Rita Karlsen, HRS
For oss som har levd noen år og har vært innom ulike profesjonelle miljøer (yrkesroller), har vi lært én sentral ting: Vil en posisjonere seg i det aktuelle miljøet gjelder det å få, pleie og bevare kontakt med de riktige maktmenneskene i det aktuelle miljøet. Er man i utakt med (de gjerne uutalte) spillereglene kan det raskt gå den veien høna sparker, det sørger et konformt nettverk for.
Dette konforme nettverket besitter makta, styrt av noen få maktmennesker, gjerne utgått av toppledelsen med mellomledere som de mest aktive utøverne (det er ofte derfor de besitter mellomlederstillinger) og dermed får en (arbeids)miljøet til å gå i takt. På grasrota smiskes og diskes det opp for makta på alle tenkelige og utenkelige måter.
Noe av det verste er populære toppledere. Både å besitte en toppstilling og være populær gir dobbelt opp av makt. For andre kan det være særdeles skremmende, som om man ser fremveksten av et diktatur. Hvis nå disse topplederne i tillegg omgir seg med andre maktmennesker, som de som regel gjør, kan opplevelsen av selv å være ubetydelig gripe om seg. Andres (vellykkede) status kan bevitne ens egen tilkortkommethet.
Valget kan oppfattes som om å bestå av a) gjøre det en kan for å bli del av maktnettverket, b) gjøre det en kan for å frata lederen av nettverket sin suverene makt eller c) gå sine egne veier.
Velkommen til Norge 2010. Her er det ikke plass for noe alternativ c. Den/de som går sine egne veier skal få vite at slikt finner ikke det konforme Norge seg i.
La oss klargjøre tankegangen med et eksempel:
En person, la oss kalle henne Rita, tilhører kategori c. Hun går gjerne sine egne veier, vel vitende om at hun irriterer det konforme nettverket, men hun skremmer dem ikke: Det er tross alt dem som besitter makta. Ikke er denne Rita særlig interessert i å frata maktmennesker deres makt heller, men hun går slett ikke av veien for å utfordre deres maktposisjon.
Men Rita har ett stort problem; alle de andre som tilhører kategori c oppfører seg på akkurat samme måte. For å si det kort; de som går sine egen veier, går sjelden i takt. Derfor klarer de heller ikke å organisere seg og dermed vil de forbli enslige svaler. Ofte betegnes de som kontroversielle. Gjett av hvem?
Jonas Gahr Støre er ikke kontroversiell. Noe det er det fullt mulig å prøve å gjøre noe med (strategi b). Utenriksminister – og kanskje fremtidig statsminister – Gahr Støres private 50-årslag, som jeg også antar Gahr Støre betaler selv (fyren er jo i tillegg formuende, hvor irriterende er ikke det?), har kronprinsparet – det fremtidige kongeparet – på sin gjesteliste. ”Nyheten” ble mottatt med forferdelse; ser ikke maktmennesket Gahr Støre at privat omgang med kronprinsparet kan få fremtidige problemer? Skjønner han ikke at han er med på å politisere kongehuset? Dertil; hvordan kan en 50-åring tillate seg å omtale seg som venn med et så ungt par? Det er, for å si det med Christian Tybring-Gjedde (FrP) sine ord, tross alt ikke venner fra ungdomskolen vi snakker om.
Andre har prøvd å klargjøre problemet ved å sammenligne Gahr Støre invitasjon av kronprinsparet med at kronprinsesse Mette-Marit ble venninne med Siv Jensen (FrP). Hvor forkastelig ville ikke det vært? Vi har endog blitt fortalt (gårsdagens Dagsnytt 18 av VGs Mosveen) at det ville ”alle ha skjønt”. For ikke bare er kongehusets medlemmer begynt å pleie kontakt med journalister, de er i tillegg begynt å omgås politikere. Vel og merke Arbeiderpartipolitikere – som er det nærmeste vi kommer aristokrati i Norge (samme Dagsnytt 18).
Som om ikke dette var nok: Gahr Støre kom ut av skapet på 50-årsdagen. Han bekjente seg som kristen. Dermed kunne vi oppleve nye kreative koblinger, idet Gahr Støre med kone var sammen med kronprinsparet på deres pilgrimsferd i sommer. Gahr Støre har fortalt at hans kristne ståsted ga et fellesskap med kronprinsesse Mette-Marit. Det har gitt noen ”bilder i hodet” om Gahr Støre og Mette-Marit som ber sammen (det samme Dagsnytt 18, den samme Mosveen).
Ingen tvil om at småligheten kommer i de mest oppfinnsomme innpakninger.
Gahr Støre vet hva han gjør. Maktmennesker av hans kaliber vet hva roller og posisjoner er – og de vet hvordan de skal beholde, eventuelt utvide, sin makt. Når han velger venner gjør han det i besittelse av alle sine roller, og han er bevisst sine roller, og han tar (konformt) ansvar i de ulike rollene. Derfor er det ikke invitasjonen av kronprinsparet som er nyheten, men (det antakelige, vi kjenner jo ikke hele gjestelisten) fraværet av noen ”kontroversielle”. Men det igjen ville ikke være noen nyhet. Konformiteten lever som kjent svært godt i media.
For øvrig bærer kritikken av invitasjonen av kronprinsparet noe annet smålig med seg – at kronprinsparet ikke skjønner sitt eget beste. At de ikke evner å tenke selv. Som om kronprins Haakons arvede posisjon fratar han evnen til å utvikle evner. Som et ”annet bevis” på dette er det blitt vist til at Haakon sa ja til å sitte i Giskes næringsutvalg. Men kanskje vi (Norge) gikk glipp av noe da Haakon, etter betydelig mediepress, trakk seg? Det får så være, roller skal være roller, spilleregler er spilleregler, de bør verken diskuteres eller utvikles.
Alle vi som ikke er invitert i Gahr Støres 50-årsdag får bare bite i det sure eplet. Men Gahr Støre kan være trygg på at kritikken kommer fra dem som ikke er nok vellykket i a-kategorien som velger b-strategien. Altså de Gahr Støre allerede har i sin hule hånd.
Hadde jeg vært Mette-Marit hadde jeg for øvrig bedt Siv på lunsj. Og betalt det selv.
Men det er kanskje tryggest om vi fortsetter i samme tralten? Venstre om! Ett-to. Det minner meg om noe annet som må betraktes som svært konformt i dette landet; innvandrings- og integreringspolitikken. Også der er konformitetspresset sterkt, der en av de fremste representantene for konformiteten nettopp heter Jonas Gahr Støre. Dog med den forskjellen at da tilegnes han heltestatus for sin dialoug.