Rita Karlsen, HRS
3. februar 2007 hadde daværende NHO-direktør Sigrun Vågeng en interessant kronikk i Dagbladet der hun fastslo at arbeidslivet i Norge ikke er forbeholdt etnisk norske. Hun hevdet at ”9 av 10 som ønsker jobb faktisk har fått jobb – mange også i samsvar med den utdanningen de har – og det uten å bytte navn.”
Med dette avviste Vågeng påstanden om at arbeidsmarkedet er stengt for de som ikke har norske navn. Selvsagt avviste hun ikke at slikt kan skje, for selv blant arbeidsgivere kan det vel finnes mye rart, men hun tok sterk avstand fra at omfanget var en av slik karakter som noen hevdet.
Det avgjørende for Vågeng var at det ikke må få spre seg holdninger om at ”det ikke nytter for unge med minoritetsbakgrunn å ta utdanning, siden de ikke får jobb likevel.” Vågeng var lynende klar:
Dette er overhodet ikke tilfelle. De fleste innvandrere og personer med innvandringsbakgrunn både vil og kan. Langt de fleste finner en plass i arbeidslivet. Den kanskje største trusselen mot vellykket integrering er forestillingen om at det ikke nytter. De som bidrar til å spre slike forestillinger bidrar ikke til god integrering.
Men ikke alle lyttet til Vågengs advarsel. De som har bestemt seg for at innvandrere, i motsetning til alle andre, ikke kan ansvarliggjøres, finner alltid en eller annen forklaring forankret i samfunnet. En slik ”disputt” fant vi mellom rådgiver Steven Meglisch i Kontaktutvalget mellom myndigheter og innvandrere (KIM) og dekkongen Tommy Sharif i NA24.no i 2007. Samme år gikk også en rekke personalsjefer i Danmark ut og etterlyste søknader fra innvandrere. De mente at innvandrere var forutinntatt på at de ikke får jobb. Derimot tok nydanske, egyptiskfødte, Enan Galaly – og milliardær – en annen variant: Han inviterte 180 innvandrere på middag og ba dem slutte å sitte på kafé og diskutere politikk. Han minnet dem på at de har alle muligheter – og at det er deres eget ansvar å bruke dem.
Men i Norge har vi alltid vært redd for å stille krav til innvandrere, hvilket i seg selv er diskriminerende. Fra 2008 startet Regjeringen med moderat kvotering av innvandrere, hvilket fikk iranskfødte og FrP-politiker Mazyar Keshvari til å se rødt: Han kalte det å stakkarsliggjøre innvandrere og så det som et ypperlig virkemiddel til å øke rasismen.
Ja, selv arbeidsinnvandrere kommer ikke unna stakkarsliggjøringen. I 2008 fikk til og med Polens ambassadør i Norge nok. Etter uttallige historier om Norges rå utnytting av polsk arbeidskraft, slo ambassadøren i bordet: Han ba Norge om å slutte å stakkarsliggjøre polakkene – han minnet om at de er voksne mennesker som selv må si ifra og ikke godta uverdige bo- og arbeidsforhold.
Men forestillingen om at det er å være aktiv deltaker på arbeidsmarkedet kompliseres av at en har innvandrerbakgrunn har av en eller annen grunn fått overleve. Til stadighet drypper denne forestilingen inn i den ene eller andre kommentaren, og det er – som Baard Meidell Johannesen sier på sin NHO-blogg – farlig. Og feil.
“Videregående opplæring er betydelig viktigere for arbeidsmarkedstilknytningen enn om man har innvandrerbakgrunn”. Det er Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) som sier dette. Og da skal man lytte; der i huset sier man “diskriminering” oftere enn Jonas Gahr Støre sier “dialog”.
Bakgrunnen er en rapport fra NTNU-tilknyttede Senter for økonomisk forskning. Flere ting av interesse:
Når det snakkes om innvandrerungdom, er det mange som tenker på dem som er født og oppvokst her i landet. Det er en voksende gruppe, men i klart mindretall. I undersøkelsen er under 1/3 født i Norge.
Elevenes skoleprestasjoner følger et klart mønster: Majoritetsungdommen har den høyeste andelen med fullført videregående skole, 67 % etter 5 år. Deretter 2. generasjons innvandrere med 62 %. For de som er født utenlands, er fullføringsgraden lavere jo senere de kom til Norge, naturlig nok. For dem som kom i ungdomsskolealder, er den bare 36 %. Og jentene gjør det bedre enn guttene i alle grupper.
Og som man kan tenke seg, er det sammenheng mellom utdanning og sysselsetting: Yrkesdeltakelsen er lavest blant dem som ikke har fullført videregående. Og det betyr mye mer enn innvandrerstatus. Og de små forskjellene som finnes kan skyldes at blant de frafalne er det også forskjeller i utdanningsprestasjoner, og etter samme mønster som for frafall: Majoriteten gjør det best (eller minst dårlig), så 2. generasjon innvandrere, og så de nyinnflyttede.
Deretter påpeker Meidell Johannesen det sentrale ut fra rapportens funn:
Og da blir spørsmålet: Hvor ble det av diskrimineringen i arbeidslivet? Svar: Den forsvant. Det som betyr noe er hva man kan, ikke hva man heter eller hvor man kommer fra. Bedriftene har ikke råd til å bedrive diskriminering.
Naturligvis finnes det virksomheter som diskriminerer, som det finnes huseiere og dørvakter. Men de er altså ikke mange nok til at det kan spores i statistikkene. Den største trusselen mot integrering i arbeidslivet er derfor ikke diskrimineringen, men forestillingen om den.
PS. Det ble sagt om Einar Gerhardsens forhold til EEC at hver gang han sa ja hørtes det ut som om han sa nei. Omtrent som når Stortingets visepresident Akhtar Chaudry støtter ytringsfriheten. DS
Selvsagt har ikke bedrifter råd til diskriminering. Det har faktisk ikke samfunnet heller, men likevel skal altså noen – og gjerne de som definerer seg selv om antirasister – få lov til å definere alt og ingenting inn i denne ”diskrimineringsbøtta”. Denne «rasismeindustrien» tjener overhodet ikke integreringen – tvert om. La oss bare håpe at det nettopp er innvandrere selv som tømmer bøtta og fyller den med nytt innhold, slik som sivilingeniør og forfatter bosatt i København, Cherif el-Ayouty, i sommer tok et oppgjør med utviklingen knyttet til rasisme og islam.