Måned: september 2010

Fra dansk hold betraktes valget i Sverige med økende skepsis. I helga benyttet Weekendavisen lederen til å hevde at både de etablerte partier i Sverige og de svenske medier gjør sitt ytterste for å skaffe Sverigedemokraterna en plass i Riksdagen. Heller ikke Karen Jespersen er nådig: Hun mener at hvis noen svensker skulle finne på å uttrykke glede og stolthet over egen kultur risikerer de å bli hengt ut som ”rasister” av folk som Mona Sahlin. – Og så undrer hun seg over SDs fremgang, er Jespersens ironiske kommentar.

”Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere av det omfang man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det kan ikke være umoralsk å mene at man må ta hensyn til reaksjoner mot denne innvandringen – for å forebygge konflikter. Det kan heller ikke være umoralsk å mene at man bør forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har. Det er urett å kalle slike synspunkt rasisme, når de ikke bygger på forestillingen om at noen rase er mer verdt enn andre. Slike ønsker om begrensning av innvandringen står heller ikke i strid med kompromissløse krav om at ethvert menneske som oppholder seg lovlig i Norge, skal behandles med respekt og gjestevennlighet. Det vil bli lettere å håndheve slike hevdvunne prinsipper dersom antall nye fremmede per år er begrenset. (…). Hjelp for å lindre nød i verden er mer effektiv på andre måter enn ved innvandring til Norge,” skriver Kåre Willoch.

How could so unprecedented a collapse of will and principle have taken place? How is it possible that, in the words of Bernard Lewis from the video discussion, Muslims “now consider Europe the House of Islam”? And that the European intelligentsia have given them the key to the front door?

Miriam Quan Johansson flyttet fra Guatemala til Jämtland i Sverige for tre år siden. Full av forventning begynte hun å studere svensk for innvandrere i Strömsund. Men den første undervisningstimen ble et sjokk.

Den høyt anerkjente kanadiske poeten og kritikeren David Solway mener Europa lider av det han definerer som ”islamolepsi”. Han beskriver denne lidelsen som en kollektiv ”sosial og politisk hjelpeløshet” som har mye til felles med ”schizofreni og hypnotiske transer”. Spørsmålene er hvorfor denne situasjonen har oppstått og om den kan helbredes eller ei.

Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo ved rådsleder Akhenaton de Leon har fremmet en liten kravliste for innvandrere som består av etnisk delte aldershjem, doble statsborgerskap, norsk statsborgerskap til alle som fødes i Norge, kvotering på høyere nivå i Oslo kommune, gratis barnehage fra tre år, mer penger til innvandrertette skoler, gratis leksehjelp, gratis norskkurs m.m. For ”vi” skal huske på at ”de” betaler skatt.

Muslimske angrep på ytringsfriheten bunner i to forhold: Allahs allmakt og stammekulturen. Ikke bare kritikk anses som forbudt, men også handlinger som katagoriseres som mangel på respekt for islams helligdommer. Det nye i vår tid er at også ikke-muslimske borgere i frie land i vesten underlegges krav om ikke å forhåne islam, et prosjekt som OIC, Den islamske konferanse, kanskje er den fremste fortaler for. Derfor heter det i OICs erklæring om ”mennskerettigheter i islam”, at enhver har ”rett til å ytre sin mening på en slik måte at det ikke strider mot shariaens prinsipper”. Forsvaret for ytringsfriheten krever at europeere tar et oppgjør med mangelen på tro på egne verdier, mener Karen Jespersen og Ralf Pittelkow.

”Cordoba House” var det opprinnelige navnet på kjempemoskeen som man prøver å reise i umiddelbar nærhet av ”Ground Zero” på Manhattan. Navnet viser selvfølgelig til byen i Spania som har blitt fremstilt som et nesten utopisk symbol på muslimsk opplysning i den ellers mørke europeiske middelalderen, hvor muslimer, jøder og kristne skal ha bodd sammen i fred og gjensidig respekt. Myten har slått dype røtter i den offentlige debatten om islams muligheter for tilpasning til det åpne og sekulære Europa. Her forteller den kanadiske skribenten David Solway om det virkelige Cordoba, og ordets betydning for muslimske ”brobyggere” i vår tid.

40 prosent av tyrkere i Nederland føler seg som nederlandsk. Blant tyrkere utenfor arbeidslivet føler bare 24 prosent seg nederlandsk. Surinamesere scorer langt bedre. 79 prosent opplever seg som nederlandske, noe som forklares med at nederlandsk er Surinams offisielle språk.

Å mene seg religiøst krenket, har en langt sterkere makt i samfunnet vårt enn å mene seg ideologisk krenket, det vil si krenket eksempelvis grunnet angrep på humanistiske verdier, krenket fordi selve livsnerven i Europa utsettes for forsøk på undergraving. Frank Rossavik konkluderer slik om følelser og makt knyttet til Nazneen Khan-Østrems forsøk på å tvinge Per Edgar Kokkvold på ned på knærne, skamfull for å ha benyttet ytringsfriheten: ”Ytringsfriheten må være aller friest når den rettes mot makt, og religion er makt forkledd som følelser. Vi har kunnet håpe at den plutselig religionsglade venstresiden bare lot seg lure en stund. Nazneen Khan-Østrems utfall er nok et tegn på at problemet varer ved.”

Erna Solberg og maktbastionen i Høyre synes ikke å ha rikket seg en eneste centimeter siden de satt med makta over innvandrings- og integreringspolitikken i Bondevik-regjeringen. Dette er for meg overtydelig etter å ha hørt radiodebatter i går og i dag mellom Siv Jensen og Erna Solberg og Bent Høie. Kanskje noe av det mest oppsiktsvekkende er at Solberg og Høie mener Høyre sloss for individets rettigheter, mens FrP bedriver gruppetenkning. Men de politiske konsekvensene av partienes uttalte politikk gir da motsatt effekt! Likevel; det forundrer ikke meg at når den dagen kommer da parallellsamfunnene har satt seg så dypt at situasjonen – integreringsfallitten – er åpenbar for enhver, ja, da skal FrP (og HRS) få skylda: vi skapte utenforskapet, vi inkluderte ikke ”dem”, for vår retorikk fremmedgjorde ”dem” og støtet ”dem” ut i ingenmannsland. Vi fratok dem muligheten og lysten til å bli som oss.

Unge muslimske menn i Europa er svært stigmatiserte, de er marginaliserte, og politiet driver klapperjakt på dem. Dette var mantraet til Nazneen Khan-Østrem på Litteraturhuset da de røde skulle prøve å parkere den frie ytring ved å angripe Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. Khan-Østrem nevnte ikke muslimske jenter og kvinner med ett eneste ord. Ei heller islam i seg selv som et hinder for verdslighet og kritisk fornuft. Mon tro hvorfor?

Det befester seg mer og mer at muslimene i Europa er en stakkarslig, underkuet og stigmatisert gruppe. Det underlige med dette er at de muslimer jeg kjenner, som det begynner å bli en del av, overhodet ikke er noe stakkarslig og kjenner seg heller ikke igjen i et slikt bilde. Tvert om er de lei av en slik presentasjon, som de mener er ett av de største hindrene for å kunne ta fullverdig del i samfunnet. Som kjent mener lektor på journalisthøgskolen i Oslo, Nazneen Khan-Østrem, noe helt annet. Det fikk meg til å se meg litt rundt i Europa.

Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose kommer med bok om Muhammed-karikatruene på femårsdagen for den verdenshistoriske publiseringen, 30.september. En del røster har advart mot økt terrortrussel når karikaturene gjenopptrykkes. Tidligere operativ leder for Politiets Etterretningstjeneste (PET), Hans Jørgen Bonnichesen avviser spekulasjonene som sannsynlige. Radikale krefter har allerede brukt kariakturene så ”optimalt” i propagandaøyemed som mulig er, mener han. ”Det blir på et tidspunkt trivilelt, og man får en fornemmelse av metthet,” sier Bonnichsen.

For et år siden ble en familie med libanesisk bakgrunn landskjent i Danmark. Familien utsatte naboer daglig for overfall, drapstrusler og annen grov sjikane. Forholdene har ikke bedret seg, og nå belønner kommunen familien på åtte medlemmer med en stor ny villa på landet (uten naboer) til over to millioner kroner. Kommunene tar også regningen på over 800 000 for å pusse opp villaen.

Ingenting i et selvgodt samfunn synes verre enn å ytre seg kritisk til innvandringspolitikken. Slike kritikere stemples som om de skulle representere det lille mindretallet av folkesjelas grums – og stemplerne vokser metervis hver gang de kan trøkke og tråkke de kritiske røstene ned i søla. Slik oppnår man medlemskap hos de anstendige, og innenfor dette taktfaste fellesskapet utpekes idiotene. De anstendige tar derimot sjelden idiotene for det de sier, men for det de er eller det de ikke har sagt. Men noen reell debatt? Nei takk! Anstendige diskuterer da ikke med idioter.

Dagens gladnyhet er at innvandrere gifter seg i Norge. Det slås bombastisk fast i Aftenposten. Det eneste skåret i gleden er at Norge ikke har nok ekteskapskandidater.

Det var ikke Per Edgar Kokkvold som skulle sittet på Litteraturhusets tiltalebenk i går, men Nazneen Khan-Østrem. Khan-Østrem kan neppe ha fått med seg at for 77 år siden ble Arnulf Øverland trukket for retten, for så å bli frifunnet for blasfemianklagene. Hvilken ballast gir høyskolelektor Khan-Østrem journaliststudenter?

Per Edgar Kokkvold ga Nazneen Khan-Østrem den ene kilevinken etter den andre på Litteraturhuset i går, og som alltid fremførte bautaen over ytringsfriheten i Norge poengene ikledd eleganse til fingerspissene. Khan-Østrem kan umulig gå skadefri fra seancen hun selv ba om.

”At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke forkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan. Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.” Dette skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland i anledning at Samtiden henger Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han benytter ytringsfriheten slik den har formet seg gjennom flere tidsaldere i Norge.