Rita Karlsen, HRS
Da professor Abdullahi Ahmed An-Na’im for 20 år siden lanserte en teori for reform av sharia i boken «Toward an Islamic Reformation» trodde han at boken ville bli forbudt i enkelte muslimske land. Det ble den ikke – dessverre, som An-Na’im sier til Bergens Tidende:
– Den ble ikke forbudt, derimot ble den oversatt til fem språk og er blitt trykket i stadig nye opplag. Dessverre, må jeg nesten si, for et forbud hadde nok skapt enda mer debatt om mulighetene for reform av Sharia. Salman Rushdie ble aldri lest så mye som etter at han fikk en fatwa mot seg, sier An-Na’im, som er professor ved Emory University i Georgia i USA.
An-Na’im, som selv er muslim, mener at den tradisjonelle islamske lov sharia er på kollisjonskurs med menneskerettighetene på flere punkter. Han viser til at når det gjelder likestilling, tros- og ytringsfrihet og behandling av ikke-muslimer, er det behov for en radikal kursendring og nytolkning.
Ifølge An-Na’im er sharia et resultat av århundrer med juridiske, og derav menneskelige, tolkninger av koranen, men uten at mange muslimer setter spørsmålstegn ved disse juristenes konklusjoner.
An-Na’im peker på at koranen ofte er tvetydig, og at enkelte vers er i direkte konflikt med hverandre.
– Det går et skille mellom vers som er åpenbart før og etter profeten Muhammeds reise fra Mekka til Medina. De tidligere versene legger vekt på rettferdighet og verdighet for alle mennesker. Medina-versene, derimot, ble åpenbart under krigstilstand, og bærer preg av det. Det er i disse versene at diskrimineringen av kvinner og ikke-muslimer oppstår. Tradisjonelt har disse selvmotsigelsene blitt løst ved at de nyeste versene erstatter de tidligere. Dermed er det de mest fiendtlige versene som har dannet grunnlaget for den juridiske tradisjonen.
– Hvordan kan man tolke seg bort fra vers med klar ordlyd, som for eksempel at en mann har lov til å slå sin kone?
– Versene fra Medina bærer sterkt preg av 600-tallets politiske og sosiale kontekst, mens versene fra Mekka er universelle og henvender seg til hele menneskeheten. Forutsetningene for Medina-versene er borte fordi vi lever i en helt annen verden i dag enn folk gjorde på den arabiske halvøy på 600-tallet. Derfor mener jeg at disse versene må erstattes med det universelle budskapet fra den første tiden, altså en full reversering av den tradisjonelle metoden. Verset om at en mann kan slå sin kone reflekterer datidens normer. Jeg kan ikke akseptere dette som juridisk prinsipp, fordi det bryter med Koranens generelle beskrivelser av kvinners verdighet.
– Muhammeds ord og gjerninger er Sharias andre hovedkilde. Hvordan kan disse danne grunnlag for lovgivning når flere av Muhammeds handlinger, for eksempel flerkoneri og barnebryllup, regnes som uakseptable i dag?
– Dette er også eksempler på handlinger som gjenspeiler datidens normer. Enkelte av profetens handlinger er spesifikke for hans samtid, andre er universelle. I praksis er det ikke kontroversielt å gjøre et slikt skille. Ta for eksempel den tradisjonelle straffelovens bestemmelser om pisking og amputasjon. Det finnes over 40 stater med muslimsk flertall i verden. De har full anledning til å innføre disse straffemetodene, men det er stort sett bare Iran og Saudi-Arabia som har gjort det. De aller fleste muslimske stater forholder seg til at slike straffer er for tvetydig beskrevet i Koranen, de er grusomme, og de tilhører en annen tid.
An-Na’im har derimot ikke tro på at det nytter å styrke menneskerettighetene gjennom sekulære institusjoner som har vært i funksjon i muslimske land siden kolonitiden. Kravet om en bevisstgjøring av hvordan de århundregamle tolkningene av koranen er blitt til, knytter seg til at menneskerettighetene må ha religiøs og kulturell legitimitet. Derfor mener An-Na’im at ethvert forsøk på å etablere menneskerettigheter gjennom et sekulært system vil mislykkes.
– Norge ser på seg selv som et sekulært samfunn, men også hos dere er menneskerettighetene fundert på kristen tradisjon og legitimitet. Setter man dem opp mot religion, vil de tape.
An-Na’im forklarer derimot ikke hvorfor menneskerettigheter krever religiøs legitimitet. Det synes heller å være grunnet i et personlig behov, som for øvrig forklarer hvorfor en rekke muslimske land har sett seg nødt til å utarbeide sine egne menneskerettigheter, nedfelt i den såkalte Kairo-erklæringen. Ut fra mitt ståsted hadde det vært nødvendig å kreve nytolkning av koranen ut fra det som nettopp er menneskerettighetenes essens; det universelle uansett religion eller kultur. Men An-Na’im synes å ha klokketro på at den juridiske tolkningen går hånd i hånd med den religiøse:
– Målet for de klassiske juristene var å destillere teksten for å trekke frem den egentlige betydningen. Det kan virke som at du gjør det motsatte – at du i utgangspunktet ønsker samsvar mellom Koranen og menneskerettighetene, og tilpasser tolkningen din deretter?
– De tidlige juristene gjorde nøyaktig det samme. De valgte seg noen vers som de mente var relevante, og overså andre. Jurister som levde for flere hundre år siden hadde ingen mulighet til å forutse hva slags verden vi lever i i dag. Jeg nekter å godta at deres tolkninger er rasjonelle i all evighet. Min tolkning er rasjonell nå. Hvis versene i Koranen som beskriver fredelig sameksistens skulle være irrelevante for all fremtid, hvorfor ble de da åpenbart for Muhammed i det hele tatt?
An-Na’im er heller ikke i tvil om at en eventuell nytolkning av koranen må komme fra muslimene selv, og ”demonen” er (som vanlig) USA:
– Forandringen må skje innenfra, blant muslimer selv. Hvis noen utenfra kommer og forteller folk hvordan religionen deres bør være, vil det bare føre til motstand. Enkelte handlinger fra den ikke-muslimske verden har vært direkte ødeleggende for reformbevegelsen – for eksempel koblingen mellom menneskerettigheter og sekularisme, eller USAs mislykkede forsøk på å bombe Irak til demokrati. Det har ført til at begge deler er blitt diskreditert i den muslimske verden. USAs aggressive utenrikspolitikk har vært mer skadelig for demokratiutviklingen i muslimske land enn all verdens islamister til sammen.
På spørsmål om hva ikke-muslimske land bør gjøre, er det ifølge An-Na’im ikke mye vi bør gjøre, men kanskje mer oppsiktsvekkende: islamismen skyldes sekulære ideologier som ikke leverte varene.
– Reformatorene må få rom til å utvikle sine argumenter, og dialogen mellom ulike kulturer må stimuleres. Jeg tror reformprosessen vil skyte fart etter hvert som nye medier, som internett, blir mer utbredt. Dette er en prosess som har pågått i tiår, men utviklingen er ikke alltid like synlig. Folk som levde i Europa under reformasjonen var ikke klar over at de sto midt oppe i et avgjørende tidsskille. Slike endringer blir først synlige mange tiår senere.
– Er ikke reformprosessen du beskriver nokså marginal i forhold til fremveksten av islamisme de siste tiårene?
– Islamismen vokste frem på 1970- og 1980-tallet fordi de sekulære ideologiene, som arabisk nasjonalisme, ikke leverte varene. Men over tid har islamismen også mislykkes i å levere. Jeg tror islamismen er på retur, men mye avhenger av eksterne faktorer, som for eksempel USAs fremtidige kurs i utenrikspolitikken. Dessuten er det viktig å sette ting i perspektiv. Jeg ønsker ikke å bagatellisere at voldelige islamister gjør seg skyldig i grusomheter, men husk hvilke forbrytelser som er begått av andre massebevegelser og ideologier i vår nære fortid. Hvis vi teller ofre, kommer ikke islamismen engang i nærheten av kommunismen, kolonialismen eller nazismen. Dessuten tror jeg at islamisme og reform faktisk er to krefter som virker i samme retning. Når islamistene kommer til makten, må de forholde seg til virkeligheten i stedet for religiøse vyer. De må håndtere hverdagslige spørsmål som økonomi og utenrikspolitikk. Selvmotsigelsene deres blir avslørt når de må tilpasse seg et verdslig system. Se for eksempel på Det muslimske brorskapet i Egypt, som har gått fra terroraksjoner til demokratisk, politisk kamp i parlamentet. Dette er grunnen til at jeg ønsker at islamister kommer til makten i så mange land som mulig.
Vel, hvis vi teller ofre som An-Na’im viser til, ville det også kreve en definisjon av ofre. Kan man for eksempel si at kvinner under sharia er ofre? Jeg har vel heller ikke særlig tro på at islamister med makt vil gyve løs på en nytolkning av sharia, kanskje heller motsatt:
– Det finnes vel også eksempler på det motsatte. Regimet i Saudi-Arabia viser få tegn på svekkelse, og Taliban hadde full kontroll før USA bestemte seg for å fjerne dem.
– Saudi-Arabia er et særtilfelle på grunn av nærmest ubegrensede økonomiske ressurser og sikkerhetsgarantier fra USA. Når det gjelder Afghanistan ser vi at Taliban nyter større oppslutning etter at USA gikk til krig. Mitt poeng er at det ikke finnes noe alternativ til utvikling og reform innenfra.
– Når vil folk akseptere teorien din som grunnlag for reform?
– Mange sier at det er en god idé, men at den er for radikal. Jeg prøver å overbevise én person om gangen. Så lenge ingen har klart å tilbakevise teorien min på teologisk grunnlag, er jeg overbevist om at den vil få gjennomslag.
Jeg ble ikke overbevist. Ikke oppleves teorien som spesielt radikal heller. Jeg tror tvert om at den har et teologisk grunnlag forkledd i juridisk språkdrakt – ikke ulikt tolkninger av koranen. Dessuten kan det vel være på sin plass å minne om at nettopp reform betyr å vende tilbake til kildene.