Hege Storhaug, HRS
Norske foreldre tar i stadig økende grad med seg barna og flytter fra Groruddalen, et område av Oslo som synes mer og mer å være et moment over en forfeilet innvandringspolitikk. Parallellsamfunn har slått dype røtter i Norges mest omtalt dal.I NRK denne helgen (Lørdagsrevyen 4.september 2010) fortalte foreldre at de vil sikre barna det norske språket, norsk kultur, de vil beskytte barna mot å bli kalt horer eller bli dengt opp på fotballtrening. Arbeiderpartiets svar på problematikken er at seksåringer skal språkkartlegges og at skolegrensene må utvides slik at man unngår skoler med et stort flertall innvandrerelever. Spørsmålet er hvor lenge man klarer å lappe på problemene som masseinnvandringen har skapt. Groruddalen er ikke minst et stuevindu for dem som fremdeles nekter å ta innover seg den voldsomme kulturkollisjonen mellom den norske åpne, frihetskulturen, og repressiv ikke-vestlig (først og fremst muslimsk) kultur.
Politikerne må ha visst hva de la opp til – at den høye innvandringen ville skape konflikter på både makro- og mikronivå. Kåre Willoch har i alle fall i et par tiår kjent til utfordringene, eksemelvis da han i 1988 satt som leder av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. For; 11.juni 1988 skrev han de innledende ordene her på side 2 i Aftenposten. Med den siste tidens innvandringsdebatt i mente, er det uhyre interessant og avkledende å se hva Willoch formulerte for 22 år siden.
Innvandringens følger
Av Kåre Willoch, formann i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité
Historiebøkene gjør det nærliggende å oppfatte begrepet folkevandring som noe som hører til overgangen mellom oldtid og middelalder. Men historien er jo full av folkevandringer.
Også vår egen tid er preget av dem. Og det er dessverre lite som tyder på at de går mot slutten. Brutale konflikter, voksende overbefolkning og dyp fattigdom kan drive nye millioner på vandring, mot de land som gir håp om en bedre tilværelse.
Etter hvert fikk også innvandringen til Norge et omfang som førte til at regjeringen Bratteli i 1975 vedtok en ”midlertidig innvandringsstopp”. I praksis betød det ikke stopp, men streng begrensning av innvandringen. Den virket også lenge dempende på tilstrømningen, fordi det ble kjent at det var vanskelig å komme inn i Norge.
Lenge relativt lavt
Men innvandringsstoppen gjelder ikke dem som er berettiget til asyl. Antallet flyktninger og asylsøkere holdt seg likevel lenge forholdsvis lavt. Antallet asylsøkere var 830 i 1985, steg til 2 722 i 1986, og steg videre til 8 613 i fjor.
Antallet asylsøkere til Vest-Europa gikk ned fra 1985 til 1987, mens det altså steg kraftig i Norge. Antakelig hadde den sterkt økende tilstrømningen til Norge også sammenheng med regjeringsskifte her. Det ble skapt forventninger om at at det ville bli lettere å komme inn i vårt land samtidig som det ble gjennomført sterkere begrensninger av innvandring i andre land.
Forfulgte?
Denne økende innvandringen ville neppe ha skapt reaksjoner hvis man hadde trodd at flertallet av asylsøkerne var forfulgte der de kom fra. Men det er bare en brøkdel av dem som søker asyl som overbeviser myndighetene om det. Av resten har likevel mange fått lov til å bosette seg hos oss.
Dette har ført til bekymringer hos mange. Men de fleste politiske partier har vært tilbakeholdende i debatten om disse spørsmålene, av frykt for å kunne skape vanskeligheter for sine medmennesker. Denne tilbakeholdenheten kunne gi det uriktige inntrykk at landets politikere stort sett var døve for engstelsen for at innvandringen skulle bli for stor. Det skapte nok frustrasjoner, som igjen medvirket til mer betenkelige reaksjoner.
Forebygge konflikter
Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere av det omfang man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det kan ikke være umoralsk å mene at man må ta hensyn til reaksjoner mot denne innvandringen – for å forebygge konflikter. Det kan heller ikke være umoralsk å mene at man bør forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har. Det er urett å kalle slike synspunkt rasisme, når de ikke bygger på forestillingen om at noen rase er mer verdt enn andre. Slike ønsker om begrensning av innvandringen står heller ikke i strid med kompromissløse krav om at ethvert menneske som oppholder seg lovlig i Norge, skal behandles med respekt og gjestevennlighet. Det vil bli lettere å håndheve slike hevdvunne prinsipper dersom antall nye fremmede per år er begrenset. Da vil man også kunne dra full nytte av den berikelse som innslag av fremmede kulturer kan gi.
Det er innvendt mot slike tanker at de strider mot vår plikt til å ta imot dem som er forfulgt for sine overbevisningers skyld. Det er enighet om at de må gis asyl i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Men det er som nevnt forholdsvis få som innvandrere til Norge som er berettiget dette. Antallet asylsøkere og flyktninger som får oppholdstillatelse av andre grunner, har vi både rettslig og moralsk rett til å regulere. Hjelp for å lindre nød i verden er mer effektiv på andre måter enn ved innvandring til Norge.
Nødvendige regler
Det er imidlertid liten grunn til å trekke den nye utlendingsloven så sterkt inn i denne debatten. Den gir bare regler som er nødvendige for at man skal kunne håndheve den innvandringspolitikk som storting og regjering til enhver tid bestemmer.
En særlig omstridt bestemmelse i loven gjelder plikt til å vise legitimasjon – for eksempel pass – når politiet forlanger det. Men hvorledes skal man kunne hindre at noen utlendinger som er på reise i Norge blir boende her som illegale innvandrere, hvis politiet ikke skal kunne kreve legitimasjon når de r usikre på om en person har lovlig opphold?
Åpne grenser?
Det blir hevdet at et liberalt samfunn bør ha åpne grenser også for dem som ønsker å bosette seg der. Men det ville bety en overveldende tilstrømning i en ny tid hvor det bare er noen timers reise mellom dyp fattigdom og relativ velstand. Og hvis man erkjenner at innvandringen må reguleres, må man også ha et lovverk som gir hjemmel for å stanse noen på grensen, eller utvise dem hvis de blir her uten tillatelse. Det er trist, men nødvendig.
I 1988 var innvandrerbefolkningen totalt i Norge på 146 000, hvorav nesten 40 000 kom fra Norden, mens 55 379 kom fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia, såkalte ikke-vestlige.
I Oslo i dag har 160 000 personer innvandrerbakgrunn, det vil si 27 prosent av befolkningen. 20 prosent av Oslos befolkning på 587 000 innbyggere har ikke-vestlig bakgrunn. Det vil si at kun hovedstaden har nå over 100 000 ikke-vestlige, mot det totale for hele Norge i 1988 på 55 000 ikke-vestlige.
”Det kan heller ikke være umoralsk å mene at man bør forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har.”
Vi kunne få ”det uriktige inntrykk at landets politikere stort sett var døve for engstelsen for at innvandringen skulle bli for stor”.
Var nå det så uriktig, monn tro?
Jeg leste for øvrig ingressen høyt for min kollega, med spørsmål om hvem som stod bak setningene. Tipset var at det var meg selv…