Hege Storhaug, HRS
Ja, problemet varer ved. Derom ingen tvil. Hvorfor? Har det noe med aviser, som blant andre Morgenbladet, som til stadighet fremmer multikulturelt tankegods i spaltene, undertrykker muslimer som gruppe ved nær sagt å tvinge dem i offerrollen, kombinert med holdninger man kan kalle islamofile, eller rettere sagt; kanskje mangel på basis kunnskap om islam og hvordan muslimske ledere presser islam inn i det offentlige rommet – på bekostning av den vanlige muslimen, og som får den fastlåste eliten til å bøye seg i skam og skyldfølelse over negative hendelser i Europas historie?
Frank Rossavik er definitivt på sporet av vesentlige trekk ved dagens tilstand. Selv forteller han om et ganske ublidt forhold til religion fra han var svært ung.
Religiøse mennesker har irritert meg bestandig. I 1980 greide kristne fanatikere å få Monty Pythons Life of Brian forbudt for visning i Norge fordi den var «blasfemisk». Den gang gikk jeg på ungdomsskolen, og måtte sjekke i ordboken hva «blasfemi» betydde. Da jeg fant ut av det, holdt jeg på å sprekke av raseri over at noe slikt kunne finnes i Norges lover. Det var en av grunnene til at jeg ble politisk radikal, og høsten samme år meldte meg inn i SV.
Gradvis er jeg blitt mer liberal enn radikal. Jeg godtar at folk tror på jomfrufødsel. På oppstandelse. På en usynlig, men allmektig, autoritær og voldelig «Gud». Jeg godtar at folk mener (heterofile) menn skal bestemme over kvinner, og at kvinner «frivillig» tier i forsamlinger eller kler seg i telt. Og jeg godtar at religiøse mennesker mener at homofile helst bør henrettes, og i alle fall ikke ha noen rettigheter.
At de religiøse også godtar at jeg bekjemper dem med alle ikke-voldelige, politiske midler. Inkludert – selvsagt – latterliggjøring og fornærmelser. Det skulle virkelig bare mangle. De fornærmer jo meg med sine uhyrligheter, dag ut og dag inn.
Og dette kan jeg si på to måter: Enten som en lett humoristisk spissformulering, eller i dypt og bistert alvor. Dét igjen avhenger av om jeg føler meg truet.
Religionsfriheten veid opp av retten til fritt å kritisere religion, er kanskje det viktigste av kompromissene som sikrer at vi kan leve i noenlunde fordragelighet. Det finnes andre, som at Den norske kirke ikke lenger kan diskriminere kvinner fra å inneha prestestillinger, og at kjønnslemlestelse, religiøst begrunnet eller ei, er forbudt.
Rossavik sier han er tilbøyelig til både å si ja og nei til hijab til politiuniformen. Men hva hvis de samme kreftene som vil ha hijaben ikke tåler andres rett til å ytre seg? Har ikke de religiøse forstått at det liberale samfunnet er i deres interesse? spør han. Jeg tillater meg å svare han: ja, et liberalt samfunn er selvsagt i de religiøses interesse i en maktoppbyggingsfase. Det er dette som gjør Europa så sårbar overfor islams grunnatur, altså islams maktambisjoner, som Karen Jespersen og Ralf Pittelkow poengetrer i Islams magt. Europas nye virkelighed. Islamistene er selvsagt svært opptatt av liberalitet i dag, men det er nok utopi å tro at liberalisme ligger i deres hjerter den dagen de eventuelt skulle ha makt til å tvinge kalde dogmer inn på samfunnets sentrale arenaer.
Religiøse hensyn står mot liberale eller verdslige på mange felt, og på flere av dem er kompromiss mulig. For egen del mener jeg for eksempel at det er gode grunner til å nekte hijab sammen med politiuniformer, men at det også finnes relevante argumenter for å si ja.
Min vilje til et kompromiss – eller en konsesjon – som å renonsere på politiuniformens nøytralitet, avhenger av at jeg føler meg og mine verdier trygge, av at mine «fiender» tar sin del av belastningen ved å leve i et liberalt samfunn. Hvis en del muslimer og deres ikke-muslimske meningsfeller i en sak som karikaturstriden truer ytringsfriheten, er jeg mindre villig til å støtte hijab i politiet.
Dette er et lite eksempel på en større sannhet som forbausende mange kloke mennesker ikke forstår, eller later som om de ikke forstår: Et liberalt samfunn er i høyeste grad også i religiøses interesse. Muslimers religionsutøvelse i «vestlige» land er jevnt over langt friere enn i land der de selv er i flertall.
Også Rossavik må male fanden på veggen – Fremskrittspartiet. Det er en øvelse blant skribenter og mediefolk som synes å skje på autopilot når ”vanskelige” tema debatteres, det vil si islam og innvandring. Han om det. For her er Rossavik og jeg uenig: det er gode grunner til å oppleve Europas frihet truet av åpenlyse krefter som har vokst seg store og som jobber intenst og langsiktig for nettopp å undergrave frihetsverdiene.
Hvis den verdslige makten – i demokratier eller diktaturer – føler seg truet av det religiøse, blir religionens frihet innskrenket. Tendensen er klar også i Norge. Mange føler seg truet, av gode, mindre gode eller dårlige grunner. Konsekvensen er at folk enten stemmer Fremskrittspartiet, eller stilltiende godtar at andre partier glir stadig nærmere Frps innvandrings- og integreringspolitikk.
Når jeg nevner muslimer spesielt, er grunnen enkel: Det er fra denne voksende gruppen at trusselen om økt illiberal religiøs innflytelse i dag kommer. Og nettopp muslimene er begunstiget med forståelse og støtte i kretser som før ikke har vært vennlig innstilt til religion.
Jeg liker heller ikke at pavekirken ser seksuelle overgrep som et indre anliggende. Hvis jeg hadde bodd i Italia ville jeg antagelig ha vært på krigsstien mot paven. Men i Norge er katolisismen marginal, og har ingen svær heiagjeng på venstresiden. Å skrive avsnitt som de to foregående føles banalt. Men det trengs. Nazneen Khan-Østrem, lektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, har gått til frontalangrep på Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Samtiden under tittelen Den hvite ridderen. Hentydningen til korsfarertiden er dekkende for resten av artikkelen, som prøver å si at Kokkvold er full av fordommer mot muslimer, og at dette er grunnlaget for hans konsekvente forsvar for ytringsfriheten. Kokkvold har som kjent gitt sin støtte blant annet til publiseringen av Muhammed-karikaturene.
I stedet for å mase sånn om retten til å ytre seg fritt mot også islam, burde Per Edgar Kokkvold – og vi som er enige med ham – «reflektere over den muslimske kritikken», mener Nazneen Khan-Østrem.
Det har heller ikke gått upåaktet hen hos Rossavik at særlig venstresiden har plassert muslimer i offerrollen, en stigmatisering som det er oppsiktsvekkende får lov til å fortsette i debatten om Europas fremtid i et frihetsperspektiv. Det er også besynderlig at fordommer i de muslimske rekkene nærmest er fredet for offentlig debatt.
Alt koker ned til en uenighet om hva alt dette egentlig dreier seg om. Nazneen Khan-Østrem, det meste av venstresiden og store deler av kristenfolket ser muslimer primært som ofre for fordommer, som trenger vern mot det liberale samfunns fortredeligheter. Vi andre ser muslimer som fremfor alt en stor og voksende gruppe i det norske samfunnet, som selvsagt vil gjøre seg mer gjeldende. Det som pågår nå er en brytningstid, som er slitsom for både muslimer og andre: Hvilke kompromisser skal inngås, hvilke ting må ligge fast, hvordan kan vi overvinne konfliktene, herunder fordommene?
Hvorvidt man mener prosessen går bra eller mindre bra, avhenger av hva man bekymrer seg for.
Rossavik konstaterer at særlig islam behandles med en annen høflighet enn andre maktsentra og at venstresiden synes å la seg blinde i sin nyreligiøse tilstand. Han tar ikke opp det ubehagelige, at dette kan også handle om kynisme; stemmesanking, og et sterkt behov for å skape en ny offerklasse man kan sloss for. Slik gir man jo også balsam til sårene – skyldfølelsen – over at Europa har skapt frihet og velferd for sin borgere, i motsetning til…
Debatten om Muhammed-tegningene har pågått i fem år. Sist vinter ble det en tilnærmet – for mange motvillig – konsensus her i landet om at Kurt Westergaards tegninger måtte kunne trykkes i det minste for å vise hvorfor tegneren ble forsøkt drept i sitt eget hjem. Det var et lite skritt i riktig retning, men ikke mer. Trenden mot å behandle religion, særlig islam, mer høflig enn andre typer makt, er ikke brutt, verken her i landet eller andre steder.
Ytringsfriheten må være aller friest når den rettes mot makt, og religion er makt forkledd som følelser. Vi har kunnet håpe at den plutselig religionsglade venstresiden bare lot seg lure en stund. Nazneen Khan-Østrems utfall er nok et tegn på at problemet varer ved.
Les hele kommentaren her: Makt forkledd som følelser