”Ja, hvad är svensk kultur?”

En dansk politiker krysset Kattegat forrige lørdag over til sine svenske naboer. Hun er langt fra det eneste danske folketingsmedlem som både er rystet og fortvilet over de svenske tilstandene. Pia Kjærsgaard er blant annet i selskap med dansksyriske Naser Khader, som representerer De konservative – for å prøve å legge rasismekortet dødt her og nå. Kjærsgaard klarte ikke å sitte stille lenger og på avstand bivåne den svenske politiske elitens forakt for sitt eget land, for ikke å snakke om den åpne forakten, ja, rett og slett hatet, som det politiske etablissementet, i tospann med media, utviser overfor Sverigedemokratene (SD). Kjærsgaard holdt en flammende tale på et valgmøte for SD der hun ga klart uttrykk for at hun nå hadde valgt å forlate et livslangt prinsipp, nemlig at et folk får det politiske lederskapet det fortjener: – Jeg mener virkelig det svenske folket hadde fortjent et bedre politisk lederskap, sa hun.

I morgen går svenskene til urnene. Landet som er et av de mest skakkjørte multikulturelle eksperimentene, skal ikke få en ansvarlig valgkamp der nettopp noe så avgjørende for Sveriges fremtid, den massive innvandringen og dens konsekvenser, settes i fokus. Tvert om, og til tross for at hver femte borger nå har innvandrerbakgrunn. Arbeidsløsheten blant særlig unge mannlige ikke-vestlige innvandrere er massiv. I områder som har snudd Sverige ryggen, som beryktede Rosengaard og mange flere, brennes biler og skoler som om det var en normaltilstand. Voldtekter er også en normaltilstand. Sverige minner om en regelrett krigssone. Ingen land i Europa er i nærheten av de svenske voldtektstilstandene: Sverige har mer enn dobbelt så mange voldtekter årlig i forhold til folketallet som nummer to på Europastatistikken, Storbritannia. Med i underkant av 6 000 (!) anmeldte voldtekter i fjor, er Leshoto det eneste landet i verden som ”slår” Sverige. Og; av de 6 000 anmeldte voldtektene, omhandler nesten 2 000 voldtekt av barn under 15 år. En undersøkelse fra Svea Hovrätt, i 2002, som blant annet dekker Stockholm og Uppsala län, viser at 85 prosent av voldtektsforbryterne var av utenlands opprinnelse. Symptomatisk nok er det ikke svenske myndigheter som har brakt tallet på bordet, men en professor i juss, Ann-Christine Hjelm.

Disse alarmerende forholdene sier ikke SD ett ord om. De maner derimot til å bevare svensk kultur og verdigrunnlag ved å begrense en masseinnvandring i Europatoppen, som er i ferd med å ”rive svensk kultur i filler”, for å låne et beryktet uttrykk i norsk debatt den siste tiden. En faktuell debatt vil ikke eliten ha. Forakten er i front, kanskje aller best illustrert ved Mona Sahlins opptreden i en moské for noen år siden – med slør over hodet: ”Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga (tåpelige) saker.”

Vel så skremmende er den politiske voldsutviklingen. I tillegg til at valgmøter må avblåses grunnet voldelige demonstranter, utsettes partimedlemmer for voldsovergrep. Man skulle da forvente at det politiske etablissementet satte foten kraftig ned. Og, jo da, statsminister Fredrik Reinfeldt tok avstand fra volden. Men så helte han bensin på vold voldsmennenes bål. Han sa: ”Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.”

SD står for hat. Derfor må de altså forvente dette.

Jeg sjekket SDs partiprogram. Jeg finner ingen rasisme, ikke hat. Jeg finner mye fornuft som burde vært i partiprogrammet til sossarna og Reinfeldt.