Rita Karlsen, HRS
Ghazala Khan, som har ni års erfaring i bransjen, hadde jobbet mindre enn to uker da hun fikk beskjed om at jobben ikke lengre var hennes. Firmaet drives av muslimen Masood Ghafoor, som ikke godtok at hun nektet å dekke til håret på jobben. Ghafoor skal ha poengtert til Khan at både hans kone og alle kvinnelige slektninger brukte hijab eller burka. Han mente også at hennes foreldre hadde gitt henne altfor mye frihet. Khan tok saken til retten.
På jobbintervjuet hadde Khan på seg en kjole beskrevet som ”en konvensjonell, moderne, profesjonell kjole «. Gharfoor ønsket at Khan skulle drive kontoret mens hans selv var ute på forretningsreiser, da han ville han at noen profesjonelle skulle fronte kontoret. Han hadde da ingen problemer med Khans klesstil. Tvert om var han glad for at hun var anstendig kledd i svarte busker og langermede bluser eller topper. Men senere skal han ha påstått at hun kledde seg utfordrende.
Domstolen fikk videre høre at Khan ble ansatt for å drive Ghafoor’s Go Go Real Estate kontor i Leeds, West Yorkshire, i juni 2009. Men i løpet av bare noen dager følte hun seg ”veldig ukomfortabel og skremt” når Ghafoor var tilstede. Han hevdet at hun ikke var blitt oppdratt som en ”god muslim”. Han sa at hvis hun hadde vært hans datter ville hun ikke fått lov til å jobbe og ville dessuten ha vært giftet bort for lenge siden. Han ba henne også om å bruke hijab på jobb, og det til tross for at der også jobbet ”hvite ikke-muslimske” kvinner på samme kontoret som ikke ble forelagt lignende krav.
Da hun skulle starte på sin tredje uke, ga Gharfoor henne beskjed om at hun ikke trengte å komme. Senere samme dag fikk hun vite av Gharfoor at medlemmer av det muslimske miljøet hadde ”sladret” om at det kunne være noe mellom henne og annen ansatt, og at hun derfor ikke var ”respektabel”. Gharfoor skal også ha fortalt at hans fetter Shakeel, ansatt på samme kontor, var misfornøyd med å jobbe med en muslimsk kvinne som ikke dekket seg til, som ikke var religiøs og som var vestliggjort.
Khan, som representerte seg selv under rettsmøtet i Leeds, vant frem med sine begrunnelser om at hun ble diskriminert på grunnlag av mangel på religion eller livssyn, at hun ble urettmessig avskjediget og utsatt for kjønnsdiskriminering. Hun vant derimot ikke frem med at det også var rasediskriminering. Hun ble tildelt mer enn £13,500 i erstatning.
Etter domstolens oppfatning beskrev Khan seg selv som en britisk pakistaner, i betydningen av asiatisk rasemessig opprinnelse og av pakistansk nasjonal opprinnelse. Hun beskrev seg også som en ikke-praktiserende muslim, i betydningen at hun ikke går i moskeen, ber ikke regelmessig og dekker ikke håret. Domstolen poengterte også at motparten har et annet ståsted; han er en praktiserende muslim med tradisjonell religiøs og kulturell tro.
Men ifølge domstolen var ikke oppsigelseskonflikten mellom Khan og Gharfoor knyttet til at Khan ikke gjorde en god jobb, problemet var heller at hun er kvinne, med muslimsk opprinnelse. De viste også til at det hadde vært lignende problemer på samme kontor. Dette var knyttet til en muslimsk asiatisk kvinne, som også ble hevdet å være for vestlig. Også hun ble bedt om å forlate jobben, men dette ordnet seg ved at kvinnen fikk tilbud om en jobb på et kontor hos en av Gharfoors venner.
Domstolen konkluderte:
‘We find that the respondent treated the claimant less favourably by dismissing her and not his white women employees because she would not cover her hair.
‘That refusal on Ms Khan’s part was owing to a lack of belief that her religion obliged her to do so.
‘Whilst she identified with the Muslim faith, she did not agree with its practices as applied to women.
‘That was the ground for her dismissal, although it can be said that the refusal to wear a headscarf was simply a manifestation of a lack of belief.
‘We do not think, however, that such a narrow interpretation is appropriate on these facts.
‘For the authorities indicate that an employer is entitled to maintain a ‘secular’ workplace by eluding manifestations of religious belief from working practices and dress, if it deems it appropriate in the circumstances.
‘We can see no reason why that principle should not apply to an employee in the circumstances of this case.
‘Further, we decided that a purely cultural interpretation of the requirement to wear a headscarf was too narrow.
‘We agree with Ms Khan that the requirement is a mixture of the cultural and the religious in so far as it is derived from a particular interpretation of Islamic scriptures.
‘As for sex discrimination, there was direct evidence that Ms Khan’s sex as a woman played a part in the decision to dismiss.
‘Cousin Shakeel did not want to work with a Muslim woman who did not cover her hair.
‘The covering is an expression of female modesty.
‘He would have treated any male employee more favourably by working with him, all other things being equal.
‘Accordingly we found that the discrimination was equally on the ground of the claimant’s sex.’
The tribunal concluded: ‘Our impression of Ms Khan was of an articulate young woman who genuinely needed a job and would not have behaved in the way described by Mr Ghafoor.’
Mr Ghafoor was cleared of race discrimination as the tribunal ruled he would have treated black or white female converts the same as he treated Ms Khan.
Selv om det er første gang jeg har registrert en slik ”omvendt” erstatningssak, tviler jeg ikke på at vi vil få en rekke slike saker i fremtiden, både hva gjelder krav om offentlig tildekking og krav om å få slippe.