Rita Karlsen, HRS
Vår kvalifiserte gjetning var at den borgerlige alliansen ville skape historie i Sverige med et gjenvalg. I tillegg tippet vi Sverigedemokraterna (SD) inn på rundt 6 prosent. Vi fikk rett, uten at det er spesielt overraskende.
”Alle” vet at Sverige sliter med en udetonert innvandrings- og integreringsdebatt. Ikke-debatten styres av media og de etablerte politiske partiene. Det er etablert som en sannhet at kritikk av innvandrings- og integreringspolitikken er rasistisk. Uansett.
(Illustrasjon fra SvD)Et slikt politisk landskap skaper en politisk motorvei for et parti som SD. Etter gårsdagens valg er det da også SD som kommenteres, idet det slås fast at Sverige har fått et rasistisk parti i Riksdagen. ”Alle” er enige i det – bortsett fra mange i det svenske folket og et par til. Med et SD på vippen må alliansen lene seg på dem, eventuelt samarbeide med noen fra den rødgrønne koalisjonen, og det skaper jo betydelig hodebry. Verken venstre- eller høyresiden vil ta i SD med en ildtang, sies det.
Ja ja, sånn har vi hørt før. Men slike politiske ildtenger mister visstnok mye av sin varme etter at valglokalene er lukket og låst. Inne i Riksdagen fremtrer et annet behov, som straks koker mer enn all verdens ildtenger; makt, kontroll og forutsigbarhet – som stort sett kan koste hva det koste vil. Her vil også et SD kunne tjene nytten.
Så kan de rødgrønne peke nese av regjeringen og si; hva var det vi sa? De kom til å samarbeide med det rasistiske SD! Nå styres Sverige mot kaos, fremmedfiendtlighet og økt utenforskap.
Men de samme rødgrønne partiene vil ikke løfte en finger for å ”redde” Sverige fra det de mener er mer sikkert enn døden. Dette er jo politikk – der er som kjent spillet viktigere enn den faktiske jobben de samme er valgt til forvalte.
Så kan taletrengte kommentatorer, hovedsakelig tilhørende venstresiden i politikken, springe fra det ene studio til det andre med sine dvaske analyser; hørte vi at offer-strategien til SD hadde gått gjennom? Folket hadde latt seg lure av SDs snakk om sensur, utestengelse og svertekampanjer? Men hvor i all verden var de samme kommentatorene mens de svenske media unngikk SD så godt de kunne under henvisning til at SD ikke hadde noen makt – og mer eller mindre uttalt; ikke ville få det heller? Hvor var kommentatorene og analytikerne når de etablerte partiene ikke ville debattere med SD? Hvorfor var det så dørgende stille fra dem da?
Jo, mediafolket i Sverige og Norge, med flere unntak i Danmark, håpet at mediestrategien skulle fungere. I dag ligger fasiten på bordet: Det fungerer ikke – lengre. SD fikk frem sitt budskap, og folket sa ja takk. Men la oss nå ile til, og si som Mona Sahlin sier: Det er tross alt 94 prosent av det svenske folket som sier nei takk til SD.
For å si det slik: 70 prosent av det svenske folket vil ikke ha Socialdemokraterna heller, men det er en politisk virkelighet, i den grad slike opp-ned analyser tjener noe som helst, Sahlin ikke vil ta inn over seg.
Kan man ikke bare innse det: Innvandrings- og integreringspolitikk opptar også det svenske folket. SD vil bringe denne politikken på den nasjonale politiske agendaen. Det nytter ikke å skyte SD for den unnlatelsesynd de øvrige partiene har gjort seg skyldig i. Kall det gjerne et protestvalg, uansett er det sentrale spørsmålet er om SD i Riksdagen betyr politisk kaos?
Det svaret sitter regjeringen på. SD med sine 20 mandater styrer ikke Sverige. Det gjør regjeringen, og hvis regjeringen tør ta sitt ansvar, så forhandler de med SD. Jeg har sagt det før, og gjentar: jeg aner ikke om SD er rasistisk. Men det er bare en måte å finne det ut på – snakk med dem. Å starte med en strategi der SD skal politisk isoleres fra en ”samlet” venstre- og høyreside er dødfødt. Venstresiden vil utnytte det for hva det er verdt og SD vil oppnå (fortjent?) sympati – og velgerne vil aldri lære å kjenne SD og deres politikk. Det er virkelig en skummel vei å gå. Den eneste måten å finne ut hva SD er lagd av, er å forhandle med dem. Viser de rasistiske tendenser, så synliggjør det overfor folket og vend dem så ryggen. Da må de øvrige partiene, altså de rødgrønne, vise sitt ansvar.
Det blir ikke mer kaos i Sverige enn hva først og fremst regjeringen tillater, og hvilket spill de gir seg inn på. Det koster også å vinne.