Hege Storhaug, HRS
· Danmark 2009: 431 anmeldte voldtekter. Sverige 2009: 5 937 voldtekter. En annen verden. ”Sverige er et land som målbevisst arbeider for å oppløse seg selv som nasjon.”
· Statistikk som levner ingen tvil: unge ikke-vestlige (muslimer) er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikk.
· Unge muslimer født i Europa er langt mer radikaliserte enn sine foreldre. Endog på universitetene, som i Storbritannia.
· Europeiske storbyer der den innfødte befolkningen blir i mindretall innen få år. Demografien tikker jevnt og trutt, nærmest som en naturlov, mot et muslimsk flertall i Europa i dette århundret.
· Sexismen i islam som parkerer muslmske jenter og kvinner på samfunnets sidelinje.
· Et ettergivende, selvfornektende og fryktsomt Europa som ikke våger å løfte frem verdiene sine med stolthet. Den erobrende islam møter knapt motstand.
”Vi må ta et oppgjør med islam. Men det må aldri skje på bekostning av muslimer i sin alminnelighet.” Karen Jespersen og Ralf Pittelkow lever til gangs opp til sitt krystallklare budskap i Islams magt. Europas nye virkelighed. Det handler om et oppgjør med en ideologi – et verdisett – som forringer menneskers liv, som forringer samfunnene. Muslimer som kun ønsker å dyrke sin tro privat i et liberalt samfunn må være med på laget mot mørkekreftene: ”De må ses som partnere i oppgjøret med den erobrende islam.” Et islam der ”Allahs makt er uinnskrenket og hans ord er loven”. Og dermed også et helt nødvendig oppgjør med det forkvaklede æresbegrepet, med klan – og stammementaliteten, som forvitrer våre samfunns grunnverdier, ikke minst om likeverd og likestilling.
Jeg kjenner Jespersen og Pittelkow personlig. Derfor skal ikke dette leses som en uhildet anmeldelse, men mer som en oppsummering av innholdet og et overordnet blikk fra mitt perspektiv.
Jeg skal først ærlig innrømme at for meg var det største spenningsmomentet da jeg åpnet boken om forfatterne ville ta et oppgjør med islam i seg selv, eller holde fast ved begrepet islamisme, altså politisert islam, slik de gjorde i suksessboken Islamister og naivister (2006). Jeg mer enn aner at oppgjøret med islam i seg selv er tatt:
”Islamismen er i pakt med den opprinnelige islam, som den er formulert av profeten Muhammed i Koranen og hadith. Som vi har anført vrimler det her med buskaper om å beseire de vantro for å skape et samfunn som følger sharia. Vanligvis deler muslimske lærde og imamer da også den islamistiske tankegangen om at islam skal søke makt overalt for å gjennomføre shariaen. I Danmark eller det øvrige Europa hører man heller nesten aldri en imam ta avstand til islamismens synspunkt. (Derimot er det mange som kritiserer den voldelige utgaven av terrorisme.)
Det er viktig å ha for seg at islamismen ikke er en forvrengning av den sanne islam. Den tar den opprinnelige islam ganske bokstavelig, derfor kaller man den også fundamentalistisk. Fundamentalismen er radikal fordi den opprinnelige islam er radikal sett med europeiske øyner. Islamistene sier grunnleggende det samme som profeten Muhammed. I den forstand er det ikke forskjell på islamismen og islam.
(…)
Hvorfor snakker vi så overhodet om islamisme i stedet for bare å kalle det hele for islam? Fordi det i praksis er en hel del muslimer som dyrker andre utgaver av islam enn den radikale, maktorienterte versjonen som islamister står for.”
Kloke ord som gir mening.
Samtidig gjøres det krystallklart hvilken islam som er i vinden; den radikale utgaven, noe som belegges tungt med internasjonale studier som, hvis man orker å ta innover seg disse fakta, kan ta nattesøvnen fra endog mangeårige islamskeptikere. Som at majoriteten (40 prosent) av britiskmuslimske universitetsstudenter ”sterkt eller rimelig meget støtter at sharialovgivning blir en del av britisk lovgivning – kun 37 prosent er imot”, som vitner om hva HRS i en årrekke har forfektet: udannelse er langt fra en håndfast indikator på integrering. I tillegg mener en tredjedel at å drepe i religionens navn ”under visse omstendigheter kan rettferdiggjøres”. Mens i Tyskland er 40 prosent av den muslimske befolkningen på et sted mellom 3,5 – 4,2 millioner preget av ”fundamentale holdninger”. Holdningene ”forbinder en sterk tro, en avgjørende rolle for religionen i hverdagen og en sterk oppmerksomhet rundt religiøse regler og ritualer med en tendens til å distansere seg fra de muslimer som ikke har den samme innstillingen, og en tilbøyelighet generelt til å fremheve islam og nedvurdere vestlige, kristelige kulturer”. 80 prosent av skoleeleven betrakter Koranen som Guds sanne åpenbaring, og over halvparten mener at de som vil modernisere islam ødelegger den sanne læren.
Bare for å nevne noe av det vell av dokumentasjon på radikaliserte holdninger blant særlig unge europeiske muslimer som legges frem. Bokens advarsel er krystallklar: Kombinasjonen av den sterke veksten i den muslimske befolkningen og radikaliseringen av de unge vitner om at Europa står overfor enorme integrasjonsproblemer: ”Blant beslutningstakere og meningsdannere har det vært en utbredt tendens til å lukke øynene for problemenes omfang. For hvert år som går med bortforklaringer og halvhjertede initiativ mister tanken om integrering mer og mer troverdighet, og i stedet fremstår et bilde av et samfunn i oppløsning.”
Jespersen og Pittelkow understreker også det faktum som norske journalister generelt ikke ser ut til å ha ”oppdaget”: langt de fleste muslimske talspersoner som ”formulerer seg på islams vegne” i Europa, er islamister. Hvorfor går journalister og politikere på limpinnen og definerer dem som moderate? Fordi de lar seg lure av det ytre og språkbruk: ”Hvis de (islamistene, min merknad) ikke åpenlyst lager ballade, hvis deres påkledning og adferd er nydelig, og hvis de sørger for å snakke om ’dialog’ og ’pluralisme’ og den slags, som europeere gjerne vil høre, har de gode sjanser for å oppnå denne statusen som moderate.” Et faktum vi også har påpekt blant annet i forbindelse med Aftenpostens omfavnelse av ”den moderate” Tariq Ramadan.
Man forstår ikke at for en liberal muslim er islam en tro, ikke en makt. Mens mellom islamistene og de liberale befinner det seg en stor og bredt sammensatt gruppe, de ”ukritiske hverdagsmuslimene”. De som ikke stiller spørsmål ved grunnelementene i islam. De som ofte også kontrollerer kvinnene sine i høy grad, og som til tross for at de ikke er opptatt av politisk islam ofte distanserer seg fra ikke-muslimer, mener forfatterne. Selv vil jeg legge til at frykten som er grunnelementet i æreskulturen, og derav konformiteten, det vil si frykten for utstøtelse og represalier, også er et vesentlig moment for å forstå de så mange ukritiske hverdagsmuslimene. Det vesentlige er dog dette, som forfatterne understreker, og som går i grunnkjernen på utfordringen Europa står midt i: Det store og helt avgjørende spørsmålet i forhold til islam og integrering i fremtidens Europa er i hvilket omfang de ukritiske hverdagsmuslimer vil bevege seg i retning av islamistenes budskap.
Det urovekkende er at flere og flere muslimer beveger seg mentalt bort fra Europa parallelt med at Europa fornekter sine verdier. Som ytterligere setter fart i den negative spiralen: unge muslimer får styrket forakten for det europeiske verdigrunnlaget. Her er Europas store utfordring:
”Forutsetningen for at man kan holde fast ved verdiene sine er at man er dem bevisst og føler stolthet ved dem. Her ligger dypest sett Europas problem: Selvbevisstheten og kampånden mangler.”
Bevisstheten og kampånden kan man til gangs understreke at Jespersen og Pittelkow har. Undertonen jeg nærer er imidlertid preget av pessimisme.
Disse ordene er skrevet etter å ha lest fem av til sammen 13 kapitler – og det uten å gå nærmere inn i kapitlet om en av islams dystreste sider: ”Kontrollen med kvinnene,” et tema som jeg vil påstå er meget godt dekket på rights.no i årenes løp.
I denne første kommentaren/oppsummeringen, kan det slås fast at Islams makt er et glødende forsvar for friheten og det brede folkelige fellesskapet som har preget Europa, en frihet og et fellesskap som har forvitret langt raskere enn majoriteten av Norge og Europas politikere har forstått. Boken blir et viktig referanseverk for alle som engasjerer seg i debatten om Europas fremtid etter islams oppseiling på kontinentet.
Islams magt. Europas nye virkelighed, Jyllands-Postens Forlag, 288 sider. http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8776922324