Rita Karlsen, HRS
Vi må vel bare å erkjenne at de ikke akkurat har kjempet om medieplass, dernest må vi vel bare innse at også ”ekstremisme” er blitt relativt (ikke minst med henvisning til debattene om ytringsfrihet). Og nå kjenner jeg at jeg må riste av meg den lille Støre-hjelperen som har satt seg på skulderen min; den som hvisker meg i øret at det er uklokt å definere ekstremister i Norge (slik som Karen Jespersen nå erfarer i Danmark).
Men siden jeg enda ikke er blitt fortalt hva som er klokt, tar jeg sjansen på å påpeke den endringen jeg mener er på gang blant en del av våre muslimer. Så langt har nemlig de offentlige muslimene stått rimelig skulder ved skulder og hevdet at alle påstander om ekstremisme innen islam har sin grobunn i majoritetssamfunnets islamofobi. Nå er tydeligvis den tiden forbi. I min tolkning henger det sammen med det tragiske at ekstremisme er blitt ”mer sturent”, der paradokset er at ekstremismen krever sin plass i det offentlige rom i ytringsfrihetens navn. Eksempel på det er ikke bare Mohyldeen, men også for eksempel den nyreligiøse Arfan Bhatti og hans kone samt nettstedet Islam Net. Islam Råd Norge (IRN) kunne også vært et eksempel. Da tenker jeg spesielt på at de fortsatt ikke har tatt klar avstand til dødsstraff for homofile, men IRN har vært offentlige så lenge at de kan kunsten med å tale med to tunger. En slik strategi kunne nok både Mohyldeen, Bhattiene og Islam Nets representanterha valgt, men de har ikke gjort ikke, i alle fall ikke i samme grad. De krever heller sin rett til å være ”så religiøse som de er”, og de oppfatter det neppe selv som ekstremisme – i det som kanskje kan kalles en ”vanlig oppfattelse” av ekstremisme.
Jeg tror således at de ”mer religiøse” er lei av IRN og en rekke andre muslimske organisasjoner og talspersoner sin strategi, inkludert en rekke ”muslimske” politikere. De er lei av det de kanskje opplever som å stå med lua i hånda i det norske samfunnet og nærmest unnskylde sin religiøsitet. De gidder ikke bortforklare det som storsamfunnet med stor sannsynlighet vil hevde er ekstremt, om det så er innskrenkning av kvinners rettigheter, motstand mot demokratiet slik vi kjenner det eller begrensninger og straff i forhold til ytringsfrihet. De opplever ikke at de har noe å frykte ved å fronte sine meninger og holdninger, om de skulle være aldri så ekstreme.
Og jeg tror de har helt rett.
Derfor tror jeg også flere og flere ”ekstremister” vil komme til overflaten.
Et eksempel på dette øyner jeg i Aftenpostens artikkel med tittelen ”Frykten for å bli stemplet som ekstremister”. Her fremkommer det at nettstedet Islam Net i løpet av to år har blitt Norges største muslimske frivillige organisasjon med 1.200 betalende medlemmer.
Er det foruroligende? Tja, Abid Raja mener det.
Abid Raja, venstrepolitiker og initiativtager til en rekke dialogmøter, advarer mot det han kaller spredning av ekstreme meninger fra nettstedet. Han mener moderate muslimer skremmes til taushet, og i debattforumet på islamnet.no oppfordrer flere til boikott av Rajas dialogmøter. Politikeren blir også utsatt for personlig hets, blant annet under tittelen «Idioten Abid Raja angriper Islam Net igjen».
Det er noe som ikke henger på greip her. ”Moderate muslimer” skremmes til taushet? I så fall må det jo innebære at de ikke fullt så moderate har betydelig makt, og langt mer makt enn hva som tidligere er tilkjennegitt fra muslimske miljøer. Dernest har vi opplysningen om at debattanter på islamnet.no oppfordrer til boikott av Rajas dialogmøter. Det kan jo tyde på at Raja ikke har den forankringen blant innvandrere og muslimer som han ynder å prøve å få oss til å tro, og som hans bok ”Talsmann” var et vitnesbyrd på?
De fleste muslimer jeg kjenner, og som begynner å bli en del av, har ikke Raja som noen rollefigur. De omtaler Raja som selvopptatt og liten egnet til å representere annet enn seg selv. Men det er jo greit nok, all den tid Raja likevel kan få andre i tale. Det har altså Rajas dialogmøter bevist ikke går når man kommer til det som virkelig er vanskelig, nemlig ytterpunktene kjærlighet og ekstremisme. Da glimret de aktuelle med sitt fravær. Spørsmålet er derimot om ”skylden” kan fordeles på noen?
Raja mener Islam Net gir muslimer med ekstreme meninger en organisert plattform. Han påpeker at det på kort tid er blitt aksept for å forsvare dødsstraff for homofile, vold mot kvinner, og å kalle liberale muslimer for vantro.
– Dette er helt nytt i Norge. Nå må moderate og konservative muslimer danne felles front mot de ekstreme. Det er et spørsmål om tid før dette får farlige konsekvenser, sier Raja.
I så fall er de ekstreme uttalelser det motsatt av taushet, noe som også Raja etterstrebet å få til på siste dialogmøte: Han ville ha de ekstreme i tale, de dukket ikke opp. Men det gjorde altså heller ikke de som skulle gå i rette med ekstremistene.
Byggingeniørstudent Fahad Qureshi (22) står i bresjen for Islam Net. Han mener det er storsamfunnet og nettopp Raja selv som skremmer muslimer til taushet.
– Det som skremmer unge muslimer fra å delta i offentlig diskusjon er redselen for å bli stemplet som ekstremist eller radikal fordi de har meninger som politikere som Raja ikke er enig i, sier Qureshi.
Interessant: Moderate muslimer skremmes til taushet fordi de er redde for å bli stemplet som dårlige muslimer eller vantro, og de som ikke er fullt så moderat skremmes til taushet fordi de er redd for å bli stemplet som ekstremister.
Dette tror jeg er tåkeprat fra begge parter. Verken moderate eller mindre moderate muslimer er så lettskremte. De fleste moderate muslimer lever sine hverdager uten for mye islamstyring, der jeg for øvrig kjenner en del som i det stille motarbeider ekstremisme nettopp fordi de ikke ønsker begrensning i egen frihet, mens de ekstreme har holdt en lav profil, noe som altså jeg tror er i ferd med å endre seg – og som Qureshi langt på vei bevitner, men han benytter seg fortsatt av IRN-strategien (merk som norsk muslim):
På nettstedet skriver noen at «som muslim så kan du ikke være fornøyd med å bo under demokrati, i og med at demokrati går imot shariee’ah»?
Qureshi understreker at han som norsk muslim er oppdratt til å sette ytringsfriheten høyt.
– Og da må man også tåle at andre har slike synspunkter og man må være villig til å møte det med dialog fremfor å drive sensur, sier han.
– Hva synes du selv? Er sharia forenlig med vestlig demokrati?
– Det spørs hva du mener med vestlig demokrati?
– For eksempel ytringsfrihet, religionskritikk og rett til å være homofil. Skal det være lov å være homofil?
– Koranen er klar på at man ikke skal praktisere det, det er en test fra Gud. Samme budskap står i Toraen og Bibelen. Men jeg respekterer norske lover, hvis det er lovlig i Norge, anerkjenner jeg det.
( … )
Qureshi bekrefter å ha vært i kontakt med PST.
– Hvorfor tror du PST tok kontakt med dere?
– Fordi vi har felles mål, å forebygge radikalisering av ungdom – og vi har en stemme som når ut til ungdommen, sier han.
– Hva synes du om å være utpekt som radikal med ekstreme meninger?
– Det er ødeleggende, det ødelegger fremtiden min.
Islam Net har fått kritikk for å invitere foredragsholdere med ekstreme meninger, blant annet om aksepten for å slå kvinner. Qureshi avviser kritikken.
– Det med å slå kvinner er blitt tatt av kontekst. Foredragsholderen konkluderte med at Profeten (fred være med ham) aldri slo sin kone, og at han bør være en hver muslims forbilde. Det er jeg enig i. Jeg synes ikke dette er ekstremt, tvert imot veldig positivt. Alle våre foredragsholdere tar også klar avstand fra terror.
Zakaria Saaliti, styremedlem i Ung Muslim, sier at det ikke er frykten for å bli kalt vantro som skremmer ungdom.
– Det unge muslimer frykter er å bli stemplet som ekstremister. Raja må klare å skille mellom pietistiske muslimer og muslimer som støtter vold. Når Raja stempler muslimer i Islam Net som ekstreme, er han ute og sykler. Det er en større fare at unge blir stemplet som ekstremister, det kan føre til en selvoppfyllende profeti. Det kan føre til radikalisering av ungdom, selv om jeg ikke tror det vil føre til voldelige handlinger, sier Saaliti.
Bildet som tegner seg er at ekstrem er å støtte vold. Det er i så fall helt i tråd med hva nettopp PST definerer som ekstrem. I PSTs åpne trusselvurdering for 2010 viser PST til at de med ”ekstrem” referer til holdning til bruk av vold. En ekstrem person er således en person som aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske mål. Ekstremisme henspeiler seg således bare på valg av virkemidler – ikke på politiske mål.
Det er nok her vi har den største utfordringen – og den handler altså om hvilke verdier det norske fellesskapet skal tuftes på. Hadde diskusjonen fokusert på et slikt grunnlag kunne vi også pekt på ekstremistene og motarbeidet deres motiver, på samme legale og legitime måte som de fremmer dem. Denne ”skremt til taushet”-taktikken fra både moderate og ekstreme, om det så er å peke på hverandre eller å peke på storsamfunnet, er en skinndebatt. Å påpeke en utvikling er ikke å legitimere den. Det er heller ikke å bidra til en selvforsterkende effekt (det kan faktisk heller betraktes som en trussel å påstå noe slikt) eller at kritikk automatisk er å betrakte som hets eller islamofobi, like lite som det er å skremme noen til taushet. Hvilke verdier en forfekter eller benekter, fremmer eller motarbeider, er et valg den enkelte gjør. Så enkelt, så vanskelig. Som samfunn er det våre folkevalgte politikere og regjeringen spesielt som skal påse at samfunnets interesser ivaretas og utvikles. Så uklokt, så klokt.