphanen.dk).
Samtidig har EU utvist en holdning til innvandring som ikke alle medlemslandene støtter. I 2007 bekymret det EU at Europa har et underskudd på utdannet arbeidskraft, mens det viser seg at unionen i praksis er populær for asylsøkere og fattige arbeidssøkende uten utdanning. Statistikk viser at EU er mindre populær blant høytutdannede arbeidssøkere enn både USA og Australia. EU-kommisjonen har derfor ønsket å tilrettelegge for utdannede arbeidsinnvandrere og har foreslo i denne sammenheng en såkalt blåkort-ordning, etter modell fra USA. Det vil si å gi arbeids- og oppholdstillatelse til utdannede asylsøkere fra land utenfor EU og EØS-området. Flere uttrykte skepsis til en slik ordning. Ikke minst Tyskland, som ikke synes det er nødvendig med en egen plan for å gjøre EU mer attraktiv for innvandrere med utdannelse. Det ble hevdet at disse bare kunne hentes i Tyskland, som alene hadde 3,5 millioner arbeidsløse. Heller ikke Østerrike, Storbritannia og Spania jublet over forslaget.
Slik sett har det over tid vært bred enighet i EU om en mer harmonisert politikk når det gjelder innvandring, men det er ikke enighet om hvordan denne skal være.
Det eneste vi vet er at en harmonisering av asyl- og innvandringspolitikken i EU vil koste penger. Disse pengene bør i første omgang hentes fra EU-systemet selv, ved kraftige omorganiseringer.