Hege Storhaug, HRS
For OIC og dets like handler det ikke bare om forbud mot å krenke islam som religion, men om et forbud mot å krenke islams magt, skriver Jespersen og Pittelkow i den ferske boken Islams magt. Europas nye virkelighed, kapittel 10, ”Angrep på ytringsfriheten”.
Allahs allmakt ligger altså til grunn for at islam er så fiendtlig overfor fri debatt og kritikk. Men skal man forstå hvorfor muslimer reagerer så heftig og i en del tilfeller volelig på kritikk, så må man også trekke inn stammekulturen.”
For i stammekulturen tåler man ikke kritikk utenfra. Kritikk skal møtes med angrep. Derfor er det en utenkelig tanke å ta selvkritikk overfor omverdenen. Selvkritikk tar man kun innad i stammen – dog kun hvis man opplever å ha sviktet sine egne. Aldri ellers. Overfor utenforstående står man fast, man står sammen.
Kritikk møtes ikke med selverkjennelse og skyldfølelse, men med motkritikk – typisk ved at man beskylder motparten for å krenke en.
Dette fenomenet har eksempelvis seget inn i våre domstoler og gir seg utslag i at man nesten aldri opplever tilståelser i straffesaker. Heller ikke når den kriminelle tas på fersk gjerning. Benektelsen er i front. For myndighetene er finden, og man gir ikke fienden innrømmelser. Det ville være å vise svakhet.
Trukket opp på et internasjonalt nivå: hvor ofte innrømmer muslimske land egne feilhandlinger? Hvor ofte beklager OIC feil begått av muslimske land eller muslimske grupper? Vi husker jo reaksjonene da Taliban i 2001 sprengte de over 2 000 år gamle buddhastatuene i Afghanistan i filler. Statuer som var en del av verdenssivilisasjonens arv. Ingen buddhister organiserte voldelige opptøyer i gatene, brente flagg og satt fyr på ambassader. Det husker vi. Vi husker like godt at ingen islamistiske bevegelser eller regjeringer i den muslimske verden protesterte høylytt over den kulturelle og religiøse krenkelsen. Vi vitnet ingen demonstrasjoner fra muslimsk hold i eksempelvis Norge. Det ville vært å beklage, og slik undergrave islams makt – gi fienden styrke. Gjør man åpenbare feil, spilles offerkortet på autopilot. Mens verbale krenkelser av stammen – muslimer eller islam – tas derimot ytterst alvorlig. Stammens ære skal beskyttes.
Derfor er en karikatur av Muhammed et angrep på den enkeltes personlige ære. Et angrep på Muhammed er likeledes et angrep på hele den muslimske stammen. Det handler altså ikke om at man ikke skal krenke andre menneskers følelser eller helligdommer. Det handler ene og alene om å forsvare islams makt. Derfor tok ikke muslimer til gatene da buddhastatuene ble vandalisert. For stammekulturen gjelder altså ikke allmenne regler.
Dette forklarer hvorfor sentrale muslimske talspersoner i Norge ikke reagerte da det kom frem at kristne og andre minoriteter i Pakistan ble nektet nødhjelp under flomkatastrofen i Pakistan. Fra en islamsk synsvinkel er det ingen motsetning mellom at minoriteter undertrykkes, og talspersoners krav om at Norge/Europa må vise hensyn til islam. Begge deler handler om å styrke islam.
Derfor fordømmer imamer i Europa krenkelser av islam i voldsomme ordlag, mens de samtidig kan snakke i svært nedsettende ordlag om kristne og andre, slik norskpakistanske Jeanette opplevde til gangs da hun oppsøkte imamer i Oslo med skjult opptak Kan noen forestille seg hvordan reaksjonene fra imamer og OIC ville blitt dersom en kristen europeer uttalte seg svært nedsettende om muslimer? Ville OIC tidd stille eller sendt ut en bannbulle?
Svaret ligger i dagen, jamfør artikkelen fra i går: ”Den muslimske idioten?”
Stammens beskyttelse av islams makt tror jeg også er en sentral grunn for hvorfor ikke muslimske leder i Norge reagerer spontant med empati og indignasjon når medlemmer fra egen gruppe utsettes for æresrelatert vold av sine egne: islam skal beskyttes. Reaksjonene som kommer unisont og kategorisk er derimot at ”dette har ingenting med islam å gjøre”, enten det handler om æresdrap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Islams ansikt, og derav makt, skal beskyttes.
Holdninger har fått et stort spillerom i det Europa vi kjenner, mens handlinger som kan skade andre settes det derimot grenser for. Det samme gjelder å forfekte ideer som er nedsettende om grupper. Det klassiske forsvaret for dette synet finner man i John Stuart Mills bok ”On liberty” (1959, en av Ayaan Hirsi Alis fremste favoritter, min merknad). Merk dog at Mill ikke mente at ytringsfriheten måtte benyttes på en måte som ikke krenker andre. Folk kan jo titt og stadig påberope seg krenkelse når meninger man ikke verdsetter fremmes – meninger som kan være meget treffende og relevant i en samfunnsdebatt. Det er jo ofte slik at når kritikken rammer korrekt mener folk seg til gangs krenket, noe jeg opplevde til gangs da jeg publiserte boken Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan (1996). Det ble oppstandelse blant hele det norskpakistanske lederskapet at undertrykkelsen av kvinner i Pakistan ble brettet ut i all sin elendighet. Benektelsen av faktiske forhold var unison. Islams makt skulle forsvares.
En ytringsfrihet som ikke må krenke andre er med andre ord ikke ytringsfrihet. Med islams oppseiling i Europa er Mills budskap under sterkt press ettersom våre politikere viker unna for trusselkulturen som er en del av kjølvannet etter islams maktoppbygging. For; en ytringsfrihet som krenker islam, skal straffes.
Islamiseringen i den muslimske verdenen kombinert med masseutvandringen til Europa endret et helt vesentlig forhold: nemlig at islamske regler kun hadde vært gyldige i den muslimske verdenen, ikke her i Europa. Fatwaen over Salman Rushdie var det desiderte historiske beviset for at islamsk lov skulle håndheves på europeisk jord. I samme epoke begynte islamistiske ledere å snakke om islams gjenerobring av Europa, mest kjent gjennom Yusuf al-Qaradawi. Rushdie har muslimsk bakgrunn, derfor var Jyllands-Postens publisering av karikaturene i 2005 et nytt historisk skille: nå skulle ikke-muslimer på ikke-muslimsk jord underlegges sharia. Som en islamist i Egypt formulerte seg:
”Vi synes at deres ytringsfrihet er en god ting, men den skal innrette seg etter islam” (Amr Khaled).
Det hører med til historien at kun 12 prosent av danske muslimer støttet publiseringen av karikaturene, mens 80 prosent mente de skulle vært forbudt. Vi husker godt voldsopptøyene og alle kravene om unnskyldninger osv. Det handlet om å demonstrere islams makt og en politisk kamp mellom myndigheter og islamister i den muslimske verden. Samtidig skulle islams makt styrkes i Europa, og slik ble karikaturopptøyene til en moderne jihad som ga islamistiske ledere i Europa mer enn en fornemmelse av nyvunnet makt, der også den muslimske verdenen bakket dem opp. Islamister i Europa fikk bekreftet at de var en del av en maktfull global bevegelse, ikke en liten minoritet i Europa.
Dette er vitterlig en skarp kontrast til de korrekte eliters reaksjoner – som hadde støttet Rushdie – men som snudde ryggen til Jyllands-Posten og Danmark (og Vebjørn Selbekk). Eliten var nemlig i løpet av denne perioden blitt fanget i den multikulturelle tenkningen. Eliten følte skyld på eget samfunns vegne og anså muslimer som et svakt lite mindretall som trengte beskyttelse. Ytringsfriheten ble ofret for de ”svakes” skyld. Som Jespersen og Pittelkow sier det:
”Det skapte en fullkommen barokk historisk situasjon: nettopp da muslimene følte at de hadde makt og gjorde opp med tanken om at de var et svakt lite mindretall, argumentert de korrekte europeere for at man skulle selge ut ytringsfriheten for ikke å krenke muslimene som et lite, svakt mindretall!”
Muslimene – og ingen andre religiøse grupper – var blitt et symbol på multikulti. Å kjempe for muslimene var å kjempe for mangfold og godhet. Den politisk korrekte skyldfølelse tok overhånd for fornuften. Ytringsfriheten skulle kun brukes mot makteliten, ble det sagt, ikke mot det ”svake” mindretallet. Logisk slutning av denne tankegangen er: da skal man heller ikke kritisere ekstreme ideologier som et mindretall bekjenner seg til? Bare når ekstreme kommer til makten?
Bak teppet lå også selvsagt frykten for opptøyer, vold, terror og økonomiske tap, som da Støre og co turnerte i de mange studioene da ambassader ble stukket i brann og mennesker slått i hjel. Og slik vi senest i januar i år til gangs opplevde i norsk media da Aftenposten ikke ville publisere Muhammed-karikatur da Kurt Westergaard ble forsøkt drept. Redaktør Hilde Haugsgjerd sa nei av hensyn til ”sterke religiøse følelser”
Politisk korrekthet + frykt = en livsfarlig cocktail, bokstavelig talt.
Denne cocktailen dras så langt som til å uttale at ofre for trusler og drap, som franske Robert Redeker, filosofilæreren som nettopp advarte mot islams voksende politiske og lovmessige innflytelse i Europa, fikk høre fra elitens rekker at han provoserte bevisst – altså han ba selv om fatwaen fra al-Qaradawi og dermed et liv på flukt sammen med familien.
Frykten og selvsensuren gir utslag som at man i en film våger å knuse kristne og katolske gudshus og sentrale symbol, eksempelvis Det Hvite Hus, men man våger ikke røre helligheter i den muslimske verdenen.
Jespersen og Pittelkow utviser forståelse for at selvsensur kan være forsvarlig i enkelte situasjoner, men ofte er den unødvendig, som når operaen i Berlin avlyste Mozarts opera ”Idomeneo” fordi Muhammed, Jesus og Buddhas hoder er avhugget.
OIC jobber intenst i blant annet FNs Menneskerettighetsråd for å forby islamkritikk. Kobles islam eksempelvis til brudd på menneskerettigheter, defineres påstanden som islamofobisk, en term for øvrig oppfunnet av islamister på 1970-tallet, som jeg skriver i boken Rundlurt. Om islam og innvandring i Norge (2009). Ifølge den franske forfatteren Caroline Fourest, ”ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet, ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten til å oppfordre iranske medsøstere til å nekte å bruke slør”. Islamofobi er et effektivt våpen for å skape skyld og skam, å fornedrige og undergrave sin meningsmotstander, og slik vinner islamistene frem med deres krav.
OICs virkelige skremmende gjennombrudd for tankene om at FN skal gripe inn mot religionskritikk (”negative religiøse stereotypier”) finner man i en resolusjon fra oktober i fjor. Her ble det satt likhetstegn mellom hat mot mennesker, og debatt om religiøse ideer – for å bremse debatten. USA var med på resolusjonen.
”Dette er et frontalangrep på den liberale tradisjonen for ytringsfrihet, og det er en skam at USA er gått med på det.”
Er vestens lovverk ferd med å vike for islams makt? Tja, vår egen Regjering ville kriminalisere blasfemi i fjor. I Nederland skal Geert Wilders for retten for ”hate speech”. I Storbritannia vil Muhammed-karikaturene rammes av lovverk innført av Blair i 2005. Irland har nylig revidert blasfemilovgivningen, som nå blir et våpen mot kritikk av islam. EU vedtok i 2008 en såkalt rammeavgjørelse om rasisme og fremmedhat som forplikter medlemslandene til å tilpasse seg lovverkene knyttet til såkalt ”tilskyndelse” til vold og hat mot personer og grupper på bakgrunn av blant annet religion.
Konklusjon: det er ingen utsikt til at islamistiske trusler mot Europa og mot de enkeltpersoner som benytter ytringsfriheten, vil svekkes i tiden som kommer. Hvis ikke eliten står fast ved ytringsfriheten, som også handler om å kritisere islam, vil mismotet og frykten ytterligere bre seg. De som ikke viker vil stå mer og mer alene. Man får altså enten en positiv spiral dersom særlig eliten utviser sivilt mot, eller man får en negativ spiral hvis eliten viker. Ikke minst skylder eliten de frihetselskende muslimene at det valne, det fryktsomme, legges til side. Hvordan skal ellers disse allierte muslimene våge å stå opp imot islamismen?