Aftenposten 16.august 2010. Foreløpig ikke på nettet. Aftenposten har selv endret tittelen til «Ta et oppgjør med inngifte!» Den opprinnelige tittelen var altså «Så lenge skuta kan gå…?»
Så lenge skuta kan gå…?
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Service
Igjen legges det material på bordet om brutale konsekvenser av inngifte: barn født av norskpakistanske søskenbarn har 11 ganger høyere risiko for å få fremadskridende hjernesykdommer enn norske barn (Aftenposten 12.august). Tidligere material viser at barn født av inngiftede har 2-3 ganger høyere risiko for å dø i første leveår, at misdannelser som oppdages like etter fødselen er 100 prosent høyere, og at risikoen for at barn av inngiftede dør eller utvikler alvorlige kroniske lidelser senere i barneårene forventes å være ytterligere forhøyet (Stoltenberg 1997). En undersøkelse Stoltenberg refererer til fra England, viser endog at 10 prosent av barn av inngiftede ved femårsalderen enten har en alvorlig kronisk lidelse eller de er døde. I 2007 la Stoltenberg nye tall på bordet: inngifteandelen blant norskpakistanske førstegenerasjon er samlet på over 54 prosent, mens samlet inngifteandel i andregenerasjon er 46,5 prosent (15 prosent responderte ikke, inngifteandelen kan derfor være høyere).
Lidelsene på individnivå grunnet en førmoderne og umenneskelig praksis er enorme. Integreringsmessig har den ført pakistanere i Storbritannia til bunns sosialøkonomisk. Så godt som samtlige fremtredende pakistanske talspersoner i Norge har tett erfaring med tvangen i slike ekteskap. Likevel skal ikke praksisen forbys – også andregenerasjon (inkludert leger) mener det. Hvordan man kan ønske sine egne så lite vel, er i seg selv oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende er også mangelen på konsekvensetikk: hva om alle grupper i Norge fulgte samme praksis? Samfunnet vårt hadde kollapset innen en til to generasjoner.
For hva med ressursene i helsevesenet eksempelvis? Ifølge Aftenposten er det ”ikke uvanlig at 15 – 30 fagfolk er involvert rundt én pasient”.
Norskpakistanske ”ledere” og politikere bør ta et durabelig oppgjør med seg selv – ikke minst med menneskesynet, politikerne må ta til fornuften og bruke det viktigste verktøyet: lovverket, og Helseministeren bør fremskaffe tallet på ressursbruk i helsevesenet på barn som grotesk rammes av mangel på opplysningstid.