Rita Karlsen, HRS
Tilsløring av realiteter er den mest effektive metoden for ikke å få iverksatt treffsikre tiltak. Dette lider en stor gruppe norske barn under, men det er ikke legitimt å snakke om det – hvis vi da ikke kan fokuserer på hvite, etniske norsk barn og rette skytset mot barnevernet.
Men når det gjelder barn som forsvinner fra Norge, er det ikke først og fremst barnevernet som har ansvaret. Det øverste ansvaret ligger pulverisert i ulike departementer. Der har de kjent til problematikken i flere år, ikke minst som et resultat av HRS’ arbeid i 2004 som resulterte i rapporten ”Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet”.
Rapporten vakte oppsikt, men ikke først og fremst på grunn av problemstillingen som ble løftet frem, men antallet. For hvor omfattende er problemet med at norske barn har lange, og kanskje ufrivillige, opphold i utlandet?
Det visste ingen i 2004. Det vet ingen i dag. Vi skrev innledningsvis i overnevnte rapport:
Det er ikke nødvendigvis ulovlig å sende barna sine til utlandet for å gå på skole og oppfostres av andre. Spørsmålet er om dette er en ønskelig utvikling. Det synes å herske liten tvil om at svært mange meningsbærere i Norge, både av ulike fagfolk og politikere, er betenkt over utviklingen. Vi kommer ikke bort fra at dette er en bevisst handling fra foreldre/foresatte sin side, som igjen tilsier at det er viktig å klargjøre hvorfor foreldre velger dette for sine barn.
En hovedutfordring for oss har vært det nærmest totale fraværet av dokumentasjon knyttet til praksisen:
1. Ingen vet hvor mange barn som omfattes av praksisen.
2. Ingen vet hvor lange opphold det enkelte barnet har i utlandet.
3. Ingen vet hvor gamle barna i snitt er når de sendes til opprinnelseslandet.
4. Ingen vet om barna er med en forelder, med begge foreldrene, eller om barnet er alene.
5. Ingen vet hvilken skolegang/opplæring barna får, eller om de i det hele tatt får skolegang.
6. Ingen vet hvor barna bor eller hvem de bor sammen med.
7. Ingen vet hvor mange av dem som er norske statsborgere, født i Norge eller i utlandet.
8. Ingen vet hvor mange av barna som eventuelt aldri bosettes i Norge igjen.
9. Ingen kan si noe om fordeling mellom kjønnene.
10. Ingen kan si noe om hvorvidt barnet selv har ønsket eller ønsker oppholdet i utlandet.
11. Og, kanskje viktigst; ingen kan dokumentere konsekvenser praksisen har for;
a) det enkelte individet i et menneskerettslig og rettssikkerhetsmessig perspektiv,
b) det enkelte individets muligheter for å tilpasse seg det norske samfunnet ved tilbakereise,
c) det enkelte individs muligheter for å etablere seg på arbeidsmarkedet ved tilbakereise til Norge,
d) integreringen generelt av nye grupper borgere på kort og/eller lang sikt.
Omfang
Vi påpeker at praksisen med å sende barn tilbake til (foreldrenes) opprinnelsesland, ikke er en praksis som verken benyttes eller nødvendigvis støttes av alle våre innvandrere og flyktninger. Mange i Norge tar sikkert direkte avstand fra praksisen, også blant våre borgere med innvandrerbakgrunn. Det vil også være barn som går på kvalitetsmessig gode skoler i utlandet, bor sammen med kjernefamilien og som også lærer norsk.
Ut fra de erfaringene HRS har gjort, synes praksisen å ramme mange barn. Et kvalifisert anslag er at det til enhver tid kan befinne seg rundt (minimum) 5000 barn i familiens opprinnelsesland. Anslaget er i hovedsak basert på norske utenriksstasjoners erfaring. For oss synes det også som et mønster at hvis barna sendes ut av Norge, skjer dette enten når barnet ikke lenger utløser kontantstøtte, rett før det skal innskrives på skolen, eller etter et par års skolegang i Norge, for så å tilbringe store deler, kanskje resten, av oppveksten i familiens opprinnelsesland.
Begreper
I rapporten benytter vi hovedsakelig to begrep knyttet til praksisen; hjemsendelse og dumping. Med hjemsendelse menes barn som sendes til familiens opprinnelige hjemsted/opprinnelsesland for oppvekst og skolegang. Barna kan være sammen med søsken og én forelder (oftest mor), det kan være alene med én forelder, eller det kan være alene og plassert hos slektninger eller på internatskole. Barnet synes som hovedregel å være født i Norge. Oppholdet kan ha varighet fra under ett år til hele oppveksten frem til barnet er nær voksen alder. Motivene for hjemsendelse er av økonomisk og/eller verdimessig karakter (forebygge integrering i Norge og/eller sørge for at barnet viderefører familiens opprinnelige kulturelle særtrekk).
Med dumping av barn, menes at barnet er sendt tilbake til familiens hjemland/opprinnelsesland mot barnets vilje og som en reaksjon på barnets tilpasning til det norske samfunnet, eventuelt for å forebygge at barnet tilpasser seg det norske samfunnet. Disse barna synes å være i alderen rett før, under og etter puberteten. Deres foreldre er (i all hovedsak) tilbake i Norge. Barna kan også i stor grad bli utsatt for tvangsmidler, det vil si at de er helt eller delvis frihetsberøvet og/eller tvinges til skolegang av religiøs karakter. Dumping kan også være relatert direkte til tvangsgifte og/eller kjønnslemlestelse. Barna er enten lurt med på en reise, som uten deres vitende ender i familiens hjemland, de kan være forespeilet et ferieopphold i familiens hjemland og nektes så å returnere til Norge, de kan regelrett ha blitt bortført til familiens hjemland, eller de kan ha reist ”frivillig” etter press og trusler. Familiens motiv for dumping er i all hovedsak av verdimessig karakter (jf. over), men kan også være økonomisk motivert.
Offentlig søkelys
Den åpenbare manglende dokumentasjonen knyttet til praksisen, gjenspeiles, naturlig nok, i at temaet er neglisjert i den offentlige debatten. Og visa versa; så lenge det ikke har foreligget kunnskap og dokumentasjon om praksisen, har dette også ha hindret en offentlig debatt om praksisen, og derav en lav bevissthet om praksisen blant aktuelle aktører. Politisk mener vi dette har fått negative konsekvenser i form av at myndighetene i liten grad har benyttet de virkemidler som faktisk ligger i dagens lovverk. Den manglende bevisstheten har dermed også ført til mangel på utvikling av eventuelt nye (nødvendige) virkemidler.
Ståsted
Med dette har HRS også vist ståsted, i den forstand at vi mener praksisen med ”hjemsendelse” er uheldig. Praksisen med ”dumping” regner vi med at langt de fleste i Norge tar avstand til. HRS arbeider med integreringsspørsmål i et menneskerettighets perspektiv med særlig fokus på kvinner og barn. Etter fordypning i temaet ”hjemsendelse” (og dumping), kan vi ikke se annet enn at praksisen bør være uønsket og optimalt begrenset, både av personlige hensyn til barnet, hensyn til enkeltindividets muligheter til å delta som en fullverdig borger av Norge i voksen alder, av hensyn til det enkeltes rettmessige inkludering i menneskerettigheter og rettssikkerhet, og av hensyn til integreringen generelt og derav utviklingen av Norge som et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst demokrati. Vi er forberedt på at ikke alle nødvendigvis deler dette synspunktet, da kanskje spesielt ut fra et fokus på minoriteters muligheter til å videreføre kulturelle verdimessige særtrekk gjennom barna, samt at det kan bli hevdet at myndighetene vanskelig kan regulere praksisen.
Vår tilnærming
Vi fokuserer blant annet på konkrete tilfeller av ”hjemsendelse” og dumping, både gjennom case og besøk på skoler i Pakistan. Vi ser videre på gjeldene lovverk som er relatert, eller kan relateres, til ulike aspekter ved praksisene. Til slutt peker vi på hvilke virkemidler som per i dag finnes og dermed kan vurderes benyttet, og nye virkemidler som kan innføres for både å regulere praksisen og for å få en oversikt og dokumentasjon av omfang med mer.
Så kan vi i 2010 bare slå fast: I løpet av disse seks årene har det ikke skjedd noe med tanke på barnets beste. HRS’ kvalifiserte gjetning er denne: Praksisen overses fordi myndighetene vet at problemet først og fremst er tilknyttet innvandrergrupper. Da må hensynet til ikke å stigmatisere gå på bekostning av barnets beste.
Som nevnt over ble vår rapport møtt med avvisning av antallet barn denne praksisen kan omfatte. Dette passet ”kritikerne” best: Politisk fordi det ikke anses som et krav å iverksette effektive tiltak hvis dette ”bare” gjelder et fåtall barn (uten at noen vil tallfeste dette). Representanter fra innvandrergrupper, særlig med pakistansk opprinnelse, reiste bust fordi HRS nettopp hadde gjort feltarbeidet i Pakistan. De ville ikke ha på seg slike stigmatiseringer.
Men hvor kom så dette estimerte 5 000 tallet fra? Vi skrev:
Ambassaden har rimelig god oversikt over antall etniske norske i Pakistan, men liten eller ingen oversikt over antall norskpakistanere i Pakistan. Ambassaden estimerer at det til enhver tid befinner seg ett sted mellom 4000 – 5000 norske borgere i Pakistan. Av disse anslår ambassaden at 90 % er under 16 år. Men de understreker at dette er tall som er svært usikre. <etterfulgt av fotnote>
I fotnoten het det:
Ambassadepersonellet understreker flere ganger at det er svært vanskelig å gi noe ”riktig” svar på spørsmålet om antall barn med norsk statsborgerskap i Pakistan. De opererer også med en ”kort- og langsvar variant”: Kortsvaret er at de ikke kjenner til antallet. Langsvaret, som da er et estimat bl.a. ut fra passfornyelser og innskriving av barn i passet (som i 2003 var på om lag 500 ”etiketter”, dvs. innskrivelse av barn i foreldrenes pass), tilsier at det kan være rundt 4. -5.000 norske statsborgere i Pakistan til enhver tid. Disse tallene er ikke brutt ned i alder eller kjønn, og derfor er det en ny antakelse at det blant disse er en høy andel barn. Ambassaden mener at det ”riktigste” svaret er følgende: ”Det er mange barn som er norske statsborgere som befinner seg i Pakistan.”
Men ”mange barn” var ikke godt nok.
Når så problematikken er opp igjen, er det forstemmende at Loveleen Brenna, lederen av Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen – og lederen av Kvinnepanelet til barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV), som også skal gi råd om integreringen, hevder følgende:
– Hvert år er det mange barn som uteblir, uten at det er gitt gyldig fraværsårsak. Per i dag er det en masse antakelser rundt årsaker og konsekvenser. Vi ønsker oss statlige retningslinjer for hvordan skolene skal opptre. Dessuten er det uhyre viktig å kartlegge og få full oversikt over omfang og årsaker. Uten systematisk registrering kan vi ikke gripe skikkelig tak i problemet, sier leder Loveleen Brenna i Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) til NTB.
Brenna mener mangelen på oversikt fører til urettferdig stempling av foreldregrupper:– Barn som uteblir ved skolestart er blitt sett på som et typisk innvandrerproblem, men nå ser vi at dette gjelder alle samfunnsgrupper.
Ser vi at det gjelder ”alle samfunnsgrupper”? Hvor ser vi det?
I overnevnte rapport tok HRS også for seg problematikken som var avdekket med at norske (etniske) foreldre, kanskje med et allerede kritisk blikk fra barnevernet, tok med seg barna og flyttet til Spania. I denne sammenheng var det ikke antallet som ble fokusert fra media og politikere, men problemet (jf. vår omtale i kap.2.1.3 i rapporten Ute av syne, ute av sinn).
Derimot har Brenna rett i at det ikke eksisterer systematisk registrering av problematikken, noe Kunnskapsdepartementet bekrefter:
Kunnskapsdepartementet bekrefter at det verken eksisterer statistikk eller overordnede retningslinjer for hvordan ansatte i skolen skal forholde seg til ugyldig fravær fra undervisningen. Hver enkelt skole må ta affære når pultene står tomme.
For øvrig får ikke Brenna noen særlig støtte om sin påstand om at det gjelder ”alle samfunnsgrupper” ved Fjell skole i Drammen:
Ved Fjell skole i Drammen er det hvert år et titall elever som ikke møter til skolestart.– Vi har ikke blitt forelagt noen retningslinjer for hvordan det skal håndteres, men vi har våre egne rutiner, sier rektor Jan Moen.
Han har vært i skolen siden 1974, som rektor siden 2001.– Vi kontakter familiene for å se hvorfor barna ikke møter til undervisning. Vi opplyser om opplæringsplikten og om at barna deres taper mye på å ikke følge undervisningen. En sjelden gang finner vi ikke familien, og da melder vi saken videre til de rette myndigheter, sier Moen.
Mellom 70 og 80 prosent av elevene ved Fjell har minoritetsbakgrunn, og barna som uteblir tilhører ofte denne andelen.
Kortslutningen til Brenna må antas å henge sammen med at hun frykter stigmatisering mer enn å hensynta barnets beste. Til dette må også påpekes: Det er sikkert mange barn i utlandet som har det helt fint. Men mange har det etter all sannsynlighet ikke fint, og de kan i tillegg få store problemer ved retur til Norge. Det er disse som burde bekymre Brenna og alle andre. For problemet er fortsatt at vi ikke vet hva som skjer med disse barna, og vi vet fortsatt ikke hvor mange det er.
Men vi vet at ansvarlige myndigheter enda ikke har iverksatt noen rutiner.
Det vet også kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV).
Konfrontert med problemstillingen tar kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) utfordringen på strak arm:– Jeg tar dette på alvor og vil snakke med Foreldreutvalget om hvordan vi skal ordne dette, sier hun til NTB.
Snakke med Foreldreutvalget? Vet dem hvordan dette skal ordnes? I så fall antar jeg at Foreldreutvalget har tatt seg tid til å lese rapporten Ute av syne, ute av sinn – og således plukker forslag derfra. Men kanskje SVs Lysbakken og Halvorsen heller skulle lese rapporten selv, så kan de jo ”ordne dette” ved først og fremst få på plass et nasjonalt elevregister.
1. Opprette et nasjonalt register over grunnskoleelever (på individnivå) som avdekker om registrerte bosatte ikke går på norsk skole.
2. Foreldre/foresatte må forhåndssøke om godkjenning av den aktuelle grunnskoleutdanning barnet er tiltenkt i utlandet. Dette innebærer bl.a. at det må foreligge læreplaner fra den skole barna er tiltenkt. Opplæringen i utlandet må tilfredsstille de kravene som ligger i den norske opplæringsloven, og barnet kan ikke sendes ut før skolegangen er godkjent av offentlig norsk instans.
3. I opplæringsloven heter det at kommunen skal føre tilsyn med den pliktige opplæringen for barn som ikke går på norsk skole (som for eksempel ved hjemmeundervisning), og kan også kalle barna inn til særskilte prøver. Videre skal kommunen kreve at barnet skal gå i skole dersom barnet ikke oppfyller kravene i lov med forskrift (knyttet til hjemmeopplæring). Vi mener dette åpner for at kommunen også skal føre tilsyn med barn som går på skole i utlandet ved særskilte prøver. Oppfyller ikke barnet kravene i opplæringsloven med tilhørende forskrift, skal kommunen kreve at barnet skal gå på norsk skole.
For øvrig oppfordrer vi både Lysbakken og Halvorsen til å lese kap.6 i Ute av syne, ute av sinn som fremmer en rekke andre forslag, både av generell og spesifikk karakter.
HRS-rapporten: ”Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet”(2004) i pdf.