Rita Karlsen, HRS
Nei Jonas Gahr Støre, vi har ikke glemt hvordan du opptrådte i din debut hva gjaldt å forsvare en av Norges mest sentrale verdier, nemlig ytringsfriheten under karikaturstriden. Og selv om du nok har lært noe siden dette, tillater jeg meg likevel å betvile om du fullt ut har forstått hvor altomfattende disse problemstilingene er.
Støre sitt innlegg i Dagsavisen tyder på at han prøver å ri to hester samtidig, hvilket det ikke er mange som behersker – og politisk vil det alltid slå feil. Innledningsvis fastslår Støre at ”Å påvise brudd på universelle menneskerettigheter er ikke innblanding i en stats indre anliggende. Nettopp fordi det handler om universelle og udelelige verdier.” Det kan være at Støre mener at dette både er legalt og legitimt, men her vil han motstand finne. Å påvise brudd på menneskerettigheter avhenger av ståsted, og som kjent er det mange land i denne verden – kanskje enklest identifiserbar i organiseringen OIC – som vil avvise og benekte det Støre hevder er universelle menneskerettigheter. Og det vet Støre godt, for han begynner tydeligvis å ane konturene av den meningsløse runddansen; nemlig avvisning av sentrale menneskerettigheter, for eksempel knyttet til kvinners menneskerettigheter, i visse land med henvisning til religionsfrihet – en frihet som de samme landene ikke praktiserer. Når så dette kritiseres, da heter det islamofobi – og derfor vil da også OIC misbruke FNs menneskerettighetsråd til å gjøre religionskritikk til menneskerettighetsbrudd. Fordi slik kritikk skal betraktes som en krenkelse.
Det er på dette punktet Støre har hatt en viss utvikling. Det er individer som krenkes, ikke religioner. Det er individer som skal beskyttes, ikke religioner. Det gir også mening til Støres åpning (mine uthevinger):
Skjebnen til enkeltmennesker speiler landenes respekt for menneskerettighetene. Derfor må alltid individuelle saker få vår oppmerksomhet: Fagforeningslederen i Colombia som fengsles for å kjempe for arbeidernes rettigheter, studentlederen i Teheran som arresteres for å si sin mening, Anna Politovskaja som ble skutt for å ha drevet uavhengig journalistikk i Russland, situasjonen for fangene på Guantánamo, eller Liu Xiaobo, som fikk elleve års dom for å si sin mening på internett i Kina. Vi tar opp deres saker i direkte kontakt med ansvarlige nasjonale myndigheter. Og vi lar dem illustrere prinsipper i vårt forsvar for universelle menneskerettigheter i internasjonale fora.
”Taktikeren” Støre må kunnes kalles svært selektiv i sitt utvalg av eksempler. Men vi kjenner lusa på gangen, for det er selvsagt langt mindre konfliktfylt å benytte eksempler ”langt vekk” enn å hente dem i vår egen bakgård. For hva med skjebnen til eksempelvis (i tilfeldige rekkefølge) den danske tegneren Kurt Westergaard, den svenske tegneren Lars Vilks, den islamkritiske Ayaan Hirsi Ali, den ”mindre toneangivende” Vebjørn Selbekk, eller for den saks skyld; den frittalende Hege Storhaug? Felles for alle disse er at de har ett eller annet beskyttelsesprogram gående fordi de har talt eller handlet islam midt i mot. Kunne ikke disse ”illustrere prinsipper” i forsvaret for universelle menneskerettigheter så vel i nasjonale som internasjonale fora? Eller skal ikke disse få ta del i de universelle menneskerettigheter – de er jo tross alt (enda) i livet og staten har ikke fengslet dem? Sistnevnte er et poeng, men det er også et poeng med nyanser: For selv om de respektive statene knyttet til de overnevnte navn ikke har buret dem inne, så har de likevel jobbet hardt for å kneble dem. Her har Støre som kjent lite å være stolt av når det gjelder Selbekk, og Støre kan ta seg en prat med sin regjeringskollega Audun Lysbakken om behandlingen av Storhaug (hun, Bruce Bawer og HRS er som kjent meldt inn til FNs rasismekomité for islamofobi). Nederland har sikkert heller ikke så veldig lyst å snakke om Hirsi Ali (og hun har jo som kjent emigrert til USA), mens svenskene ”tilintetgjør” Vilks så godt de kan. Nok en gang er det danskene som kan stå rakrygget, men som kjent er jo Støre og vår regjering svært uenig i danskene reaksjonsmåte. For deres prinsippfasthet skapte jo bråk, både ute og inne. Ja, da er det langt lettere å illustrere prinsipper med Colombia, Russland, Kina og lignende land.
Dernest skal Støre ha oss til å tro at FNs menneskerettighetsråd er en viktig arena. Men det er nok heller Støre som vil at det skal være viktig, særlig etter at Norge selv er blitt medlem (mine uthevinger):
En viktig arena for forsvar av menneskerettighetene er FNs menneskerettighetsråd. Her er Norge valgt inn som medlem for en treårsperiode. I rådet har vi prioritert fokus på ytringsfrihet, kampen mot tortur, for kvinners rettigheter og særlig utsatte gruppers rettigheter. En særlig oppmerksomhet har vi viet til beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere verden over. Dette er saker vi har spisset til kritiske spørsmål når enkeltstater blir satt under kryssforhør i Menneskerettighetsrådet.
At FNs menneskerettighetsråd kanskje er det rådet som har mottatt mest kritikk av alle FNs råd (se for eksempel her, her, her, her eller her), ja se det finner Støre ikke verdt å nevne med et ord. I alle fall ikke direkte (mine uthevinger):
En ny sesjon i rådet er nettopp avsluttet og vi har vunnet nye erfaringer. Vi opplever at rådets arbeid aldri blir bedre enn hva landene som er innvalgt får til sammen. Rådet speiler verden. Vesten er ikke lenger i flertall. Men det betyr ikke at vi må tape alle saker som er viktige for oss. Tvert imot. Her er noen eksempler:
Sammen med Mexico, Colombia, USA og Slovenia har vi fått gjennomslag for at rådet oppretter en arbeidsgruppe som skal komme med konkrete anbefalinger for avskaffelse av kvinnediskriminering. Målet er å bidra til å fjerne lover som for eksempel forbyr kvinner å eie land og drive næringsvirksomhet, lover som står i veien for reell likestilling.
En annen milepæl var beslutningen om å utnevne en spesialrapportør på forenings- og forsamlingsfrihet. USA var pådriver for dette vedtaket, i samarbeid med land som Nigeria, Indonesia og Norge.
Et tredje eksempel: I Menneskerettighetsrådet har vi fått til framdrift i kampen mot mødredødelighet. Den kampen må også føres ved å forankre retten til rent vann. Ja, for også det må vi kjempe for som en menneskerettighet.
De ”nye erfaringer” man har vunnet er at det har oppstått koalisjoner i rådet som har gitt de arabiske landene definisjonsmakt. Europa har gitt opp og EU er en ekstremt svak konstruksjon, som Bayefsky har kommentert utviklingen. Som vi ser av Støres utlegning er han av en annen oppfatning. Han har fortsatt tro på for eksempel avskaffelse av kvinnediskriminering med et Vesten i mindretall i rådet? Mitt stalltips er at både avskaffelse av kvinnediskriminering og forenings- og forsamlingsfriheten ender i det blå, rent vann derimot, der kan det bli gjennomslag for (noe avhengig av hvor mye penger FN spytter inne).
Deretter kommer Støre tilbake til en sak som han nok i disse dager ikke er helt fornøyd med – ikke minst fordi det igjen utfordrer hans eget verdisyn. Nemlig finansieringen av moskeer i Norge med penger fra regimer som han ellers synes å ha stor tro på i FNs menneskerettighetsråd (mine uthevinger):
Globalisering og tettere kontakt mellom stater reiser nye spørsmål om de universelle menneskerettighetene. Denne uken er det satt søkelys på en paradoksal konsekvens av vårt forsvar for religions- og forsamlingsfrihet. Av trossamfunn i Norge er UD blitt bedt om å godkjenne at rike personer fra Saudi-Arabia får finansiere bygging av moskeer i Norge. På prinsipielt grunnlag utsteder vi aldri slike godkjenninger. Men saken har også en annen side: Er det naturlig å samtykke i finansiering fra et land som ikke selv praktiserer religionsfrihet? Å si ja til finansiering av en moské i Norge når det er straffbart å etablere en kirke eller et tempel i Saudi-Arabia?
Dette er viktige spørsmål. Det handler om hvordan vi skal vise respekt for universelle menneskerettigheter. I tråd med disse har vi religions- og forsamlingsfrihet i Norge. Vi har også frihet til å overføre penger fra utlandet. Men er ikke en rimelig konsekvens at friheten må gjelde begge veier? Dette er spørsmål vi nå ønsker å ta opp i de rette fora, i første omgang i Europarådet som vokter de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i vår del av verden.
Her var det flere ting å gripe fatt i. Det kom frem i VG at norske myndigheter skal godkjenne økonomisk støtte til trossamfunn, og at Utenriksdepartementet ikke bare hadde avvist slik støtte men også begrunnet det. Nå synes det som Støre toner dette ned: ”På prinsipielt grunnlag utsteder vi aldri slike godkjenninger,” hva menes? Skal UD godkjenne eller ikke? Godkjenner UD aldri, eller på hvilket grunnlag blir det eventuelt godkjent? Dette var skikkelige Støre-snakk. Jeg skjønner tilsynelatende hva han sier, men er overhodet ikke sikker på hva han mener. Og videre: Hva mener Støre med at saken har ”en annen side”, nemlig om det er ”naturlig å samtykke i finansiering fra et land som ikke selv praktiserer religionsfrihet?” Naturlig? Er det på et slikt grunnlag UD eventuelt samtykker/ikke-samtykker? La meg så spørre Støre: Er det naturlig at Norge godkjenner ekteskapskontrakter som grunnlag for opphold i Norge når de samme kontraktene bestrider norsk lov (kvinnen har ikke lov å skille seg)? Er det naturlig å gi statsstøtte til en ideologi som har som politisk målsetting å bryte ned demokratiet?
Deretter: Hvis jeg gifter meg med en i Pakistan, er det da ikke naturlig at min skilsmisserett går begge veier? (Og la meg så minne deg på din egen åpning: å påvise brudd på universelle menneskerettigheter er ikke innblanding i en stats indre anliggende).
Nei. Det er ikke naturlig. Det er åpenbare svakheter i lovgivningen og/eller praktiseringen av disse – og det gjelder både vår egen nasjonale lovgivning og FNs menneskerettserklæring. Det er nemlig noe som ikke henger på greip. Og det er følgende:
De som innvandrer fra land der frihetsverdiene er så å si fraværende kan legalt fortsette å praktisere og formidle sine menneskerettighetsbrudd under henvisning til våre frihetsverdier. Med andre ord: vi råtner på rot.
Men Støre gir seg ikke (mine uthevinger):
De fleste land har sluttet seg til de universelle menneskerettighetene. Flere land har en selektiv holdning til hvilke menneskerettigheter de velger å respektere. Det må vi motkjempe. Verdenserklæringen om menneskerettighetene handler om frihet og likhet, retten til personlig sikkerhet og retten til å ta del i sitt lands styre. Den slår også fast grunnleggende friheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og forenings- og forsamlingsfrihet. Menneskerettighetene handler også om retten til utdanning, retten til grunnleggende helsetjenester, til mat og til bolig. Men det holder ikke å si at man vektlegger noen rettigheter og sjalter ut andre. Menneskerettighetene er udelelige. Og siden de er universelle skal vi avvise budskapet om at det er innblanding i staters indre anliggende å påpeke at de brytes. Det må stater tåle. Om de er aldri så store og mektige.
Å ”slutte seg til” menneskerettighetene er relativt. Hvor mange av disse landene har også ratifisert de universelle menneskerettighetene? Hvorfor har så de samme en ”selektiv holdning” til hvilke de ”velger å respektere”? Hvorfor nevner du ikke deres alternative menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen, jf. lenker over)?
Men kanskje vi først skal feie for egen dør, Støre? Det lyder unektelig hult når du snakker i så store ord om det prinsipielle forsvaret for universelle menneskerettigheter og deres udelelighet når brudd praktiseres daglig på norsk jord. Og det er fortsatt det unevnelige som er hovedproblemet: Ideologien som islam praktiserer. Og det er fortsatt de samme som lider de største tapene: muslimene. Det må islams forkjempere og islamske stater tåle å høre – om de er aldri så store og mektige. Og det er som du sier Støre: Deres ”selektivitet” må vi motkjempe. Både ute og hjemme.