Meny

Politikk

Hur kunde det hända?

Media i Sverige gir seg ikke. De klarte ikke å vinne valget på strategien med å fryse ut SD. Men så ”sjokkert” som de er etter SDs inntog i Riksdagen starter Aftonbladet like godt en kampanje mot SD. ”Vi gillar olika”-kampanjen er like patetisk som selvforklarende: Vi som liker ulike – dog kun på våre premisser. Innser ikke Aftonbladet at en slik holdning er dypt udemokratisk? Ja, man kan saktens spørre seg: Hur kan det hända?

Rita Karlsen

Rita Karlsen

Publisert:

Rita Karlsen, HRS

Kampen mot Sverigedemokraterna (SD) er en sjikanøs kampanje heller enn å ta SD – og deres velgere – for den politikken de står for. I ethvert demokrati som ønsker folkestyre er nettopp folket det viktigste, og da hele folket, ikke de deler av folket som deler noens synspunkter. Derfor valg, derfor representasjon – nærmest mulig – partienes oppslutning.

Så langt alt vel, helt til altså SD klarte det svenske medier og etablerte politiske partier mente var umulig. Men Aftonbladet må sies å ta kaka: Å starte kampanjer mot SD når valgresultatet er et faktum er som en svenskevits; svenskene er impulsive, bare de får tenkt seg nøye om – og helst har sett virkeligheten i hvitøyet.

I Aftonbladets kampanje, som støttes av om lag 326 000 i skrivende stund, heter det følgende:

· Partiledarna är överens. Alla ansluter sig till Aftonbladets kampanj Vi gillar olika.

· Det var dagen efter i går.

· Vad var det som hände? Hur tog sig ett främlingsfientligt, nationalistiskt parti in i Sveriges riksdag?

· Tusentals människor samlades på Sergels torg för att protestera.

· Ett sorgetåg gick genom Göteborg där människor klädde sig i svart.

· Över 180 000 personer stödde vår kampanj på aftonbladet.se och över 100 000 spred vår hand på Facebook.

· En olustig känsla i landet. Parlamentariskt kaos och en stilla undran hos många: Hur kunde det hända?

· Vi fortsätter att söka svaret på det i tidningen i dag under vinjetten Nya kalla Sverige. Och vi kommer att fortsätta säga: Vi gillar olika.

Sorry svensker – det er for sent. ”Alle” partilederne slutter seg ikke til Aftonbladets kampanje, dere mangler én – altså til tross for at dere ”gillar olika”.

Å være kritisk til den etablerte svenske innvandrings- og integreringspolitikken er ikke per se å være innvandrerfiendtlig. Altså må de rundt 300 000 svenskene som har stemt SD ha noe annet i gjære, i Aftonbladets terminologi kan det jo tenkes at de ”gillar olika” ut fra ønsket om at alle skal fungere sammen. Det som heter et velfungerende flerkulturelt samfunn. Aftonbladet er både blind, tverr og døv hvis de ikke ser problemene og utfordringene som deler av Sverige sliter med. Men det kan være at noe av forklaringen nettopp ligger der: I Sverige har det etablert seg gettoer av en helt annen karakter enn i for eksempel Norge og Danmark, selv om begge sistnevnte har en lite ønskelig utvikling. Selvsagt kan gettoene i Sverige skyldes boligpolitikk, men det avhjelper ikke resultatet. Områder i Sverige har minoriteter i flertall, og da snakker vi ikke om en homogen minoritetsgruppe, men om minoriteter med opprinnelse fra hundrevis av land. Dette skaper en del gnisninger, noen steder mer alvorlig enn andre, men kanskje er likevel en av de store utfordringene at svenskene og innvandrerne i liten grad blander seg. Hva er ønskelig med dette?

Bedre blir det selvsagt ikke av at innvandringen til Sverige er konstant høy, der landet altså ikke makter å sette integrering og samhold i førersetet. Reproduksjonen av førstegenerasjonsinnvandrere er slik sett kostbar på mer enn en måte.

Skulle overnevnte være kontroversielt? Ja, i Sverige er det visstnok det, men ikke i Danmark og Norge. Så hvorfor i alle verdens navn er vi med i dette hylekoret mot SD? Forklaringen ligger snublende nær; til tross for at SD har andre røtter enn ”vårt eget” FrP og danskenes DF, er alle disse partiene kritisk til innvandrings- og integreringspolitikken og samtlige ønsker begrenset innvandring. Når FrP og DF for et par tiår siden flagget slike standpunkter haglet det også egg og tomater. I dag er dette rimelig gjengs politikk; langt de fleste har innsett at ingen land kan ha en ubegrenset innvandring og at innvandringen bringer med seg en rekke utfordringer. Skal et land makte å rydde opp i utfordringene – som ikke minst en rekke innvandrere selv tjener på – må integreringen ha forrang for innvandring. Men kanskje det verste: Motstanderne i Norge mot SD kjenner gufset fra tiår tilbake – og de vet at det går bare én vei: SD vil vokse, slik spesielt FrP har gjort, mens DF har hatt mindre vekst men mer politisk makt.

At DF har vokst mindre enn FrP tror jeg ene og alene skyldes danske Venstre (som ligger nær Norges Høyre, dog ikke i innvandringspolitikken). Danske Venstre har i en rekke saker parkert DF ved å internalisere deres politiske tiltak, noe norske Høyre først har begynt å gjøre så smått den siste tiden i forhold til FrP. Det synes å kle FrP; de vil gjerne i regjeringssamarbeid med Høyre, og derfor har da FrP benyttet enhver anledning etter det svenske valget til å fortelle at de ikke har noe felles med SD, ei heller danske DF, men at de derimot har fellesskap med svenske Moderaterna og danske Venstre. Vi hører dere forklarer det med liberalisme, men tror vi på det?

Det svenske valget har bevist at FrP langt på vei er blitt stuerent i Norge. Nå er det ”noen utskudd” som må ta medienes skyllebøtter.

SD har derimot en betydelig ryddeprosess foran seg, antakelig også internt i partiet. Med Aftonbladets kampanje får de god drahjelp i en slik prosess. De 20 uerfarne representantene til SD som tar plass i Riksdagen var sikkert høye og mørke på valgnatten, men i Riksdagen møter de erfarne folk som har vært ute en politisk vinternatt før. SD vil antakelig tjene på å holde en lav og saklig profil, og at hele partiapparatet innser at de ikke er kommet til himmelen. Å få en ”vinner” til å tenke slik er alt annet enn enkelt, men her trår altså Aftonbladet til igjen.