Hege Storhaug, HRS
En norsk lege med ekspertise på misdannelser hos barn grunnet inngifte, jobbet særlig på 1990-tallet tett på pakistanske familier i Oslo med skadede barn. Han fortalte meg om en familie der alle fem barna var født med alvorlige skader. Men hvordan få ekteparet til å forstå koblingen mellom dem som søskenbarn og barna med misdannelser? En dag opplevde han at budskapet hadde gått hjem: de forstod. Da ekteparet forlot kontoret hans snudde ektemannen seg dog i døren og sa: barna ble syke fordi månen stod i ne, konkluderte han. I dag er nok kunnskapen noe bedre, ikke minst hos 2.generasjon norskpakistanere. Skadene ved inngifte hos norskpakistanske barn er likevel svimlende, som det fremkommer i Aftenposten i dag. Det handler ikke minst om importen av slektninger gjennom giftermål i nå 40 år, og den tette kontakten med Pakistan der det er investert i eiendommer og annet. Man blir sittende fast i landsbyen.
For de av oss som kjenner Pakistan har ikke unngått å merke seg alle ”alternative helbrederne”. Det være seg ved ”hellige” menns gravstreder, såkalt schrein, der typisk barnløse kvinner ber om å få friske barn eller å få barn i det hele tatt. Man kan gå til en pir, en annen type kvakksalver, eller man kan oppsøke noe som er mer seriøst, en hakim (som skal ha fire års utdannelse innen alt fra urtemedisin, patologi, religion med mye mer). Eller man kan gå til en eller annen form for religiøs person som typisk gir deg en lapp (tawfiz) med noen koranskriblerier som skal puttes i vann for så å drikkes eller legges under hodeputa eller senga for å få den ønskede effekten. Etter hva jeg har blitt fortalt av norskpakistanere fås tawfiz-”helbredelse” i moskeer i Norge også. Og at norskpakistanere flittig bruker alternaive metoder i hjemlandet, fikk jeg bekreftet direkte fra ”alternativer in person” i Punjab på 90-tallet.
Vi er et ”utvalgt folk” her i Norge. Helsevesenet står parat med topp moderne, profesjonell hjelp. Som det fremkommer i Aftenposten i dag angående norskpakistanske barn med medfødte hjernesykdommer, kan ett barn trenge 15 – 30 fagfolk rundt seg. En annen verden enn Pakistan, der barn født med misdannelser/psykisk utviklingshemninger er sjeldent skue. De gjemmes ofte bort – i skam. Barn med medfødte fysiske skader ser man stort sett kun som tiggere. Noen av disse barnetiggerne har endog fått amputeret lemmer av ligaer som kidnapper barn og transporterer dem til storbyer som slaver.
At det svært ofte er forbundet med skam ved å få barn med medfødte skader, kommer også frem i Aftenposten. Det som ikke sies, er at særlig kvinner kan bli utstøtt og isolert hvis de har født et sykt barn. For det kan være smittsomt, tror folk.
I tradisjonell islam anses det som en plikt å gifte seg, og dermed også en plikt for foreldre å sørge for at barna blir gift – uansett om de kan stå på egne bein eller telle til fire. Selvsagt er det flott når en person med fysiske bistandsbehov finner kjærligheten. Men det er noe annet enn å være ledd i familieavtaler der friske giftes til i ytterste konsekvens sterkt multihandikappede personer. At Dissimilis-grunnlegger Kai Zahl ble opprørt i 2007 over at psykisk utviklingshemmede blir brukt som levende visum overfor frisk slekt i opprinnelseslandet, var på sin selvfølgelige plass. Det interessante den gang var at de klassiske norskpakistanske stemmene var tause…
Det er også taust om et annet fenomen HRS er fortalt om; at norskpakistanske kvinner tar kjønnsselektiv abort etter tre måneder i Pakistan (på private sykehus/klinikker, da abort er forbudt med lov), og at barn som er konstatert syke aborteres etter tre måneder. Vi har også hørt om barn født med misdannelser som tas med til Pakistan ”på ferie” og som aldri returnerer. De dør.
Helsevesenet har en dramatisk utfordring med misdannelser hos norskpakistanere (og blant andre nasjonaliteter også, men størst utfordring blant norskpakistanerne grunnet utbredelse av inngifte og befolkningsstørrelse). En overlege, Øivind Juris Kanavin, siteres på følgende:
– For det første er det vanskelig for mange å forstå de biologiske årsaksforholdene, noen har ikke begreper å forholde seg til. Språk er dernest et stort problem, ofte må informasjonen formidles gjennom en tolk, sier han.
– Vi er ganske direkte når vi snakker med foreldre om årsak og om at det er en ytterligere økt risiko når foreldrene er i slekt. Sykdommene inntreffer når barnet arver et defekt gen fra både mor og far. Det er 25 prosent sjanse for at et nytt barn vil få det samme, det sier vi til foreldrene,
Dette forteller om den pågående innvandringen og manglende integreringen (tolk), og indirekte at magi og religiøsitet er i front hos foreldrene: det er allahs vilje, det er svart magi, og så videre. De tar ikke lærdom av legenes klare advarsler.