Rita Karlsen, HRS
Det er ikke lett å bli klok på partiet Høyre. Med Høyre i posisjon fikk Høyres leder og daværende statsråd, Erna Solberg, ufortjent tittelen Jern-Erna. Tittelen indikerte at hun med jernhånd styrte innvandrings- og integreringspolitikken, som var langt fra realitetene. For Erna ville gjerne begrense innvandringen av flyktninger og til dels asylsøkere, men for øvrig ville hun ha fri flyt. Flyktningkvoten ble i hennes styringstid nærmest halvert, fra om lag 1500 til 800, og reglene for asylsøkerne noe innskjerpet. Men ut over det klarte ikke Erna å overskue konsekvensene av politikken hun forvaltet.
Erna er nemlig godt oppdratt i Høyres tankegods, og har således en lei tendens til å tenke ensidig i penger. Utfordringen for Høyre er at det økonomiske perspektivet fullstendig har overskygget verdiperspektivet. Derfor har da også Høyre hatt store problemer med å forholde seg til menneskene som kommer til landet – og ditto problemer med å forholde seg til menneskene som allerede er i landet. Hvis de da ikke har kunnet vurdere de samme menneskene i et økonomisk perspektiv. Jeg glemmer for eksempel aldri en samtale vi hadde med statsråd Erna der vi tok opp problematikken med norske barn som holdes over lengre tid i foreldrenes opprinnelsesland. Vi fortalte om barn (med norsk pass) som vi møtte på skoler i Pakistan, der barnas hverdag var å lære koranen og realfag med kadaverdisiplin. Erna hørte imidlertid bare realfag, og mente således at det var fint at disse barna ble dyktige realister – som mangelvare i Norge.
Høyres argumenter har akselerert rundt det globaliserte samfunn, det flerkulturelle samfunn, parallelle samfunn, annerledeshet, såkalte positive særordninger, brobygging, arbeidskraft og personlig frihet. Men Høyre har i liten grad sagt noe om hva de ønsker for nasjonen Norge i et innvandrings- og integreringsperspektiv. Derfor har de da også stort sett markert seg ved å være uenige i forslag som har til hensikt for eksempel å forhindre tvangsekteskap, stoppe kjønnslemlestelse, forebygge gettofisering eller få fart på integreringen. Derimot er ikke Høyres negative holdning til forslagene kompensert med andre forslag, ut over ulne begreper som informasjon, dialog og forebygging. Høyre har heller aldri, så langt meg bekjent, sagt noe om sammenhengen mellom innvandring, type innvandring, og integrering.
I februar 2007 tok HRS opp denne problematikken med Høyre, da på et såkalt ideologiseminar hos Oslo Høyre. Vi håpet at Høyre kunne innse at deres frihetsidealer og liberalisme var ofret grunnet omfavnelse av den multikulturelle ideologien.
Høyre våknet ikke da, men siden kan det være at Høyre har innsett at de ikke lenger kan fortie at innvandringen også medfører utfordringer – i et verdimessig perspektiv – som vi verken kan betale oss ut av eller tjene inn. I alle fall er dagens innlegg i Dagsavisen av Tobjørn Røe Isaksen nye toner fra Høyre – der det mest oppsiktsvekkende er at Røe Isaksen hevder at Norge ikke er et flerkulturelt samfunn. HRS påstod det samme i 2003, hvilket vi den gang fryktet kunne utløse en hekseprosess. For som vi den gang sa: ”For knapt noen kuer er helligere i innvandringsdebatten enn ideen om det flerkulturelle samfunn. Og knapt noen begreper er derfor mer tabubelagt enn assimilering.” Vi fikk for øvrig rett – det utløste en hekseprosess, som vi siden har måtte leve med. Men vi ser også at vi hadde rett i våre vurderinger. For nå synes det å være tverrpolitisk enighet om at prinsippene som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet går vi ikke på akkord med. Altså snakker vi om assimilering av grunnleggende verdier. Skal vi tro Høyres Røe Isaksen er verdiperspektivet også noe som bør testes:
Noen kommer til Norge for å få midlertidig beskyttelse, som flyktninger, og skal etter det tilbake til sine hjemland. Men for mange blir oppholdet i Norge permanent, og det er naturlig at de etter hvert blir statsborgere. Vi kan ta utgangspunkt i to måter å se statsborgerskap på:
Den første er som en rent juridisk affære. Som statsborger får man et pass, samt en del rettigheter og plikter som følger med statsborgerskapet.
Den andre er som en inntreden i et fellesskap. Som statsborger blir du norsk, ikke bare i rent juridisk forstand, men også kulturelt. Det er vår måte å ønske deg velkommen inn i det store, norske fellesskapet på, vårt Gemein-schaft.
Nettopp denne siste innfallsvinkelen taler for både statsborgerskapstest og opptaksseremonier, ikke for å lage ekstra barrierer for å slippe folk inn, men for å lage en tydelig markering av hva en inntreden i det norske faktisk betyr. Det krever noe av deg, samtidig krever det noe av oss. Det betyr en utvidelse av hva det betyr å være norsk – ikke lenger en etnisitet, men et medborgerskap.
Det er noen klare begrensninger på hva en statsborgertest vil bidra til, og det er overdrevet å tro at en slik test vil gjøre noen «norske» i seg selv. Verken en språktest eller spørsmål kan formidle eller forklare den norske folkesjela, men det er et stykke på vei.
Norge er ikke et flerkulturelt samfunn, men vi er et samfunn hvor stadig flere forholder seg til flere kulturer. Like fullt er utgangspunktet vårt – den felles rammen – fortsatt knyttet til norsk majoritetskultur. Men heller ikke den rammen er skrevet i sten, kulturer kan ikke leve gjennom å oppbevares på Norgesglass.
Fellesskapet er dynamisk, og når flere ønskes velkommen inn vil det på sikt endre seg. En av endringene er vår forståelse av hva det vil si å være en del av det norske fellesskapet. Vi må gå fra et etnisk basert samfunn til et medborger-samfunn.
Røe Isaksen synes å ha skjønt at et flerkulturelt samfunn ikke er medborger-samfunn, men et segregert samfunn. Har Høyre skjønt det?