Hege Storhaug, HRS
Det startet tidlig med ”brun” politikk, og ingen analyse av det som var temaet: ”Innvandring: Hvor går grensen?” En svensk professor åpnet med å male selve satan på veggen i omtrentlig disse ordlagene:
Her er vi samlet og skal debattere innvandring, en spesiell situasjon nå som Sverige står overfor et kommende nasjonalvalg der det ”fremmedfiendtlige Sverigedemokratene” ligger an til å komme i Riksdagen.
Forakten og avskyen i blikk og toneleie var ikke til å mistolke. Ypperstepresten og professoren, som er premissleverandør for den svenske regjeringen, Erik Amnå, la frem en fempunktsliste:
1. Innvandrere må gis resurser så de kan leve selvstendige liv.
2. Innvandrere trenger rettigheter.
3. De må ikke særbehandles, for da vil svenskene ”demonisere dem”.
4. Staten er konfesjonsløs, derfor skal ikke staten tilby imamutdannelse da dette vil gi imamer statlig autorisasjon.
5. Staten må behandle folk religiøst nøytralt og ikke fire på grunnverdier som religionsfrihet, likestilling og likeverd.
Hvor grensen går for innvandring i et velferdsperspektiv, fikk vi altså ikke vite.
SSB var representert ved Vebjørn Aalandslid som la frem studie på sysselsetting i et land som Canada versus Norge, to land med vidt forskjellig innvandring. Majoriteten innvandrere i Canada har kommet gjennom poengsystem som arbeidsinnvandrere, og de må kunne engelske eller fransk før de ankommer, de må ha høy kompetanse og kunne vise til arbeidserfaring. Dermed er selvsagt innvandrere fra ulike kontinent og nasjonale grupper i høyere grad enn i Norge, men de gruppene som sliter på arbeidsmarkedet er de samme som ligger dårligst av i Norge også, som somaliere og afghanere.
Hvor grensen går for innvandring i et velferdsperspektiv, fikk vi altså ikke vite.
Torben Andersen som satt i Danmarks velferdskommisjon og som er med i Brockmann-utvalget, var den eneste som berørte konkret dagens tema. I Skandinavia har vi en modell med høye sosiale ytelser, høyt lønnsnivå og høye krav til kvalifikasjoner på arbeidsmarkedet. Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennom siste 40 år typisk vært folk med lave kvalifikasjoner som ofte faller utenfor arbeidsmarkedet og lever av trygder. Velferdssamfunnet er avhengig av høy syselsetting og at ikke de med høye inntekter forlater landet. Danmark har derfor reagert økonomisk og politisk på tre nivå:
1. Økt innsats for å sysselsette folk
2. Særregler knyttet til sosiale ytelser.
3. Restriktive innvandringsregler.
Først når en innvandrer (eller danske) har bodd syv av de siste åtte årene i Danmark, og hvis man har arbeidet 300 t de siste to årene, har man krav på fulle sosiale ytelser (kontanthjelp), mens før det er man berettiget den lavere ytelsen starthjelp. Dette for å motivere folk til arbeid. Statistikk bekrefter at dette har fungert. I tillegg er det nylig satt et maksbeløp på barnetrygd: ingen familier kan motta mer enn 35 000 kr i året, et beløp som rammer de mest barnerike familiene, som oftest er innvandrere. Den restriktive innvandringspolitikken handler om 24-årskravet, tilknytningskrav, økonomiske krav og krav til bolig.
Som Andersen sa det: dilemmaet for velferdssamfunnet er om man skal differensiere sosiale rettigheter eller utforme restriktive/selektive innvandringsregler. Med dette pekte Andersen på utfordringen: velferdssamfunnet har en grense for bærekraft.
Grete Brochmann var inne på et samme – indirekte. Hun hadde ingen data å komme (utvalget hadde foreløpig ikke fått bestilt material fra SSB). Utvalgets mandat er imidlertid å se på konsekvensene av økt innvandring og derav en mer sammensatt befolkning som gir velferdssamfunnet nye utfordringer. Både inn- og utvandring gir konsekvenser for velferdssamfunnet. Det handler om bærekraft og hvordan vi innretter oss, sa Brochmann.
Brochmann pekte på tre sentrale forhold for utvalgts arbeid.
1. Bærekraft og derav sammensetningen av befolkningen.
2. Treffsikkerhet, altså hvilke virkemidler vi har knyttet til arbeid og sosiale ytelser.
3. Oppslutning om velferdsstaten. Velferdsstaten må ha legitimitet hos folket for å kunne videreføres.
Dermed la Brochmann seg på samme linje som Andersen. Det lover godt.
Etter disse innleggene entret de politiske utfordrerne talerstolen. Først Kristin Clemet. For få år siden hadde jeg et berettiget håp om en oppvåkning hos Clemet basert på fakta og fornuft, ja, bærekraft både verdimessig og økonomisk. ”Noe må ha skjedd”, for Clemet er blitt en av våre fremste utopistglobalister. I hennes ideelle verden bør kloden befinne seg i en vinn-vinn-situasjon: Europas befolkninger skrumper, mens millioner av unge i tredje verden har behov for arbeid. Altså; åpne grensene.
Clemet tok deretter utgangspunkt i tre måter å forholde seg til debatten på:
1. At innvandringen truer verdiene våre.
2. Den danske tanken: at høy innvandring gir dårligere kapasitet til å integrere folk.
3. Høy innvandring er ikke kompatibelt med et raust velferdssamfunn.
For Clemet handler integrering kun om arbeid og utdannelse, og på disse feltene går det ”svært bra” i Norge, sa hun uten å legge frem data, for så å legge frem den SSB-skapte myten om at ”innvandrere gjør det bedre enn norske i høyere utdannelse”.
Clemet rørte ikke verdispørsmålet. For integrering er altså arbeid og utdannelse. Hun påstod – uten belegg – at også verdispørsmålet ”går i riktig retning”. Da gikk tankene mine til alle undersøkelser fra Europa som viser en skremmende radikalisering av unge muslimer, til behandlingen av blonde jenter i Oslos innvandrertette skoler, til moralpolitiet, og så videre.
Clemet mente videre at vi har oss selv å takke for lavere sysselsetting blant innvandrere, for hadde vi hatt mer arbeidsinnvandring, ville sysselsettingen steget. Hvilken arbeidsinnvandring hun tenkte på, hørte vi heller ikke et ord om.
Clemet er opptatt av ”den moralske siden” ved innvandringen, for vi i Norge og Europa tilhører en internasjonal overklasse. ”Det er en menneskerett å forlate landet sitt,” argumenterte hun, og ”glemte” at den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 sier at den enkelte staten kan gripe inn når det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerheten, offentlig trygghet, landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden og kriminalitet, for å beskytte helse eller moral og for å beskytte andres rettigheter og friheter”.
Hennes konklusjon var så at det er ”en ganske grusom politikk Europa fører”. Vel, jeg nærer at hennes politikk handler om å skaffe næringslivet billigst mulig arbeidskraft – koste samfunnet ellers hva det måtte koste.
Da var det erstatteren for Raymond Johansens tur, Anette Trettebergstuen, som sitter i sentralstyre til Ap og er Stortingsrepresentant. Dette slo Trettebergstuen fast:
Innvandringen er ”en berikelse for velferdssamfunnet og velferdssamfunnet er avhengig av innvandringen”.
Innvandringen gjør Norge til et ”rikere og mer mangfoldig land”.
De som sier at innvandringen er ”en trussel mot velferdsstaten, de som sier dette skal bare avvises”.
”Vi må hente innvandrere for å opprettholde velferdsstaten grunnet mangel på arbeidskraft.”
Det er ”naivt å tro at ikke innvandringen vil medføre kulturelle spenninger, men det er utenkelig med tilstander som i Malmö og Paris, fordi vi har lykkes med integreringen og fører en politikk med høy folkelig støtte”.
”Innvandringen skal økes på sikt.”
Debattleder Bjørn Hansen ville vite når Ap ville lempe på restriksjoner i innvandringen, men han fikk ikke annet svar fra Trettebergstuen enn at den ”skal gradvis økes”.
Trettebergstuen fremførte ikke budskapet med sjarm. Hun var så hard og autoritær at jeg tror det var flere enn meg som fikk meg en støkk og kjente ubehag, selv om salen var svært dominert av PK-eliten.
Den høye folkelige støtten som Trettebergstuen for øvrig refererer til, er enten blank løgn eller mangel på kunnskap. Et betydelig flertall vil begrense innvandringen viste en meningsmåling utført for HRS i fjor.
Ap er tydelig splittet i to. En Raymond Johansen ville aldri lagt seg på linja til Trettebergstuen, ei heller en Stoltenberg. De vet lysene blinker for den velferdsstaten vi kjenner.
Det forunderlige var at ingen av deltakerne pekte på det mest sentrale; hvordan videreføre et bredt folkelig fellesskap, en nasjon med sammenhengskraft, med høy tillit borgerne imellom som bakker oppunder velferdsstaten, et sett av felles grunnverdier? Hvordan føre en politikk som ikke resulterer i oppsplitting av samfunnet, mistillit borgerne imellom, og mangel på lojalitet til både myndighetene og velferdsstaten?
Debatten var et svært godt vitnesbyrd over den voksende kløften mellom eliten og folket. Man undrer seg: hvor lenge kan særlig politikere fornekte virkeligheten før det vil skape et tillitsbrudd med befolkningen som det vil være svært vanskelig å reparere – og med de konsekvensene dette vil få på flere nivå?
Grete Brochmann understreket for øvrig at utvalget hun leder ikke skal komme med forslag til ny innvandringspolitikk i seg selv. Det er å håpe for Ap og folkets skyld at Jens får en rapport på bordet i mai neste år som er så håndfast og umulig å ignorere at den gir Ap incitament til kontant handling.
En kommentar fra salen summerer med all tydelighet opp seansen og holdningene som preget arrangementet: ”hvilken saklig diskusjon det ble når ikke FrP var til stede!” Vel, hadde FrP vært der, ja, da hadde vi antakelig fått referert til Dansk Nationalbanks rapport i 2008, der det dokumenteres at det kun er én form for innvandring som er økonomisk lønnsom, nemlig Superinnvandreren, som kommer ferdig utdannet til landet, går rett i full jobb og betaler skatt som en danske, henter ikke familie til Danmark og forlater landet ved pensjonsalder, som Siv Jensen påpekte under Trontalen i Stortinget i fjor…
Arrangør: Nordisk ministerråd