Rita Karlsen, HRS
Å utøve vold mot barn er en ikke bare en vanlig, men også en akseptert del av barneoppdragelsen i en rekke land. Det burde således ikke overraske noen at mange fortsetter med praksisen selv om de har etablert seg i Norge. Utfordringen er om vi tør gripe fatt i problemet ved roten.
Drammens Tidende melder i dag at politiet i Drammen har opplevd en kraftig økning bare siste år. Med ”bare” syv slike voldssaker i siste halvdel av 2009, er 44 saker i første halvdel av 2010 likevel oppsiktsvekkende høyt.
– Vi merker en voldsom økning, bekrefter Raymond Thorsen, som etterforsker disse typer saker ved taktiske avsnitt ved Drammen politistasjon.
De fleste sakene er fortsatt under etterforskning og er ikke rettslig avgjort.
– Men vi har ingen grunn til å ikke tro på barna og det de forteller, sier Thorsen.
Ifølge politiet går gjerne siktelsene på slag i ansiktet, rygg eller over fingre og hender, og da også ved bruk av gjenstander. Belte er således en gjenganger. Men det kan vel så gjerne også handle om frihetsberøvelse, og volden pågår over tid.
Politiet forteller om en episode hvor barn er blitt låst nede i kjelleren, og et tilfelle hvor foreldrene låste inne sine barn på badet og slukket lyset.Det er snakk om både jenter og gutter. Og de aller fleste av barna er i barneskolealder.Og volden pågår gjerne over en lang tidsperiode.Som regel er volden ikke synlig for folk flest. Men lager likevel arr, både psykisk og fysisk.
Det er like gjerne mor, som far, eller begge to, som etterforskes for vold mot sine barn. Og et flertall av etterforskningssakene pågår i familier med innvandrerbakgrunn.– Volden er gjerne et ledd i barneoppdragelsen. De fleste benekter at de har utsatt barna for noe. Men noen har innrømmet at de har slått. De sier samtidig at de vet at det ikke er lov til å være voldelig mot barna sine.– Og dette skjer fra de menneskene som skulle være barnas omsorgspersoner. Slik jeg ser det, må jo det være langt mer traumatisk enn om det var ett tilfeldig tilfelle av vold fra for eksempel en nabo, mener Thorsen.Likevel forteller han om barn som er lojale mot sine foreldre. Barn som er lite lystne på å fortelle hva de blir utsatt for i hverdagen.
Men når politiet skal forklare økningen, får vi vite at de slett ikke tror at det er noen kraftig økning. Tvert om tror de ikke det er mer nå enn før, men at ulike instanser er blitt flinkere å si ifra:
– Vi tror ikke at det er noe mer nå, enn det var tidligere. Men, det kommer langt flere saker fra barnevernet. Som igjen har fått flere saker fra skolene og barnehagene.Thorsen skryter av instansene og mener de er blitt flinkere til å varsle, og forstå at det ofte er snakk om straffesaker. Han mener også at politiets egne operative styrker er blitt flinkere til å oppdage og plukke opp slike saker når de er ute på oppdrag.– Vi har hatt et prosjekt gående mellom flere offentlige instanser i Drammen. Målet var en bedre samkjøring, og vi mener at økningen også er et resultat av dette. Men dessverre tror jeg vi fortsatt bare ser toppen av isfjellet.
Det kan tyde på at Drammen har fraristet seg noe av berøringsangsten fordi problemet i hovedsak ligger hos innvandrerfamilier. Slik sett viser erfaringene fra Drammen hvor viktig det er å henge bjella på katta. At foreldre benekter å ha utsatt barna sine for noe samtidig som de bekrefter at de har slått, avdekker hvilke verdimessige utfordringer vi kan stå overfor. Derfor kan også alternative straffemetoder være på sin plass, men det krever tett oppfølging av familien, og særlig barna:
Samtidig er Thorsen klar på at hovedmålet er å gi barna en bedre situasjon. Vold mot barn er en alvorlig sak også rent juridisk. Er saken definert som familievold, så er det statsadvokaten som skal ta ut tiltale etter råd fra lokale jurister.– Men det er jo tilfeller hvor vi foreslår å bruke alternative straffemetoder. Vi har eksempelvis et ektepar som fikk i straff å gå til familieveiledning. Og det er noe vi følger opp at de gjør. Men politiet har en vanskelig jobb. Ofte vil ikke barna si stort.– Jeg har snakket med mange av disse barna. De er lojale. De forteller, men er redd for hva som vil skje og tør nok ikke å fortelle alt.Et annet problem er at det gjerne blir ord mot ord.– Og da ofte to foreldre mot barnet. Da må vi snakke med andre vitner som kan vite noe. Eksempelvis søsken eller lærere. Samtidig sendes jo alle barna rutinemessig til helsesjekk i slike saker, forteller Thorsen.
Siden HRS er kjent med flere voldssaker som har omhandlet barn i somaliske familier, der ikke minst kjønnslemleste har vært et tema, undrer jeg meg over om en slik rutinemessig helsesjekk også omfatter underlivskontroll? Eller er det fortsatt slik at et av de verste overgrepene et barn kan utsettes for, skal vi ikke avdekke?