Hege Storhaug, HRS
Vi husker det godt: Under de voldsomme opptøyene i Frankrike i 2005, var det få i Europa som pekte på de religiøse aspektene og kvinneperspektivet som aktuelle forklaringsfaktorer. Fokuset var på unge muslimske menn og marginalisering, arbeidsløshet, liten fremtidstro og rasisme – akkurat slik Nazneen Khan-Østrems budskap lød på Litteraturhuset 31. august.
Men; ett hederlig unntak fra kommentatorenes lange rekker den gang i 2005, var den ledende tyske feministen Alice Schwarzer. Hun påpekte at blant de 40 prosentene arbeidsledige unge med innvandrerbakgrunn i Frankrike, er 25 prosent av dem unge menn og 50 prosent er unge kvinner. ”I sosiale termer skulle således kvinnene ha dobbelt så sterk grunn til å protestere”. Men muslimske kvinner roper ikke i gatene. Schwarzer sier det slik: ”De visker bak gardinene.” Og når jenter og kvinner først protesterer i gatene er det sjeldent mot staten. De protesterer mot voldsbruken til deres egne menn.
Schwarzer viser til at i hennes hjemland Tyskland, er unge tyrkere sterkt overrepresentert på kriminalstatistikker. Hele 25 prosent av tyrkiske gutter støtter oppunder voldsbruk, mot bare seks prosent av tyske gutter, og fire prosent av tyrkiske jenter. Voldsnivået i tyrkiske familier er tre ganger større enn i tyske familier. Ofrene er kvinner og barn, også guttebarn. Til tross for at guttene selv ofte er direkte ofre for voldsutøvelsen, identifiserer de seg med voldspersonen. Altså deres egen far. Så lenge disse faktaene forties, med en ”naiv henvisning til rasisme”, vil vi ikke forstå kjernen i de voldelige opptøyene, mener Schwarzer. Guttene oppdras i et ekstremt patriarkalsk miljø, der de lærer at en ”ekte mann” er en voldelig mann. Og gjennom voldsbruken som mange oppdras i, læres de også opp til å forakte søstere og mødre – de læres opp til kvinneforakt: ”Voldsbruken er kjernen i mannsdominansen i enklavene. Vold er kult. Vold er nøkkelkjennetegnet på ’mannlig’ identitet – særlig sterkt påkrevd når mannlighet rokkes ved og er utrygg.” Schwarzer mener islamister utnytter disse unge mennenes håpløshet. De unge tilbys ny og stolt identitet, mot at de skal få både deres egne kvinner og vantro til å underkaste seg dem. Når disse unge mennene skrek mot fransk politi under opptøyene i 2005, ropte de derfor ikke politiske slagord som under ungdomsopprørene i 1968. De ropte ”horesønner” til politiet.
Det er de samme unge mennene som raser i gatene over Europas ytringsfrihet – når ytringene kritiserer islam.
Det er denne virkeligheten Khan-Østrem og hennes trosfeller fremdeles prøver å løpe fra. Det er denne mangelen på vilje til å gå til roten av problemene med integrering av muslimer i dagens Europa. At islam i seg selv også er et betydelig stengsel viser den ene undersøkelsen etter den andre. Her er et par eksempler fra Tyskland:
· Under halvparten av de unge tyske muslimene sier ja til at innvandrere skal tilpasse seg tysk kultur, som er langt færre enn de eldre muslimene. 40 prosent av unge muslimer tilslutter seg i høy grad at å etterleve religionens bud er viktigere enn demokratiet .
· Undersøkelsen ”Muslime in Deutschland” (2010) viser at såkalte fundamentale holdninger er svært utbredt. Med fundamental menes en sterk tro som har en avgjørende rolle for religionen i dagliglivet og en sterk oppmerksomhet på religiøse regler og ritualer, der tendensen også er å distansere seg fra muslimer med ikke-fundamental innstilling. Samtidig er det en generell tendens til å fremheve islam og nedvurdere vestlige, kristelige kulturer. I en muslimske tyske befolkningen er 40 prosent preget av slike holdninger.
· Blant de unge muslimene i skolene, er nesten halvparten preget av slike fundamentale holdninger. Over firefemtedeler betrakter koranen som Guds direkte åpenbaring, og over halvparten av de unge mener at de som ønsker å modernisere islam ødelegger den sanne troen.
Og her er et par eksempler fra Storbritannia:
· Et flertall i den muslimske befolkningen støtetr forbudet for muslimske kvinner mot å gifte seg med ikke-muslimer.
· Nesten halvparten mener at en kvinne må ha en mannlig verge for å kunne gifte seg.
· Nesten halvparten mener en muslimsk mann kan ha inntil fire hustruer.
· En tredjedel vil at frafall fra islam skal straffes med døden.
Og igjen; de unge muslimene er klart mer radikale i synspunktene enn de eldre.
Det er likeledes ingen større gruppe i Norge og Europa enn den muslimske der man finner en systematisk utbredt undertrykkelse av og overgrep mot jenter og kvinner. Men denne realiteten vil ytre venstre flanke aller helst snu ryggen til. Det passer ikke inn i det nye offerbildet som søkes skapt: nemlig at muslimer er vår tids nye offer-/arbeiderklasse.
Derfor hørte vi ikke et ord fra Khan-Østrem om verken marginaliserte muslimske jenter og kvinner som tuktes av sine ”egne” menn, ei heller hørte vi om utenforskapet som islam sterkt medvirker til å skape for en raskt voksende befolkning i Europa.
Det er åpenbart så uendelig mye lettere å skyte på Europa og ”ytringsfrihetens yppersteprester” som Kokkvold. Khan-Østrem og co løper desperat fra virkeligheten, men vil de en dag ta innover seg konsekvensene av et selviscenesatt maraton for å fornekte realitetene – for konsekvensene av integreringsproblemene presser seg ubønnhørlig frem, og en dag blir de så åpenbare at ingen kan fornekte problemenes eksistens. Men da har jo som kjent ofte problemene vokst seg så store at de nærmest er umulig å løse, som Machiavelli påpeker det i boken Fyrsten.
Eksemplene fra Tyskland og Storbritannia er hentet fra boken Islams magt. Europas nye virkelighed, kapittel 4, av Karen Jespersen og Ralf Pittelkow, 2010.