Hege Storhaug, HRS
Da PST aksjonerte i juli i år i Oslo og Tyskland, ble tre muslimske menn arrestert mistenkt for terrorplanlegging. Alle tre nektet straffeskyld. I dag nekter to straffeskyld, mens den irakiske kurderen Shawan Sadek Saeed Bujak (37), har sprukket og innrømmer nå terrorplaner mot Jyllands-Posten, melder VG.
På torsdag vil – hvis mulig – terrortrusselen mot Jyllands-Posten øke ytterligere. Da lanserer Flemming Rose boken Tavshedens tyranni om sin opplevelse av prosessen rundt publiseringen av Muhammed-karikaturene 30.september 2005 med mer. Å publisere historien om karikaturene uten å vise dem, ville i tillegg til å være absurd, også være et forræderi mot ytringsfriheten og en kapitulasjon for voldskreftene som mener verden skal underlegges sharia. Hvis Rose hadde gitt etter for disse kreftene, ville diskusjonen rundt boken antakelig nettopp blitt fraværet av tegningene.
I 2006, da politiske ledere i den muslimske verdenen sammen med islamister la forholdene gått til rette for voldsmobben, var det flere sentrale stemmer som begikk et sivilisasjonssvik. Det kan være på sin plass å summere opp noe av det som skjedde den gang, som en påminnelse om hva som står på psill hvis man viker unna i frykt for folk som Shawan Sadek Saeed Bujak. En stemme som gjorde inntrykk på meg den gang er Mehdi Mozaffari, en mann med en erfaringsbakgrunn det er verdt å lytte. Mozaffari er professor ved Aarhus Universitet og er den første professoren innen islam i Danmark. Mozaffari flyktet fra Iran da islamistene begynte å marsjere på slutten av 1970-tallet, en marsj som endte med verdens første islamske revolusjon i 1979. Mozaffari advarer på det sterkeste mot islamismen som vår tids levende totalitær ideologi, på linje med nazismen, fascismen og kommunismen. Fellestrekk er troen på overmennesker, den totalitære ideologien og jødehatet: «Nazismen, fascismen og bolsjevismen er nå borte som maktfulle ideologier, islamismen er vår tids totalitære ideologi og bevegelse. Og den har en dimensjon de tre andre ikke hadde: den religiøse. Det gjør den enda farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere deres beslutninger ut fra alminnelige menneskelige resonnementer: folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke å resonnere, den bygger på en religiøs plikt. Lojaliteten gjelder ikke en stat eller en fører, men Allah,” sa Mozaffari til Weekendavisen (nr 6 2006).
Mozaffari mente den gang at politikere i Europa ikke har innsett at islamismen er en trussel mot kontinentets frie og sekulære demokrati. Han pekte på at demokratiet vårt er bygd på prinsippet om at alle er like mye verdt: ”Det er de ikke i islam: kvinner er ikke like mye verdt som menn. Vantro har ikke de samme rettigheter som troende.” Mozzafari pekte så på en annen avgjørende faktor; at det er folkevalgte som formulerer og vedtar lover, mens den islamske loven sharia ”er gudegitt”, og derfor ikke kan endres av mennesker. Ifølge Mozzafari skal man ”smadre en rekke tabuer for å nå frem til muslimers fulle aksept av den likhet og den demokratioppfattelse som vi oppfatter som naturlig i Danmark,” sa han i samme avis.
Med tabuer, refererer Mozaffari her til Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten i 2005, som han mener islamister utnyttet til å angripe demokratiets grunnpilar, slik vi nå til gangs opplever. Sammen med 11 andre intellektuelle, som Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali, gikk Mehdi derfor ut med et internasjonalt manifest mot islamismen mens opptøyene rundt karikaturene pågikk i 2006, som Aftenposten trykket 4.mars samme år. Manifestet var et opprop for demokratiet og mot islamismen, og en advarsel til politikere, medier og meningsdannere i Vesten som indirekte eller direkte støttet ”en viss form for selvsensur og sensur for å imøtekomme islamistene”. Mozaffari sa videre at islamistene bruker globaliseringen som argument for sensur og selvsensur: ”De sier at Vesten i den globaliserte verden skal respektere andre kulturer, eksempelvis ved at pressen ikke skal kunne trykke tegninger av profeten Muhammed. Men dermed tvinger de jo sin kultur gjennom (…) Hvis man gradvis gir etter for dem som ikke ønsker et demokratisk samfunn, er det en fare for at vi skritt for skritt resignerer, fordi de roper høyt, brenner ambassader og slår folk i hjel.” Mozzafari sa rett ut at Europas demokrati allerede var i kamp mot islamismen: ”Det er en kamp som ikke kan ende med et kompromiss. Du kan ikke ta litt demokrati og litt diktatur og lage en syntese av det. Det er enten eller,” mente han.
Rushdie’s bok, De sataniske vers, var langt mer blasfemisk enn karikaturene av Muhammed. Rushdie fremstiller Muhammed som både en djevel og en gigolo, den muslimenes hellige by Mekka, beskrives som et bordell, der Muhammeds favoritthustru Aisha, var den dyreste horen. Men som vi husker ble Rushdie forsvart hardnakket i både Norge og Europa. Det var få kritiske røster som snakket om krenkelser av religion den gang. Og flere europeiske land tilbakekalte ambassadører i protest mot drapstruslene mot Rushdie. Hvorfor reagerte så mange annerledes da Muhammed-striden var et faktum? Mozaffari meter årsaken var at vi har tatt ytringsfriheten for gitt: ”Vi har hittil hatt det privilegium å tro at ytringsfrihet er gratis. Nå oppdager vi at ytringsfrihet også kan koste noe. Det vil komme til å koste inntjening, arbeidsplasser, frihet, sikkerhet. Er folk parate til å betale kun en brøkdel av den prisen som så mange andre forkjempere for ytringsfrihet – i den arabiske verden, i Sovjetunionen, i Kina – har måttet betale?”, spurte Mozaffari.
Innen ti år, sa Mozaffari i 2006, vil Europa huse om lag 25 millioner unge muslimer. Hvis ikke disse unge oppdras til å støtte de sekulære demokratiene, står vi overfor et farlig scenario: ”En udemokratisk muslimsk ungdom vil komme til å utgjøre en betydelig maktfaktor i Europa og kanskje i Danmark. Det er det verste scenario,» sier Mozaffari, og advarte på det sterkeste mot å gjøre innrømmelser i toleransens navn overfor anti-demokratiske intolerante krefter. Tvert om krever islams inntog i Europa at samme metoder som ble benyttet i opplysningstiden, vekkes til live. ”Hvis folk kritiserer muslimer blir de oppfattet som intolerante og diskriminerende – det er da vitterlig omvendt. Muslimer er mennesker som alle andre og skal ikke bedømmes etter en annen målestokk.” Mozzafari mente vi måtte lære av vår egen opplysningstid og religionskritikk: ”Når man kritiserer en hellighet er den plutselig ikke så hellig lengre. Den blir normalisert.”
Den danske regjeringen gjorde som kjent ingen innrømmelser da det blåste som verst fra islamister i den muslimske verden og på hjemmebane etter publiseringen av Muhammed-karikaturene. Statsminister Anders Fogh Rasmussen var krystallklar i sine uttalelser om demokrati og religion. Han påpekte at våre europeiske samfunns enorme fremskritt de siste århundrene, handler om ”at det har vært mennesker som har hatt motet til å provosere. Noen ble endatil kalt kjettere, og det kostet livet for andre. Men det er da befriende at det var noen som turte å ta på seg den kjetterske oppgaven å fastholde at jorden ikke var flat, men rund. Det handler helt grunnleggende om at opplyste og frie samfunn kommer lengre enn uopplyste og ufrie samfunn, nettopp fordi noen tør provosere og kritisere autoriteter, enten det er politiske eller religiøse autoriteter,” sa Fogh Rasmussen nøyaktig en måned etter publiseringen i samme avis, altså Jyllands-Posten. Fogh Rasmussen viste til at det også har vært strid om ytringsfrihetens grenser knyttet til kristendommen, og at religiøs kritikk alltid setter sinn i kok. Han advarte likevel krystallklart mot å la frykt for ekstremes reaksjoner kneble nødvendig kritikk: ”Hvis den frykten får lov til å lamme ytringsfriheten vår, så lammer den folkestyret vårt, og så har de radikale kretsene oppnådd akkurat det de ville. At vi begrenser vår ytringsfrihet og lever på en annen måte. At truslene gjør oss så fryktsomme, at vi plutselig legger en demper på oss selv og ikke lengre tør leve et liv og leve opp til de prinsipper som vi gjerne vil ha samfunnet vårt bygget på.”
Nøyaktig hva folk som Shawan Sadek Saeed Bujak ønsker.
I overkant av et halvt år senere, 20. mai 2006, da både opptøyene og debatten rundt Muhammed-karikaturene hadde roet seg, skrev statsminister Fogh Rasmussen en kronikk i den danske avisen Politiken som var skjelsettende. Her mante han til at religion må få mindre plass i det offentlige rommet, og han pekte på hvor avgjørende det er å skille klart mellom politikk og religion. Hvis ikke dette skillet opprettholdes, vil samfunnet sakke akterut og nasjonens sammenhengskraft vil også svekkes: ”Det er grunn til å advare mot fundamentalister og fundamentalisme i alle leirer. Religion kan frata mennesker frihet og personlig ansvar (…) Helt grotesk blir det når det forlanges at nåtidens mennesker ukritisk og bokstavelig skal etterleve sindrige fortolkninger av forskrifter angitt i årtusengamle hellige skrifter. Det er ren formørkelse. Endelig er det en risiko for at fundamentalistisk religiøsitet simpelthen bremser for utvikling og fremskritt. Det gjelder særlig hvis religionen legger seg over vitenskap og utdannelse og forbyr forskning og undervisning i bestemte vitenskapsområder eller teorier som måtte stride mot religiøse dogmer. Slike samfunn er dømt til å sakke akterut i fornyelse og utvikling, vekst og velstand (…) vi skal i høyere grad være bevisste om de prinsipper og holdninger som har gjort Danmark til et samfunn med en sterk sammenhengskraft. Det skal vi gjøre ved å insistere på at religion først og fremst er en privatsak.”
Dette var helt andre toner enn de som klang fra den norske regjeringen. Under Muhammed-striden i Norge gikk regjeringen langt i å imøtekomme krav om religiøs sensur og selvsensur. Mantraet var at, ja, vi har full ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke, da med en klar antydning om at den første norske avisen som trykket faksimile av Jyllands-Postens karikaturer, Magazinet, handlet uforsvarlig og uetisk. Det het at ”ytringsfrihet” ikke er det samme som ”ytringsplikt”. I stridens hete falt også disse ordene fra utenriksminister Jonas Gahr Støre; – Norge har fått et folk med tro. Støres uttalelse var en utvetydig henvisning til ønske om respekt for (en del) muslimers religiøse sensitivitet. Spørsmålet er om ikke en slik uttalelse både er generaliserende og dermed stigmatiserende og diskriminerende overfor personer i Norge med røtter i muslimske kulturer. Om ikke en slik uttalelse indirekte er hån av alle andre gruppers tro, være seg om de er jøder, hinduer, katolikker, buddhister, sikher, protestanter eller ateister. Og om ikke uttalelsen er et testament over en manglende bevissthet om hva som kan kjøre et samfunn i grøften – både hva gjelder sammenhengskraft og utvikling, vekst og velstand. For ikke å snakke om en underkjenning av våre forfedres kamp for det frie demokratiet, som er hele grunnlaget for innvandringen fra ikke-vestlige land.
Støres knefall den gang har uansett gått inn i historien, og jeg vil anta at han ikke er særlig stolt i dag over hvordan han håndterte krisen. Både for Stoltenberg og Støre var åpenbart mulige økonomiske tap for Norge et verre scenario enn å gi fra seg samfunnets grunnfundament.
Det var ikke minst hårreisende å oppleve at en person, som ikke er i nærheten av å utgjøre en trussel mot det fredelige sekulære demokratiet, Vebjørn Selbekk, av Regjeringen ble satt i bås med voldelige ekstremister blant muslimer. Det var rett og slett nesten ikke til å tro, og det vil i alle fall av meg aldri bli glemt. Den utidige blandingen av politikk og religion toppet seg da regjeringen innkalte til pressekonferanse, og ”fiendene”, Islamsk Råd Norge og Selbekk, beklaget og tilga. Selbekk beklaget de dramatiske konsekvensene publiseringen hadde fått for Norges internasjonale situasjon. Han beklaget drap i den muslimske verden som skjedde grunnet voldelige islamister, og han beklaget krenkelsen av muslimers religiøse følelser. Han beklaget dypt og inderlig. Vel og merke beklaget han ikke ytringsfriheten. Islamsk Råd Norge godtok beklagelsen, og den drapstruede Selbekk fikk rådets ”beskyttelse” – altså rådet skulle sørge for at han ikke ble utsatt for attentat. Rådet gjorde seg til en rettsinstans i staten uten at regjeringen reagerte. Tvert om kunne vi alle se av fjernsynsbildene at regjeringens statsråd Bjarne Håkon Hanssen tydelig var fornøyd med forsoningen. Frykten for represalier var da i ferd med å slippe taket. Man kan med rette påstå at Regjeringen underkastet seg islam, islam som nettopp betyr underkastelse.
Vår regjerings håndtering av krisen skapt av islamister i Danmark og i deler av den muslimske verden, var etter min mening et historisk tilbakeslag for den kritiske refleksjonen. Den ideologiske slalåmkjøringen var et overtramp mot ånden fra opplysningstiden, og dermed et svik mot sekulære muslimer som ønsker å nyte det nødvendige oksygenet som den frie tanken er. Håndteringen var et håndslag til islamister i Norge som arbeider for at islam skal få en større og større plass i det offentlige rom. ”Det var en ren formørkelse”, for å gjøre Fogh Rasmussens ord til mine. Håndteringen minnet om en preventiv kapitulasjon – en angst for å kunne bli ranet for fremtidens potensielle oljemilliarder, kombinert med angst for at trusler fra ekstreme virkeliggjøres og rammer oss på vår egen jord. Hvis jeg har rett i at Regjeringens respekt var bygget på frykt, var det således en foraktelig respekt, for en slik form for respekt handler om å legge seg flat for tyranni. Den enkle historiske leksen om at det er enkeltindivid som trenger ytringsvern, og ikke guder og profeter, var likeledes gått i glemmeboken.
Vi vitnet også etter all sannsynlighet kun et forvarsel om mer betente religionpolitiske tema som kan komme på islamisters dagsorden. Et svært nærliggende eksempel er krav om at sharia skal avgjøre om muslimske kvinner skal få skilsmisse. Slik Storbritannia – multikultrens høyborg i Europa – har veket i frykt i håp om å bli møtt med mildhet og innført shariadomstoler. Tror noen at ekstremistene i eksempelvis Londonistan (som den franske etterretningstjenesten har kalt London) nøyer seg med denne seieren? Nei, tvert om gir seieren blod på tann, tror jeg. Man ser at trusselkultur nytter.
Jyllands-Posten er nok mer eller mindre en festning i dag, og slik vil nok situasjonen vedvare i uoverskuelig fremtid. Men takk og lov for at avisen ikke vek unna og beklaget seg overfor voldskreftene. Vår grunnkultur i Europa skal nemlig ikke legges ut på salg.
Da får vi heller betale prisen som forkjempere for ytringsfriheten som så mange dissidenter i dagens diktatur betaler – med livet som innstas, som Mozaffari påpekte under krisen i 2006.